Den trofaste forvalter og dens styrende råd
Den trofaste forvalter og dens styrende råd
«Hvem er egentlig den trofaste forvalter, den kloke, som hans herre skal sette over sin tjenerstab for stadig å gi dem deres tilmålte mat i rette tid?» – LUK 12:42.
1, 2. Hvilket viktig spørsmål reiste Jesus da han beskrev det sammensatte tegnet på de siste dager?
DA JESUS beskrev det sammensatte tegnet på de siste dager, reiste han dette spørsmålet: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» Han sa videre at denne slaven skulle bli lønnet for sin trofasthet ved å bli satt over alt det hans Herre eier. – Matt 24:45–47.
2 Flere måneder tidligere hadde Jesus stilt et lignende spørsmål. (Les Lukas 12:42–44.) Han kalte slaven en «forvalter» og omtalte tjenestefolkene som «sin tjenerstab». En forvalter er en husholder eller administrator som er satt over tjenere. Men forvalteren er også selv en tjener. Hvem er denne slaven, eller forvalteren, og hvordan sørger han for «mat i rette tid»? Det er svært viktig for oss alle å kjenne til den kanal som blir brukt for å dele ut åndelig føde.
3. (a) Hvordan har kristenhetens bibelkommentatorer prøvd å forklare Jesu uttalelser om ’slaven’? (b) Hvem er ’forvalteren’, eller ’slaven’, og hvem er ’tjenerstaben’, eller ’tjenestefolkene’?
3 Mange av kristenhetens bibelkommentatorer mener at disse ordene av Jesus skal anvendes på dem som har ansvarsoppgaver blant alle som kaller seg kristne. Men Jesus, ’herren’ i illustrasjonen, sa ikke at det skulle finnes en rekke slaver spredt omkring i kristenhetens sekter. I stedet gjorde han det klart at det skulle finnes bare én «forvalter», eller «slave», som han skulle sette over alt det han eier. Som dette bladet ofte har forklart, må forvalteren derfor stå for den «lille hjord» av salvede disipler som gruppe betraktet. Sammenhengen i Lukas’ evangelium viser at Jesus nettopp hadde omtalt disse. (Luk 12:32) ’Tjenerstaben’, eller ’tjenestefolkene’, står for den samme gruppen, men framhever de salvedes rolle som enkeltpersoner. I den forbindelse oppstår det et interessant spørsmål: Har hvert enkelt medlem av denne slaveklassen en andel i å sørge for åndelig føde i rette tid? Svaret kommer tydelig fram når vi ser nærmere på det Bibelen sier.
Jehovas tjenere i tidligere tider
4. Hvordan omtalte Jehova nasjonen Israel i gammel tid, og hva er det viktig å merke seg når det gjelder denne nasjonen?
4 Jehova omtalte sitt folk, nasjonen Israel i gammel tid, som en kollektiv tjener. «’Dere er mine vitner [flertall],’ lyder Jehovas utsagn, ’ja min tjener [entall], som jeg har utvalgt.’» (Jes 43:10) Alle medlemmene av nasjonen var en del av denne ene tjenerklassen. Men det er viktig å merke seg at det bare var prestene sammen med de ikke-prestelige levittene som hadde ansvaret for å undervise nasjonen. – 2. Krøn 35:3; Mal 2:7.
5. Hvilken viktig forandring omtalte Jesus?
5 Var nasjonen Israel den slaven som Jesus snakket om? Nei. Det vet vi på grunn av det Jesus sa til datidens jøder: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Matt 21:43) Det er tydelig at det skulle skje en forandring. Jehova skulle bruke en ny nasjon. Men når det gjaldt åndelig undervisning, skulle virksomheten til slaven i Jesu illustrasjon følge samme mønster som virksomheten til Guds «tjener» på det gamle Israels tid.
Den tro slave står fram
6. Hvilken ny nasjon ble til på pinsedagen i år 33, og hvem ble en del av den?
6 Den nye nasjonen, «Guds Israel», består av åndelige israelitter. (Gal 6:16; Rom 2:28, 29; 9:6) Den ble til da Guds ånd ble utøst på pinsedagen i år 33. Fra da av ble alle åndssalvede kristne en del av den nasjonen som nå tjente som den slaveklassen som var utnevnt av Herren, Jesus Kristus. Hvert medlem av denne nasjonen fikk i oppdrag å forkynne det gode budskap og gjøre disipler. (Matt 28:19, 20) Men skulle alle medlemmene av denne gruppen ha en andel i å sørge for åndelig føde i rette tid? La oss se hvordan Bibelen besvarer det spørsmålet.
7. Hva var til å begynne med apostlenes viktigste oppdrag, og hvordan ble dette oppdraget senere utvidet?
7 Da de tolv apostler ble utnevnt av Jesus, bestod deres viktigste oppdrag i at de ble sendt ut for å forkynne det gode budskap for andre. (Les Markus 3:13–15.) Denne virksomheten var i overensstemmelse med den grunnleggende betydningen av det greske ordet apostolos, som er avledet av et verb som betyr «å sende, å sende ut». Men etter hvert som tiden gikk og den kristne menighet skulle opprettes, ble en apostels rolle et «tilsynsembete». – Apg 1:20–26.
