Delegering – hvorfor og hvordan?

ORDNINGEN med å delegere har en lengre historie enn planeten jorden. Jehova skapte sin enbårne Sønn og dannet deretter universet ved å bruke sin Sønn som «en mesterarbeider». (Ordsp 8:22, 23, 30; Joh 1:3) Da Gud skapte det første menneskepar, sa han til dem at de skulle ’fylle jorden og legge den under seg’. (1. Mos 1:28) Skaperen gav menneskene i oppdrag å utvide Edens paradis, slik at det med tiden ville omfatte hele jorden. Ja, helt fra begynnelsen har delegering av ansvar vært noe som kjennetegner Jehovas organisasjon.

Hva innebærer det å delegere? Hvorfor bør kristne eldste lære å delegere visse oppgaver i menigheten til andre, og hvordan kan de gjøre det?

Hva vil det si å delegere?

Å delegere betyr å «sende ut (en ell. flere personer) med fullmakt til å utføre det ell. det . . . ; bemyndige til å optre på sine vegne». (Norsk Riksmålsordbok) Så delegering innebærer at man engasjerer andre for å få gjennomført noe. Det fører naturlig til at man overdrar myndighet.

 Det ventes at de som har fått en oppgave i den kristne menighet, utfører sitt oppdrag, redegjør for framdriften og vanligvis rådfører seg med den som står for delegeringen. Men hovedansvaret ligger hos den utnevnte broren som har delegert oppgaven. Han må overvåke framdriften og gi den veiledningen det måtte være behov for. Men noen vil kanskje spørre: «Hvorfor delegere hvis man kan gjøre jobben selv?»

Hvorfor delegere oppgaver?

Tenk på da Jehova skapte sin enbårne Sønn og lot ham få være med på resten av skapergjerningen. Ja, «ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige». (Kol 1:16) Skaperen kunne ha gjort alt selv, men han bestemte seg likevel for at også hans Sønn skulle få oppleve gleden ved å utføre produktivt arbeid. (Ordsp 8:31) Det hjalp Sønnen til å lære mer om Guds egenskaper. Faderen benyttet på sett og vis denne anledningen til å gi sin enbårne Sønn opplæring.

Da Jesus Kristus var på jorden, etterlignet han sin Far ved å delegere ansvar. Han gav sine disipler gradvis opplæring. Han sendte de 12 apostlene og senere 70 andre disipler i forveien for seg for at de skulle gå i spissen for forkynnelsesarbeidet. (Luk 9:1–6; 10:1–7) Når Jesus senere kom til steder der disse hadde forkynt, var det blitt lagt en god grunnvoll som han kunne bygge videre på. Da han forlot jorden, delegerte han større oppgaver, deriblant det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, til sine opplærte disipler. – Matt 24:45–47; Apg 1:8.

Delegering og opplæring ble kjennetegn på den kristne menighet. Apostelen Paulus sa til Timoteus: «Disse ting skal du overgi til trofaste mennesker, som i sin tur vil være tilstrekkelig kvalifisert til å undervise andre.» (2. Tim 2:2) Ja, de som har erfaring, må lære opp andre, som i sin tur vil lære opp enda flere.

Når en eldste delegerer noen av de oppgavene han er betrodd, kan han la andre få del i gleden ved å undervise og utføre hyrdearbeid. De eldste er dessuten klar over at menneskers evner er begrensede, noe som gir dem enda større grunn til å be andre om å påta seg oppgaver i menigheten. Bibelen sier: «Visdommen er hos de beskjedne.» (Ordsp 11:2) Å være beskjeden betyr blant annet å være klar over sine begrensninger. Hvis man prøver å gjøre alt selv, kan det være at man sliter seg ut og ikke kan tilbringe så mye tid sammen med sin familie som man ellers kunne ha gjort. Så det er avgjort et tegn på visdom å dele ansvarsbyrden med andre. Ta for eksempel den broren som tjener som koordinator for eldsterådet. Han kan be andre eldste om å revidere menighetens regnskap. Når disse eldste gjennomgår opptegnelsene, får de god kjennskap til menighetens økonomi.

Samtidig som det å delegere gir andre en mulighet til å utvikle nyttige ferdigheter og få nødvendig erfaring, gir det også den som delegerer, en mulighet til å observere evnene hos den som blir betrodd en oppgave. Så ved å delegere passende oppgaver kan de eldste prøve potensielle menighetstjenere «med hensyn til dugelighet». – 1. Tim 3:10.

Enda en fordel med å delegere er at de eldste på den måten viser at de har tillit til andre. Paulus gav Timoteus praktisk opplæring i misjonærtjenesten. Det oppstod et nært bånd  mellom de to mennene. Paulus kalte Timoteus «et ekte barn i troen». (1. Tim 1:2) Det oppstod på lignende måte et sterkt bånd mellom Jehova og Jesus da de samarbeidet om å skape alle andre ting. Når de eldste betror oppgaver til andre, kan de få et nært og godt forhold til dem.

Hvorfor noen nøler med å delegere oppgaver

Noen eldste synes det er vanskelig å delegere, selv om de er klar over fordelene. Grunnen kan være at de føler at de ville miste noe av sin myndighet ved å gjøre det. Kanskje de mener at de alltid må stå ved roret, for å si det slik. Men husk at før Jesus steg opp til himmelen, betrodde han sine disipler et viktig oppdrag, samtidig som han var klar over at de kom til å gjøre større gjerninger enn han selv. – Matt 28:19, 20; Joh 14:12.

