«En tid til å tie»

«TALE er sølv, men taushet er gull.» Slik lyder et gammelt ordspråk som sies å være av orientalsk opprinnelse. Ifølge en ordbok lyder det tilsvarende ordspråket på hebraisk: «Hvis et ord er verdt én sekel, er taushet verdt to.» (Brewer’s Dictionary of Phrase and Fable) Og den vise kong Salomo i det gamle Israel skrev: «For alt er det en fastsatt tid, ja, det er en tid for hvert foretagende under himlene . . . en tid til å tie og en tid til å tale.» – Fork 3:1, 7.

Men når bør man tie i stedet for å tale? Og når bør man ønske å ha det stille rundt seg? Forskjellige former av ordene «tie», «taus» og «taushet» og av ordene «stille» og «stillhet» forekommer mange ganger i Bibelen. Den sammenhengen disse ordene blir brukt i, viser at det finnes minst tre situasjoner der taushet og stillhet har sin berettigelse. La oss se nærmere på taushet og stillhet som et tegn på respekt, som et vitnesbyrd om klokskap og skjelneevne og som en hjelp til å meditere.

Et tegn på respekt

Taushet og stillhet er et tegn på at man viser noen respekt eller ære. Profeten Habakkuk sa: «Jehova er i sitt hellige tempel. Vær stille for ham, hele jorden!» (Hab 2:20) Sanne tilbedere bør ’vente, ja i taushet, på Jehovas frelse’. (Klag 3:26) Salmisten sang: «Vær stille for Jehova og vent med lengsel på ham. Vær ikke opphisset over den som gjør sin vei framgangsrik.» – Sal 37:7.

Kan vi lovprise Jehova uten ord? Ja, for hender det ikke noen ganger at vi blir så betatt av skjønnheten i skaperverket at vi blir målløse? Er ikke det å tenke over slike imponerende naturinntrykk en måte å lovprise Skaperen på i vårt hjerte? Salmisten David begynte en av sine salmer med å si: «For deg er det lovprisning – taushet – Gud, på Sion; og til deg skal løftet bli innfridd.» – Sal 65:1.

Jehova er verdig til å bli vist respekt, og det er også hans uttalelser. Da Guds profet Moses holdt sin avskjedstale til Israels  nasjon, kom han og prestene med denne oppfordringen til alle som var til stede: «Vær stille . . . Og du skal lytte til Jehova din Guds røst.» Også de israelittiske barna måtte høre oppmerksomt etter når Israels sønner kom sammen for å høre på opplesningen av Loven. «Kall folket sammen,» sa Moses, «mennene og kvinnene og de små barna . . . så de kan lære.» – 5 Mos 27:9, 10; 31:11, 12.

Det er absolutt på sin plass at Jehovas tilbedere i vår tid lytter respektfullt til den veiledningen de får på kristne møter og stevner. Når det blir formidlet viktige bibelske sannheter fra podiet, ville vi ikke da vise mangel på respekt for Guds Ord og hans organisasjon hvis vi pratet unødig med hverandre? Under programmet er det en tid til å tie og høre etter.

Også i private samtaler er det å lytte oppmerksomt et tegn på respekt. Patriarken Job sa til sine anklagere: «Lær meg, så skal jeg for min del være taus.» Job var villig til å lytte i taushet når de snakket. Og når det var hans tur til å snakke, kom han med denne anmodningen: «Ti stille framfor meg, så jeg kan tale.» – Job 6:24; 13:13.

Tegn på klokskap og skjelneevne

Bibelen sier: «Den som holder sine lepper i tømme, handler klokt.» «Den mann som har god skjelneevne, han tier.» (Ordsp 10:19; 11:12) Tenk på hvordan Jesus viste klokskap og skjelneevne ved å tie. Fordi han forstod at det ikke ville tjene noen nyttig hensikt å si noe da han stod overfor sine fiender, «forholdt [han] seg taus». (Matt 26:63) Senere, da han stod framfor Pilatus, «gav han ikke noe svar». Han valgte fornuftig nok å la sin offentlige tjeneste tale for seg selv. – Matt 27:11–14.

Vi gjør også klokt i å holde våre lepper i tømme, særlig når vi blir provosert. «Den som er sen til vrede, har stor skjelneevne,» sier et ordspråk, «men den som er utålmodig, opphøyer dårskap.» (Ordsp 14:29) Hvis vi er for raske med å ta til gjenmæle i en vanskelig situasjon, kan vi komme til å si noe ubetenksomt som vi senere angrer på. Under slike omstendigheter kan våre uttalelser virke tåpelige for andre, noe som kan frata oss vår sinnsro.

