Hvor bør du være når enden kommer?

NÅR Jehova gjør ende på den nåværende onde verdensordning, hvordan vil det da gå med rettskafne mennesker? Ordspråkene 2:21, 22 svarer: «Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de uklanderlige som skal bli igjen på den. Men de onde skal bli avskåret fra jorden, og forræderne skal bli revet bort fra den.»

Men hva er det som vil føre til at de uklanderlige blir igjen på jorden? Kommer det til å finnes et tilfluktssted for dem? Hvor bør de rettskafne være når enden kommer? Fire bibelske beretninger om overlevelse kaster lys over disse spørsmålene.

Tilfeller da det spilte en rolle hvor man var

Angående utfrielsen av patriarkene Noah og Lot leser vi i 2. Peter 2:5–7: «[Gud] avholdt seg [ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige, og han fordømte byene Sodoma og Gomorra ved å legge dem i aske og [dannet derved] et mønster for ugudelige når det gjelder ting som skal komme, og han utfridde den rettferdige Lot, som var svært plaget av den løsaktige oppførselen til dem som trosset lov.»

Hvordan overlevde Noah vannflommen? Gud sa til ham: «Enden for alt kjød er kommet for mitt ansikt, for jorden er full av vold på grunn av dem; og se, jeg lar ødeleggelse komme over både dem og jorden. Lag deg en ark av tømmer av et harpiksholdig tre.» (1. Mos 6:13, 14) Noah bygde arken akkurat slik Jehova hadde befalt ham. Sju dager før flomregnet begynte å falle, sa Jehova til ham at han skulle føre dyrene inn i arken og gå inn i den sammen med hele sin husstand. På den sjuende dagen ble døren lukket bak ham, og «skyllregnet over jorden varte i førti dager og førti netter». (1. Mos 7:1–4, 11, 12, 16) Noah og hans familie ble «ført trygt gjennom vannet». (1. Pet 3:20) For å overleve var de nødt til å være inne i arken. Det fantes ikke noe annet sted på jorden der de kunne være trygge. – 1. Mos 7:19, 20.

Når det gjelder Lot, fikk han helt andre instrukser. To engler fortalte ham hvor han ikke måtte være. «Alle som hører deg til i byen [Sodoma] – før dem bort fra dette stedet!» sa de to englene til Lot. «For vi er i ferd med å ødelegge dette stedet.» Det var nødvendig å ’flykte til fjellområdet’. – 1. Mos 19:12, 13, 17.

Noahs og Lots opplevelser viser at «Jehova [vet] å utfri gudhengivne mennesker av prøvelse, men å holde urettferdige i forvaring til . . . dommens dag». (2. Pet 2:9) I begge disse tilfellene av utfrielse spilte det en avgjørende rolle hvor man var. Noah måtte gå inn i arken; Lot måtte dra ut av Sodoma. Men er det alltid slik? Kan Jehova frelse de rettferdige uansett hvor de er, uten at de behøver å forflytte seg fra ett sted til et annet? For å finne svaret på det spørsmålet skal vi se på to andre beretninger om utfrielse.

Spiller det alltid en rolle hvor man er?

Før Jehova brakte ødeleggelse over Egypt ved den tiende plagen på Moses’ tid, sa han  at israelittene skulle stryke blodet fra påskelammet på dørbjelken og dørstolpene i husene sine. Hvorfor? Jo, ’når Jehova gikk gjennom landet for å slå egypterne med plagen og så blodet på dørbjelken og på de to dørstolpene, skulle han gå forbi inngangen og ikke la ødeleggelsen få komme inn i deres hus for å slå dem med plagen’. Samme natt «slo [Jehova] i hjel alle førstefødte i Egypts land, fra den førstefødte sønn av farao som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen som var i fangehullet, og alle førstefødte blant husdyrene». Israelittenes førstefødte ble spart uten at de behøvde å forflytte seg fra ett sted til et annet. – 2. Mos 12:22, 23, 29.

Tenk også på tilfellet med Rahab, en prostituert som bodde i byen Jeriko. Israelittene skulle snart begynne sin erobring av det lovte land. Da Rahab forstod at Jeriko var fortapt, sa hun til de to israelittiske speiderne at byen var lamslått av skrekk for de framrykkende israelittene. Hun skjulte speiderne og bad dem sverge overfor henne at hun og hele hennes familie skulle bli beskyttet når Jeriko ble erobret. Speiderne sa at Rahab måtte samle hele familien inne i huset sitt, som lå på bymuren. Enhver som forlot huset, ville komme til å bli utslettet sammen med resten av byen. (Jos 2:8–13, 15, 18, 19) Men senere sa Jehova til Josva at ’byens mur skulle falle sammen’. (Jos 6:5) Det som speiderne hadde angitt som det trygge stedet, så nå ut til å være et farlig sted. Hvordan skulle Rahab og hennes familie bli utfridd?