8, 9. (a) Hva var de tolv apostlene mest opptatt av? (b) Hvem andre fikk ekstra ansvar, slik det styrende råd bekreftet?
8 Hva var de tolv apostlene mest opptatt av? Svaret framgår av det som skjedde i tiden etter pinsedagen. Da det oppstod en konflikt i forbindelse med den daglige utdelingen av mat til enker, kalte de tolv apostlene sammen disiplene og sa: «Det er ikke tilfredsstillende at vi forlater Guds ord for å dele ut mat ved bordene.» (Les Apostlenes gjerninger 6:1–6.) Apostlene utnevnte så andre åndelig kvalifiserte brødre til å ta seg av denne «nødvendige oppgaven», slik at de selv kunne vie seg «til ordets tjeneste». Denne ordningen ble velsignet av Jehova, for «Guds ord fortsatte så å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem». (Apg 6:7) Hovedansvaret for å dele ut åndelig føde lå altså hos apostlene. – Apg 2:42.
9 Med tiden ble andre betrodd stort ansvar. Under ledelse av den hellige ånd ble Paulus og Barnabas sendt ut som misjonærer av menigheten i Antiokia. Også de ble kjent som apostler, selv om de ikke hørte med til de opprinnelige tolv. (Apg 13:1–3; 14:14; Gal 1:19) Deres utnevnelse ble bekreftet av det styrende råd i Jerusalem. (Gal 2:7–10) Kort tid etter dette hadde Paulus en andel i å dele ut åndelig føde. Han skrev sitt første inspirerte brev.
10. Var alle åndssalvede kristne i det første århundre med på å sørge for åndelig føde? Forklar.
10 Men var alle åndssalvede kristne med på å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet og sørge for åndelig føde? Nei. Apostelen Paulus sier: «Alle er vel ikke apostler? Alle er vel ikke profeter? Alle er vel ikke lærere? Alle gjør vel ikke kraftige gjerninger?» (1. Kor 12:29) Selv om alle åndsavlede kristne deltok i forkynnelsesarbeidet, var det bare noen ganske få – bare åtte menn – som ble brukt til å skrive de 27 bøkene i De kristne greske skrifter.
Den tro slave i moderne tid
11. Hvilke ting som Kristus «eier», er slaven blitt satt over?
11 Jesu ord i Matteus 24:45 viser tydelig at det fremdeles skulle være en tro og klok slave-klasse på jorden i endens tid. Åpenbaringen 12:17 omtaler medlemmene av denne klassen som ’de som er igjen’ av kvinnens ætt. Som gruppe betraktet er denne resten blitt satt over alt det Kristus eier her på jorden. «Alt det han eier», det som den trofaste forvalter har fått i oppdrag å ta hånd om, er hans kongelige interesser på jorden, som innbefatter Rikets jordiske undersåtter og de materielle aktiva som blir brukt i forkynnelsen av det gode budskap.
12, 13. Hvordan vet en kristen at han eller hun har et himmelsk kall?
12 Hvordan vet en kristen at han eller hun har et himmelsk håp og tilhører denne resten av åndelige israelitter? Svaret framgår av det apostelen Paulus skrev til dem som hadde del i det samme himmelske håp som ham: «Alle som blir ledet av Guds ånd, de er Guds sønner. Dere fikk jo ikke en trelldoms ånd, som på nytt vekker frykt, men dere fikk en ånd som hører adopsjon som sønner til, og ved denne ånd roper vi: ’Abba, Far!’ Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Når vi altså er barn, er vi også arvinger: ja Guds arvinger, men Kristi medarvinger, forutsatt at vi lider sammen med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.» – Rom 8:14–17.
13 Disse personene blir altså salvet med Guds hellige ånd og får et himmelsk «kall», eller en himmelsk «innbydelse». (Hebr 3:1; fotn.) Denne personlige innbydelsen får de fra Gud. De på sin side nærer ingen tvil eller frykt, men reagerer straks positivt på at de på denne måten blir avlet som Guds sønner. (Les 1. Johannes 2:20, 21.) Så de velger ikke dette håpet selv, men Jehova setter sitt segl, sin hellige ånd, på dem. – 2. Kor 1:21, 22; 1. Pet 1:3, 4.
Den riktige innstillingen
14. Hvordan ser de salvede på sitt kall?
14 Hvordan bør disse salvede se på seg selv mens de venter på å få sin himmelske belønning? De forstår at selv om de har fått en enestående innbydelse, er den bare det – en innbydelse. De må forbli trofaste inntil døden for å vinne seiersprisen. De har den samme ydmyke innstilling som Paulus, som sa: «Brødre, jeg mener ennå ikke om meg selv at jeg har grepet det; men én ting gjør jeg: Idet jeg glemmer de ting som er bak, og strekker meg framover mot de ting som er foran, jager jeg framover mot målet etter seiersprisen, Guds kall oppad ved Kristus Jesus.» (Fil 3:13, 14) De som tilhører den salvede rest, må gjøre sitt ytterste for å ’vandre verdig det kall som de ble kalt med, med fullstendig ydmykhet og mildhet’, og dette må skje «med frykt og beven». – Ef 4:1, 2; Fil 2:12; 1. Tess 2:12.