Andre eldste kan ha delegert oppgaver tidligere, men ha kommet til at resultatene ikke var gode nok. De føler kanskje at de kan gjøre jobben bedre og raskere selv. Men tenk på Paulus’ eksempel. Han var klar over verdien av å delegere, men han innså også at de han gav opplæring, ikke alltid ville leve opp til hans forventninger. På sin første misjonsreise lærte han opp sin unge reisefelle, Markus. Paulus ble dypt skuffet da Markus forlot sitt oppdrag og reiste hjem. (Apg 13:13; 15:37, 38) Men Paulus lot likevel ikke være å gi andre opplæring. Som allerede nevnt innbød han den unge Timoteus til å bli hans reisefelle. Da Timoteus var rede til å påta seg større ansvar, lot Paulus ham være igjen i Efesos og gav ham myndighet til å utnevne tilsynsmenn og menighetstjenere. – 1. Tim 1:3; 3:1–10, 12, 13; 5:22.

De eldste i vår tid bør heller ikke slutte å lære opp brødre bare fordi én av dem ikke reagerer på rette måte. Det er fornuftig og viktig å lære å ha tillit til andre og gi dem opplæring. Men hvilke faktorer bør de eldste ha i tankene når de delegerer ansvar?

Hvordan delegere ansvar

Når du skal delegere ansvar, bør du vurdere kvalifikasjonene til de brødrene du har i tankene. Da det oppstod et behov for å ta hånd om den daglige matutdelingen i Jerusalem, valgte apostlene ut ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd og var fulle av ånd og visdom’. (Apg 6:3) Hvis du ber en upålitelig person om å gjøre en jobb, kan det være at han simpelthen lar være å utføre den. Så deleger små oppgaver først. Når en person viser at han er pålitelig, kan han få større ansvar.

Det er imidlertid mer som er inne i bildet. Folk har forskjellig personlighet og forskjellige evner. Også erfaringen varierer fra person til person. En bror med et vennlig og behagelig vesen kan fungere godt som ordenstjener, mens en som er ordentlig og systematisk, kan gjøre god nytte for seg som assistent for menighetens sekretær. En søster med kunstneriske evner kan få i oppdrag å lage et blomsterarrangement til minnehøytiden.

Når du delegerer oppgaver, så beskriv nøyaktig hva som ventes. Før døperen Johannes sendte budbringere til Jesus, forklarte han for dem hva han ønsket å vite, og hvordan de skulle formulere spørsmålet. (Luk 7:18–20) Men da Jesus bad sine disipler om å samle  sammen det som var blitt til overs av den maten han mirakuløst hadde skaffet til veie, overlot han detaljene til dem. (Joh 6:12, 13) Mye avhenger av oppgavens art og av kvalifikasjonene til den som skal gjøre jobben. Både den som delegerer en oppgave, og den som blir bedt om å utføre den, bør ha klart for seg hvilke resultater som ventes, og hvor ofte det bør redegjøres for framdriften. Begge bør vite i hvilken grad den personen som gjør jobben, kan bruke sitt eget skjønn. Hvis oppgaven skal være fullført innen en bestemt dato, kan det være motiverende at man drøfter og blir enig om datoen, i stedet for at den ganske enkelt blir fastsatt av oppdragsgiveren.

Den som får en oppgave, bør få de midler og redskaper og den hjelp som trengs. Det kan være nyttig å gjøre ordningen kjent for andre. Da Jesus betrodde Peter «himlenes rikes nøkler», gjorde han det i nærvær av andre disipler. (Matt 16:13–19) I tråd med dette kan det i noen tilfeller være bra å la menigheten få vite hvem som har ansvaret for en bestemt oppgave.

Det er også på sin plass med en viss varsomhet. Hvis du selv prøver å ta hånd om den jobben som du har delegert til en annen, formidler du budskapet: «Jeg stoler egentlig ikke på deg.» Det kan nok forekomme at resultatet ikke blir akkurat slik du hadde tenkt deg. Men hvis den broren som er betrodd en oppgave, får et visst spillerom, vil han sannsynligvis få selvtillit og erfaring. Meningen er selvsagt ikke at man skal la være å bry seg om hvordan han utfører oppgaven. Selv om Jehova tildelte sin Sønn en rolle i skapelsesprosessen, engasjerte han seg likevel i arbeidet. Han sa til Mesterarbeideren: «La oss danne mennesker i vårt bilde.» (1. Mos 1:26) Så støtt arbeidet ved det du sier og gjør, og ros vedkommende for hans innsats. En kort drøftelse av resultatet kan være til hjelp for ham. Hvis arbeidet ikke gjøres på rette måte, så ikke nøl med å tilby ytterligere veiledning eller hjelp. Husk at det endelige ansvaret ligger hos deg som er den som har delegert oppgaven. – Luk 12:48.

Mange har dratt nytte av å få tildelt oppgaver i menigheten av eldste som har vist oppriktig interesse for dem. Ja, alle eldste må lære hvorfor og hvordan de skal delegere, slik at de kan etterligne Jehova.

[Ramme på side 29]

VED Å DELEGERE KAN MAN

• la andre få oppleve gleden ved å utrette noe

• få utrettet mer

• vise at man er klok og beskjeden

• gi andre opplæring

• vise at man har tillit til andre

[Ramme på side 30]

HVORDAN DELEGERE ANSVAR

• Velg ut de rette personene til oppgaven

• Forklar/kommuniser tydelig

• Beskriv hva som skal gjøres

• Skaff til veie nødvendige ressurser

• Vær interessert i oppgaven, og gi uttrykk for tillit

• Vær villig til å påta deg det endelige ansvaret

[Bilder på side 31]

Å delegere innebærer å gi noen en oppgave og følge med i framdriften