Da tiden var inne til at israelittene skulle innta Jeriko, ropte de høyt og begynte å blåse i hornene. «Det skjedde, så snart folket [israelittene] hørte lyden av horn og folket satte i et høyt krigsrop, at muren begynte å falle sammen,» sier Josva 6:20. Ødeleggelsen av muren lå nå utenfor menneskers kontroll. Men denne ødeleggelsen stoppet mirakuløst ved Rahabs hus. Josva sa til de to speiderne: «Gå inn i huset til kvinnen, den prostituerte, og før kvinnen og alle som tilhører henne, ut derfra, akkurat som dere har sverget overfor henne.» (Jos 6:22) Alle i Rahabs hus overlevde.

Hva telte mest?

Hva kan vi lære av utfrielsen av Noah, av Lot, av israelittene på Moses’ tid og av Rahab? Hvordan hjelper disse beretningene oss til å avgjøre hvor vi bør være når enden for den nåværende onde verdensordning kommer?

 Noah oppnådde utfrielse i arken. Men hvorfor var han der? Var det ikke fordi han viste tro og var lydig? «Noah gikk i gang med å gjøre alt det Gud hadde befalt ham,» sier Bibelen. «Akkurat slik gjorde han.» (1. Mos 6:22; Hebr 11:7) Hva med oss? Gjør vi alt det Gud har befalt oss? Noah var også «en rettferdighetens forkynner». (2. Pet 2:5) Er vi i likhet med ham ivrige i forkynnelsesarbeidet, selv om det skulle være liten interesse der vi forkynner?

Lot unngikk å bli utslettet ved å flykte fra Sodoma. Han ble spart fordi han var rettferdig i Guds øyne og var svært plaget av den løsaktige oppførselen til dem som trosset lov i Sodoma og Gomorra. Er vi virkelig plaget av den løsaktige oppførselen som er så utbredt i dag? Eller er vi blitt så vant til den at den ikke gjør inntrykk på oss? Gjør vi vårt beste for å bli funnet ’plettfrie og lyteløse og i fred’? – 2. Pet 3:14.

For israelittene i Egypt og for Rahab i Jeriko var utfrielsen avhengig av at de holdt seg i husene sine. Dette krevde tro og lydighet. (Hebr 11:28, 30, 31) Tenk deg hvordan hver israelittisk familie må ha rettet blikket mot familiens førstefødte da «det begynte å stige opp et stort skrik» i den ene egyptiske husstanden etter den andre. (2. Mos 12:30) Tenk deg hvordan Rahab må ha sittet tett sammen med familien sin mens hun følte at buldringen fra Jerikos fallende murer kom nærmere og nærmere. Hun måtte ha sterk tro for å være lydig og holde seg i det huset.

Snart vil enden komme for Satans onde verden. Hvordan Jehova vil beskytte sitt folk på sin fryktinngytende «vredes dag», vet vi ennå ikke. (Sef 2:3) Men uansett hvor vi befinner oss og hvilken situasjon vi er i på den tiden, kan vi være sikker på at vi er nødt til å vise tro på Jehova og være lydig mot ham for å kunne overleve. I mellomtiden må vi framelske en rett innstilling til det som Jesajas profeti omtaler som våre «indre rom».

«Gå inn i dine indre rom»

«Gå, mitt folk, gå inn i dine indre rom, og lukk dine dører bak deg,» sier Jesaja 26:20. «Gjem deg bare et øyeblikk, inntil fordømmelsen går over.» Denne profetien kan ha fått sin første oppfyllelse i 539 fvt., da mederne og perserne erobret Babylon. Da perseren Kyros gikk inn i Babylon, gav han tydeligvis befaling om at alle måtte holde seg innendørs, for soldatene hans hadde fått ordre om å drepe alle de fant utendørs.

I vår tid kan de «indre rom» i denne profetien være nøye knyttet til de over 100 000 menighetene som Jehovas vitner har over hele verden. Disse menighetene spiller en viktig rolle i vårt liv. Og de vil fortsette å gjøre det gjennom «den store trengsel». (Åp 7:14) Guds folk får befaling om å gå inn i sine «indre rom» og gjemme seg «inntil fordømmelsen går over». Det er svært viktig at vi framelsker og bevarer en sunn innstilling til menigheten og er fast bestemt på å holde oss nær til den. Vi bør legge oss Paulus’ formaning på hjertet: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som [vi] ser dagen nærme seg.» – Hebr 10:24, 25.

[Bilder på side 7]

Hva kan vi lære av Guds frelsesgjerninger i fortiden?

[Bilde på side 8]

Hva kan de «indre rom» være knyttet til i vår tid?