’Jehovas engel leirer seg rundt dem som frykter ham’

Fortalt av Christabel Connell

Vi ble så opptatt av å besvare Christophers bibelske spørsmål at ingen av oss la merke til hvor sent det var blitt, og vi la heller ikke merke til at Christopher stadig så ut av vinduet. Til slutt snudde han seg mot oss og sa: «Nå kan dere trygt dra.» Dermed fulgte han oss til syklene våre og sa god natt til oss. Hva var det han hadde observert som var så farlig?

MITT pikenavn er Christabel Earl, og jeg er født i Sheffield i England i 1927. Huset vårt ble ødelagt av en bombe under den annen verdenskrig, så jeg ble sendt til bestemor for å bo hos henne til jeg gikk ut av skolen. På en av de katolske skolene som jeg gikk på, spurte jeg ofte nonnene om hvorfor det var så mye vold og ondskap. Verken de eller andre religiøse mennesker jeg spurte, kunne gi meg et tilfredsstillende svar.

Da den annen verdenskrig var over, utdannet jeg meg til sykepleier. Jeg flyttet til London for å arbeide ved Paddington General Hospital, men i byen så jeg mye vold. Etter at en eldre bror av meg hadde dratt for å delta i Koreakrigen, var jeg vitne til et voldsomt slagsmål rett utenfor sykehuset. Det var ingen som hjalp offeret, som mistet synet som en direkte følge av de slagene han hadde fått. Omtrent på den tiden ble mor med meg på spiritistiske møter, men jeg fikk fortsatt ikke noen forklaring på hvorfor det var så mye ondskap.

Oppfordret til å studere Bibelen

En dag fikk jeg besøk av min eldste bror, John, som var blitt et av Jehovas vitner. «Vet du hvorfor alle disse onde tingene skjer?» spurte han. «Nei,» svarte jeg. Han åpnet bibelen sin og leste Åpenbaringen 12:7–12. Nå forstod jeg at det er Satan og demonene som egentlig er ansvarlig for det onde i verden. John rådet meg til å ta imot et bibelstudium, noe jeg gjorde kort tid etter. Men den gangen lot jeg menneskefrykt hindre meg i å bli døpt. – Ordsp 29:25.

Dorothy, søsteren min, var også blitt et av Jehovas vitner. Da hun kom hjem fra det internasjonale stevnet i New York (1953) sammen med sin forlovede, Bill Roberts, sa jeg til dem at jeg hadde studert Bibelen. Bill spurte meg: «Slo du opp alle skriftstedene? Streket du under svarene i boken?» Da jeg svarte nei, sa han: «Da har du ikke studert! Ta kontakt med den søsteren som studerte med deg, og  begynn på nytt!» Omtrent på den tiden begynte demonene å plage meg. Jeg husker at jeg bad til Jehova om at han måtte beskytte meg og befri meg for deres innflytelse.

Pioner i Skottland og i Irland

Jeg ble døpt den 16. januar 1954, gjorde meg ferdig med min plikttjeneste som sykepleier i mai og begynte i pionertjenesten i juni samme år. Åtte måneder senere ble jeg sendt som spesialpioner til Grangemouth i Skottland. Mens jeg tjente i dette isolerte distriktet, følte jeg virkelig at Jehovas engler ’leiret seg rundt meg’. – Sal 34:7.

I 1956 ble jeg spurt om jeg ville tjene i Irland. Jeg ble sendt til byen Galway sammen med to andre søstre. Den aller første dagen vi var der, kom jeg til en katolsk prest. Noen minutter senere kom det en politimann og tok min samarbeidspartner og meg med til politistasjonen. Så snart vi hadde oppgitt navn og adresse, gikk politimannen bort til telefonen. Vi hørte ham si: «Ja, pater, jeg vet akkurat hvor de bor.» Det var presten som hadde tilkalt ham! Husverten vår ble presset til å kaste oss ut av leiligheten vår, så avdelingskontoret anbefalte oss å forlate distriktet. Vi kom til jernbanestasjonen ti minutter etter at toget skulle ha gått. Men det stod fortsatt på perrongen, og en mann stod og ventet til han var sikker på at vi hadde gått på toget. Dette skjedde etter bare tre uker i Galway!

Vi ble sendt til Limerick, en annen by hvor den katolske kirke hadde enormt stor innflytelse. Pøbelflokker ropte og skrek etter oss hele tiden. Mange i distriktet var redd for å lukke opp for oss. Et år tidligere var en bror blitt rundjult i den lille nabobyen Cloonlara. Vi var derfor heldige som traff Christopher, som jeg nevnte innledningsvis. Han bad oss om å komme tilbake og svare på de bibelske spørsmålene han hadde. Mens vi var der, kom en prest inn og forlangte at Christopher skulle få oss til å gå. Han så på presten og sa: «Disse kvinnene ble bedt inn og banket på før de gikk inn. Du er ikke blitt bedt inn, og du banket heller ikke på.» Presten ble rasende og gikk.

Uten at vi var klar over det, hadde presten samlet en stor flokk menn som stod og ventet på oss utenfor Christophers hus. Christopher visste at de var fiendtlig innstilt til oss, og han gjorde som jeg beskrev til å begynne med. Han oppholdt oss til de var forsvunnet. Vi fant senere ut at han og familien hans kort tid senere ble tvunget til å forlate området, og de flyttet til England.