15. Hvordan bør de kristne se på dem som forsyner seg av symbolene under minnehøytiden, og hvordan ser de salvede på seg selv?
15 Hvordan bør så andre kristne se på en som sier at han eller hun har mottatt denne salvingen, og begynner å forsyne seg av symbolene under minnehøytiden? De bør ikke dømme ham eller henne. Dette er en sak mellom vedkommende og Jehova. (Rom 14:12) Kristne som virkelig har mottatt salvingen, krever imidlertid ikke spesiell oppmerksomhet. De tror ikke at det at de er av de salvede, gir dem spesiell innsikt, kanskje mer enn det enkelte erfarne medlemmer av den ’store skare’ kan ha. (Åp 7:9) De tror ikke at de nødvendigvis har en større andel av den hellige ånd enn deres medarbeidere blant de «andre sauer» har. (Joh 10:16) De forventer ingen særbehandling, og de hevder ikke at det at de forsyner seg av symbolene, setter dem over menighetens utnevnte eldste.
16–18. (a) Er alle de salvede med på å presentere nye åndelige sannheter? Illustrer. (b) Hvorfor er det ikke nødvendig at det styrende råd rådfører seg med alle som sier at de er salvet?
16 Er alle disse salvede rundt om på jorden en del av et globalt nettverk som på en eller annen måte er med på å åpenbare nye åndelige sannheter? Nei. Selv om slaveklassen som gruppe betraktet har ansvaret for å skaffe den åndelige husstanden føde, har ikke alle medlemmene av slaveklassen de samme ansvarsområdene eller arbeidsoppgavene. (Les 1. Korinter 12:14–18.) Som tidligere nevnt deltok alle i det første århundre i det viktige forkynnelsesarbeidet. Men det var bare noen ganske få som ble brukt til å skrive bøkene i Bibelen og føre tilsyn med den kristne menighet.
17 Vi kan illustrere det slik: Bibelen sier noen ganger at «menigheten» tar visse skritt i forbindelse med behandlingen av menighetssaker. (Matt 18:17) Men i virkeligheten er det bare de eldste som tar disse skrittene i egenskap av representanter for menigheten. De eldste kontakter ikke alle medlemmene av menigheten for å spørre om deres forskjellige meninger før de treffer en avgjørelse. I samsvar med den teokratiske ordning utfører de det oppdraget de har fått; de handler på vegne av hele menigheten.
18 På samme måte er det i dag et begrenset antall salvede menn som har ansvaret for å representere slaveklassen. De utgjør Jehovas vitners styrende råd. Disse åndssalvede mennene fører tilsyn med Rikets arbeid og utdelingen av åndelig føde. Som i det første århundre rådfører det styrende råd seg ikke med hvert enkelt medlem av slaveklassen før det treffer avgjørelser. (Les Apostlenes gjerninger 16:4, 5.) Alle salvede vitner er imidlertid sterkt engasjert i det viktige innhøstningsarbeidet som nå pågår. Som klasse betraktet utgjør «den tro og kloke slave» ett «legeme», men som enkeltpersoner har de forskjellige arbeidsoppgaver. – 1. Kor 12:19–26.
19, 20. Hvilket likevektig syn har den store skare på «den tro og kloke slave» og dens styrende råd?
19 Hvilken virkning bør de ovennevnte kjensgjerningene ha på den stadig økende store skare som har håp om å leve evig på jorden? Som en del av det Kongen eier, er de glad for å rette seg fullt ut etter de tiltakene som blir truffet av det styrende råd, som representerer «den tro og kloke slave». Medlemmene av den store skare setter pris på den åndelige føden som blir skaffet til veie under det styrende råds ledelse. Men samtidig som de viser respekt for slaven som klasse betraktet, passer de nøye på at de ikke opphøyer noen enkeltpersoner som sier at de er en del av denne slaven. Ingen kristen som virkelig mottar salvingen med Guds ånd, vil ønske eller forvente å få slik særbehandling. – Apg 10:25, 26; 14:14, 15.
20 Enten vi er blant ’tjenestefolkene’ og er en del av den salvede rest, eller vi tilhører den store skare, bør vi være fast bestemt på å samarbeide fullt ut med den trofaste forvalter og dens styrende råd. Måtte hver og én av oss ’holde oss våkne’ og vise oss å være trofaste helt til enden! – Matt 24:13, 42.
Husker du?
• Hvem er «den tro og kloke slave», og hvem er tjenestefolkene?
• Hvordan vet en person at han eller hun har et himmelsk kall?
• Hvem har hovedansvaret for å sørge for ny åndelig føde?
• Hvordan bør en av de salvede se på seg selv?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 23]
Det styrende råd representerer i dag den tro og kloke slave-klasse. Det var en lignende ordning i det første århundre