Kristne begravelser – verdige, moderate og etter Guds normer

ATMOSFÆREN er preget av høylytt sorg. De sørgende er kledd i spesielle svarte klær, og de jamrer seg og kaster seg desperat til bakken i fortvilelse. Dansere beveger seg til pulserende rytmer. Andre igjen er i feststemning og spiser og ler høyt. Det er fri flyt av palmevin og øl, og noen ligger beruset på bakken. Hva slags anledning er dette? I noen deler av verden er dette typiske trekk ved en begravelse der flere hundre er samlet for å ta avskjed med den døde.

Mange Jehovas vitner bor i lokalsamfunn der slektninger og naboer er svært overtroiske og redde for de døde. Millioner av mennesker tror at når noen dør, blir de forfedreånder som kan hjelpe eller skade de levende. Denne oppfatningen er flettet inn i mange begravelsesskikker. Det er selvfølgelig normalt å sørge når en person dør. Jesus og hans disipler sørget når de opplevde at noen de var glad i, døde. (Johannes 11: 33–35, 38; Apostlenes gjerninger 8: 2; 9: 39) Men de gav aldri uttrykk for sorg på slike ekstreme måter som var vanlige på den tiden. (Luk 23: 27, 28; 1. Tessaloniker 4: 13) Hvorfor ikke? Én grunn var at de kjente sannheten om døden.

Bibelen sier klart og tydelig: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting . . . deres kjærlighet og deres hat og deres nidkjærhet er allerede gått til grunne . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol [menneskehetens felles grav], det sted som du går til.» (Forkynneren 9: 5, 6, 10) Disse inspirerte bibelversene viser tydelig at når noen dør, vet de ikke lenger noen ting. De kan ikke tenke, føle, kommunisere eller oppfatte noe som helst. Hva bør forståelsen av denne viktige bibelske sannheten ha å si for hvordan kristne begravelser holdes?

«Hold opp med å røre det urene»

Jehovas vitner, uansett etnisk og kulturell bakgrunn, tar fullstendig avstand fra alle skikker som er forbundet med den oppfatning at de døde er ved bevissthet og kan påvirke de levende. Slike skikker som likvake, begravelsesfeiring, feiring av årsdagen for begravelsen, ofre for de døde og ritualer i forbindelse med enkestand er urene og mishager Gud, for de er knyttet til den ubibelske, demoniske læren om at sjelen eller ånden ikke dør. (Esek 18: 4) De sanne kristne «kan ikke ha del i ’Jehovas bord’ og demoners bord» og deltar derfor ikke i slike skikker. (1. Korinter 10: 21) De er lydige mot befalingen: «Skill dere ut, . . . og hold opp med å røre det urene.» (2. Korinter 6: 17) Men det er ikke alltid lett å innta et slikt standpunkt.

I Afrika og andre deler av verden er det en utbredt oppfatning at forfedrenes ånder vil bli krenket hvis man ikke følger bestemte skikker. Det å la være å følge slike skikker blir sett på som en alvorlig overtredelse som kan føre en forbannelse eller ulykke over lokalsamfunnet. Fordi Jehovas folk ikke vil delta i ubibelske begravelsesritualer, er mange av dem blitt kritisert og hånt av lokalsamfunnet eller slektninger, og de er blitt behandlet som utskudd. Noen er blitt beskyldt for å være asosiale og for å være respektløse overfor de døde. Det har hendt at ikke-troende har påtatt seg ansvaret for kristne begravelsesarrangementer med makt. Hvordan kan  vi så unngå konfrontasjoner med dem som insisterer på å følge begravelsesskikker som mishager Gud? Og enda viktigere: Hva kan vi gjøre for å holde oss borte fra urene ritualer og skikker som kan ødelegge vårt forhold til Jehova?

Gjør det klart hvor du står

I noen deler av verden er det vanlig at stammeoverhoder og slektninger utenfor den nærmeste familie har et ord med i laget når det gjelder den dødes begravelse. En trofast kristen må derfor gjøre det klart at begravelsen vil bli organisert og holdt av Jehovas vitner og vil være i samsvar med bibelske prinsipper. (2. Korinter 6: 14–16) Det som foregår i en kristen begravelse, bør ikke uroe våre trosfellers samvittighet eller støte andre som vet hva vi tror og lærer om døden.