Innbudt til Gilead

Jeg hadde allerede planlagt å overvære det internasjonale stevnet «Guds vilje» i New York i 1958 da jeg ble innbudt til å gjennomgå Gileads 33. klasse. Etter stevnet drog jeg ikke hjem, men tjente i byen Collingwood i Ontario i Canada til Gilead-skolen skulle begynne i 1959. På stevnet ble jeg kjent med Eric Connell. Han hadde lært sannheten å kjenne i 1957 og hadde begynt i pionertjenesten i 1958. Etter stevnet skrev han til meg hver dag, både mens jeg var i Canada, og så lenge Gilead-skolen varte. Jeg lurte på hvordan det skulle gå med oss etter at jeg var blitt uteksaminert.

Å gjennomgå Gilead var et høydepunkt i livet mitt. Dorothy og mannen hennes gikk i den samme klassen. De skulle til Portugal, og jeg fikk til min overraskelse i oppdrag å reise til Irland. Jeg var imidlertid skuffet over at jeg ikke skulle til det samme stedet som søsteren min, og spurte en av lærerne om jeg hadde gjort noe galt. «Nei,» svarte han. «Du og din partner, Eileen Mahoney, har sagt ja til å dra hvor som helst i verden», og det omfattet naturligvis også Irland.

Tilbake til Irland

Jeg kom tilbake til Irland i august 1959 og fikk i oppdrag å tjene i menigheten i byen  Dún Laoghaire. I mellomtiden hadde Eric dratt tilbake til England og var svært glad for at jeg ikke var så langt unna. Han hadde også et ønske om å bli misjonær og tenkte at siden Irland den gangen var et misjonærdistrikt, kunne han være pioner der. Han flyttet til Dún Laoghaire, og vi giftet oss i 1961.

Seks måneder senere kom Eric ut for en alvorlig motorsykkelulykke. Han fikk kraniebrudd, og legene var ikke sikker på om de kunne redde livet hans. Etter tre uker på sykehuset pleide jeg ham hjemme i fem måneder til han kom seg igjen. Jeg fortsatte å forkynne i den utstrekning jeg kunne.

I 1965 ble vi sendt til en menighet med åtte forkynnere i Sligo, en havneby på nordvestkysten. Tre år senere drog vi til en annen liten menighet, i Londonderry, lenger nord. En dag vi kom hjem fra feltet, var det satt opp et piggtrådgjerde tvers over den veien hvor vi bodde. Urolighetene i Nord-Irland hadde begynt. Ungdomsgjenger brente biler. Byen var allerede inndelt i protestantiske og katolske områder. Det var farlig å bevege seg fra ett område i byen til et annet.

Livet går videre, og vi forkynner til tross for urolighetene

Vi forkynte imidlertid for folk overalt. Igjen følte vi det som englene leiret seg rundt oss. Når vi befant oss i områder hvor det brøt ut uroligheter, kom vi oss raskt unna og vendte tilbake når tingene hadde roet seg. En gang da det var opptøyer ikke så langt fra leiligheten vår, falt det brennende materiale fra en fargehandel i nærheten ned på vindusbrettet vårt. Vi kunne ikke gå og legge oss i tilfelle det skulle begynne å brenne i leiegården. Etter at vi hadde flyttet til Belfast i 1970, fikk vi vite at en bensinbombe hadde satt fyr på fargehandelen, og at den leiegården som vi hadde bodd i, hadde brent ned til grunnen.

En annen gang en søster og jeg var ute på feltet, så vi et merkelig rør som lå på et vindusbrett. Vi gikk videre. Noen minutter senere eksploderte røret. Folk fra stedet som kom ut, trodde at det var vi som hadde plassert bomben der! Men i det samme ble vi bedt inn til en søster som bodde i området. Naboene hennes godtok det som bevis på at vi var uskyldige.

I 1971 drog vi tilbake til Londonderry for å besøke en søster. Da vi beskrev reiseruten vår og fortalte om den barrikaden vi hadde passert, spurte hun: «Stod det ingen ved barrikaden?» Da vi sa: «Det gjorde det, men de bare ignorerte oss», ble hun forbløffet. Hvorfor? Jo, for en av dagene før hadde noen kapret og brent bilene til en lege og en politimann.

I 1972 flyttet vi til Cork. Senere tjente vi først i Naas, og så i Arklow. Til slutt, i 1987, ble vi sendt til Castlebar, hvor vi fortsatt er. Her følte vi oss svært privilegert som fikk hjelpe til med å bygge en Rikets sal. I 1999 ble Eric alvorlig syk. Men med Jehovas hjelp og den kjærlige støtten vi fikk fra menigheten, taklet jeg situasjonen og pleide ham slik at han kom seg igjen.

Eric og jeg har gjennomgått pionertjenesteskolen to ganger. Han tjener fortsatt som eldste. Jeg har leddgikt og har fått operert begge hofter og begge knær. Selv om jeg har måttet tåle bitter motstand fra religiøst hold og har gjennomlevd tider med alvorlige politiske og sosiale vanskeligheter, har en av de største vanskelighetene vært at jeg ikke lenger kan kjøre bil. Det har vært en prøvelse, for det har tatt fra meg mye av min uavhengighet. Menigheten har vært til stor hjelp og støtte. Nå går jeg med stokk og bruker en batteridrevet trehjulssykkel når jeg skal litt lenger av gårde.

Til sammen har Eric og jeg tjent som spesialpionerer i over 100 år – 98 av dem her i Irland. Vi har ikke tenkt å trekke oss tilbake. Vi setter ikke vår lit til mirakler, men vi tror at Jehovas mektige engler «leirer seg rundt» dem som frykter ham og tjener ham trofast.