Det er klokt å være forsiktig med hva man sier når man har med onde mennesker å gjøre. Når vi blir møtt med ukvemsord i tjenesten, kan det godt være at den beste måten å reagere på er å tie. Og hvis skolekamerater eller arbeidskamerater forteller grove vitser eller bruker et vulgært språk, vil det ikke da også i noen tilfeller være klokt å forholde seg taus, slik at vi unngår å gi inntrykk av at vi liker det som blir sagt? (Ef 5:3) Salmisten skrev: «Jeg vil sette munnkurv som vakt for min munn, så lenge en som er ond, er framfor meg.» – Sal 39:1.

 En som har «god skjelneevne», røper ikke noe som er blitt sagt i fortrolighet. (Ordsp 11:12) En sann kristen unngår å røpe konfidensielle saker ved ubetenksomme ord. Særlig kristne eldste må være forsiktige når det gjelder dette, slik at menighetens medlemmer kan fortsette å ha tillit til dem.

Selv om en som er taus, ikke bruker noen ord, kan han gjøre et godt inntrykk. Den engelske 1800-tallsforfatteren Sydney Smith skrev om en av sine samtidige: «Han har nå og da sublime glimt av taushet, som gjør konversasjonen hans svært sjarmerende.» Ja, hverdagslige samtaler mellom to venner bør være toveiskommunikasjon. En god samtalepartner må være flink til å lytte.

«Når det er mange ord, mangler det ikke på overtredelse,» advarte Salomo, «men den som holder sine lepper i tømme, handler klokt.» (Ordsp 10:19) Så jo færre ord man bruker, desto mindre er risikoen for at man sier noe man ikke burde. Ja, «selv dåren regnes for vis når han tier; den som lukker sine lepper, regnes for forstandig». (Ordsp 17:28) La oss derfor be Jehova om at han må ’sette en vokter for våre leppers dør’. – Sal 141:3.

En hjelp til å meditere

Bibelen sier om den mann som vandrer på rettferdighetens vei: «I [Guds] lov leser han med dempet stemme dag og natt.» (Sal 1:2) The Amplified Bible sier: «Over Hans lov . . . mediterer han regelmessig . . . om dagen og om natten.» Under hvilke omstendigheter er det best å meditere?

Isak, patriarken Abrahams sønn, ’var ute og gikk på marken for å meditere da kvelden falt på’. (1. Mos 24:63) Han valgte en rolig tid og et stille sted for å meditere. Kong David mediterte i løpet av de fredelige nattevaktene. (Sal 63:6) Det fullkomne mennesket Jesus gikk bevisst inn for å dekke sitt behov for å være alene og meditere, borte fra folkeskarenes ståk og bråk, ved å gå opp i fjellet, dra ut i ørkenen eller oppsøke andre øde steder. – Matt 14:23; Luk 4:42; 5:16.

Det er ingen tvil om at det er oppkvikkende og styrkende å ha det stille rundt seg. Stillhet kan skape en gunstig atmosfære for selvransakelse – en viktig forutsetning for å kunne gjøre framskritt. Stillhet kan bidra til sinnsro. Ved å meditere i stille perioder kan vi framelske beskjedenhet og ydmykhet og øke vår verdsettelse av det som virkelig er viktig i livet.

Selv om taushet kan være en dyd, er det også «en tid til å tale». (Fork 3:7) Sanne tilbedere i vår tid er travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike «på hele den bebodde jord». (Matt 24:14) Som følge av det oppstår det en glad ’larm av mennesker’ som blir stadig sterkere etter hvert som forkynnerantallet øker. (Mi 2:12) La oss sette alt inn på å være blant dem som ivrig kunngjør det gode budskap om Riket og taler om Guds underfulle gjerninger. Men samtidig som vi deltar i denne viktige virksomheten, bør vi også vise at vi er klar over at taushet, i enkelte tilfeller, er gull.

[Bilde på side 3]

På våre kristne møter bør vi lytte og lære

[Bilde på side 4]

Å tie kan være den rette reaksjonen når vi blir møtt med ukvemsord i tjenesten

[Bilde på side 5]

Stillhet gjør det lettere å meditere