Når en representant for den kristne menighet blir bedt om å holde en begravelse, kan de utnevnte eldste komme med nyttige forslag og gi åndelig støtte, slik at alt som skjer, er i harmoni med bibelske retningslinjer. Dersom noen ikke-vitner ønsker å inkludere urene skikker, er det helt avgjørende at vi ikke gir etter, men modig forklarer vårt kristne standpunkt på en vennlig og respektfull måte. (1. Pet 3: 15) Men hva om ikke-troende slektninger likevel insisterer på å introdusere urene ritualer i arrangementet? Da bestemmer den troende familien seg kanskje for å trekke seg tilbake fra begravelsen. (1. Korinter 10: 20) Når det skjer, kan det holdes en enkel minnetale i en Rikets sal eller på et annet passende sted, slik at de som virkelig sørger over å ha mistet en de var glad i, kan få del i «trøsten fra Skriftene». (Rom 15: 4) Selv om den dødes kropp ikke er der, vil et slikt arrangement være verdig og fullstendig akseptabelt. (5. Mosebok 34: 5, 6, 8) Det at ikke-troende blander seg inn på en uvennlig måte, kan forsterke påkjenningen og sorgen ved situasjonen, men vi kan finne trøst i å vite at Gud, som kan gi oss «den kraft som er over det normale», legger merke til at vi er fast bestemt på å gjøre det som er rett. – 2. Korinter 4: 7.

Skriv ned hvordan du vil ha det

Når en person skriftlig har gitt uttrykk for sine ønsker i forbindelse med sin egen begravelse, er det mye lettere å resonnere med familiemedlemmer som ikke er Jehovas vitner, for de vil sannsynligvis respektere den avdødes ønsker. Hvordan begravelsen skal være, hvor den skal finne sted, og hvem man gir fullmakt til å organisere og holde den, er viktige detaljer som det er nødvendig å skrive ned. (1. Mosebok 50: 5) Et dokument som er underskrevet og bevitnet, har størst virkning. De som med innsikt og visdom basert på Bibelens prinsipper ser framover, vet  at de ikke trenger å vente til de er blitt veldig gamle eller har fått en dødelig sykdom, før de tenker på å gjøre dette. – Ordspråkene 22: 3; Forkynneren 9: 12.

Noen har følt at det ville være ubehagelig å skrive ned slike instrukser i et dokument. Det er imidlertid et uttrykk for kristen modenhet og kjærlig omtanke for andre å gjøre det. (Filipperne 2: 4) Det er mye bedre at man selv gjør det klart hvordan man vil ha det, enn at man overlater slike avgjørelser til ulykkelige familiemedlemmer, som kanskje blir presset til å godta urene skikker som den avdøde verken trodde på eller aksepterte.

La begravelsen være moderat

I mange deler av Afrika er det en utbredt oppfatning at en begravelse må være stor og imponerende for at forfedrenes ånder ikke skal bli sinte. Andre bruker begravelser som en anledning til å lage en «iøynefallende framvisning» av sin sosiale og økonomiske status. (1. Johannes 2: 16) Det blir brukt mye tid og krefter og mange ressurser på å gi den avdøde en «ordentlig» begravelse. For at så mange som mulig skal komme, blir begravelsen gjort offentlig kjent ved at det blir hengt opp store plakater med bilder av den avdøde forskjellige steder. Det blir laget og delt ut T-skjorter med bilde av den avdøde som de sørgende kan gå med. Kunstferdige, dyre kister blir kjøpt for å imponere tilskuerne. I et land i Afrika er det noen som går så langt at de lager kister som ser ut som biler, fly, båter og andre ting som er ment å skulle gi inntrykk av rikdom, storslåtthet og luksus. Liket blir kanskje tatt ut av kisten og vist fram på en spesielt dekorert seng. En kvinne kan bli kledd i en hvit brudekjole og overdådig pyntet med smykker, perler og sminke. Vil det egentlig være passende for dem som tilhører Guds folk, å ta del i slike skikker?

Modne kristne forstår at det er klokt å unngå å gå til slike ytterligheter som de som ikke kjenner eller bryr seg om gudgitte prinsipper, kanskje gjør. Vi er klar over at overdådige, ubibelske skikker og handlinger ’ikke er av Faderen, men av verden, som skal forsvinne’. (1. Johannes 2: 15–17) Vi må passe nøye på at vi ikke utvikler en ukristen konkurranseånd – at vi prøver å overgå andre. (Galaterne 5: 26) Erfaringen viser at når frykt for de døde er en  viktig del av den lokale kulturen og samfunnslivet, blir begravelsene ofte store og vanskelige å føre tilsyn med og kan derfor raskt komme ut av kontroll. Det at den døde blir vist ære, kan lett få ikke-troende til å utføre urene handlinger. I slike begravelser er det noen ganger høylytt og uhemmet jamring. Noen omfavner kanskje liket, snakker til det som om det var levende eller fester penger og andre ting til det. Hvis noe slikt skulle forekomme i en kristen begravelse, ville det bringe stor vanære over Jehovas navn og hans folk. – 1. Pet 1: 14–16.

Det at vi kjenner sannheten om de dødes tilstand, bør så avgjort gi oss det mot vi trenger for å arrangere begravelser som ikke inneholder noe spor av verdslighet. (Efeserne 4: 17–19) Selv om Jesus er det største og mest betydningsfulle menneske som noen gang har levd, var hans begravelse moderat og ikke spesielt oppsiktsvekkende. (Johannes 19: 40–42) De som har «Kristi sinn», ser ikke på en slik begravelse som noe nedverdigende. (1. Korinter 2: 16) Ja, det at man lar kristne begravelser være enkle og moderate, er det mest effektive for å unngå det som bibelsk sett er urent, og for at atmosfæren skal fortsette å være rolig og verdig og passende for dem som elsker Gud.

Passer det seg å feste?

Det kan være skikk og bruk at mange slektninger, naboer og andre samles etter begravelsen for å spise mye og danse til høy musikk. Slike begravelsesfeiringer er ofte forbundet med fyll og umoralske handlinger. Noen hevder at slik festing er med på å fjerne det triste ved døden. Andre mener at det bare er en del av kulturen deres. Men det er mange som tror at slik festing er en nødvendig overgangsrite som må utføres for å ære og prise den døde og for å frigjøre den dødes sjel, slik at han kan slutte seg til sine forfedre.

De sanne kristne ser visdommen i den bibelske veiledningen: «Bedre er gremmelse enn latter, for når ansiktet er bedrøvet, blir hjertet bedre.» (Forkynneren 7: 3) De forstår dessuten at det er nyttig i fred og ro å reflektere over hvor kort livet er, og over håpet om oppstandelsen. Ja, for dem som har et sterkt, personlig forhold til Jehova, er «dødsdagen bedre enn den dagen [de] ble født». (Forkynneren 7: 1) Når sanne kristne vet at begravelsesfeiringer er knyttet til spiritistiske oppfatninger og umoralske handlinger, er det altså høyst upassende for dem å arrangere eller å være til stede ved slike feiringer. Det å gå i en slik begravelsesfest ville være et uttrykk for mangel på respekt for Jehova og for samvittigheten til andre som tjener ham.

La andre se forskjell

Så takknemlige vi er for at vi er frigjort fra en slik sykelig frykt for de døde som er så utbredt blant dem som er i åndelig mørke! (Johannes 8: 32) Som «lysets barn» gir vi uttrykk for vår sorg og smerte på en måte som reflekterer åndelig opplysning – på en måte som er moderat og preget av respekt, og som er mildnet av det sikre håpet om oppstandelsen. (Efeserne 5: 8; Johannes 5: 28, 29) Dette håpet vil hindre oss i å bli revet med av den overdrevne måten mange av dem «som ikke har noe håp», viser sin sorg på. (1. Tessaloniker 4: 13) Det vil gi oss mot til å innta et fast standpunkt for den rene tilbedelse og til ikke å gi etter for menneskefrykt. – 1. Pet 3: 13, 14.

Det at vi trofast følger bibelske prinsipper, gjør det mulig for andre å ’se forskjell på dem som tjener Gud, og dem som ikke tjener ham’. (Mal 3: 18) Det vil komme en tid da døden ikke skal være mer. (Åpenbaringen 21: 4) Måtte Jehova finne oss plettfrie og lyteløse og fullstendig atskilt fra denne onde verden og dens skikker som vanærer Gud, mens vi venter på at dette storslagne løftet skal gå i oppfyllelse. – 2. Pet 3: 14.

[Bilde på side 30]

Det er et uttrykk for visdom å skrive ned hva man ønsker i forbindelse med sin egen begravelse

[Bilde på side 31]

Kristne begravelser bør være moderate og verdige