For nitti år siden begynte jeg å ’tenke på min Store Skaper’

Fortalt av Edwin Ridgwell

DEN 11. november 1918, våpenstillstandsdagen, ble barna på skolen min uventet kalt sammen for å feire slutten på Den store krigen, senere kalt den første verdenskrig. Jeg var bare fem år og forstod ikke riktig hva som foregikk. Men på bakgrunn av det foreldrene mine hadde lært meg om Gud, visste jeg at jeg ikke burde være med på seremonien. Jeg bad til Gud, men følelsene tok overhånd, og jeg begynte å gråte. Likevel tok jeg ikke del i feiringen. Det var på det tidspunktet jeg begynte å ’tenke på min Store Skaper’. – Fork 12:1.

Noen måneder før denne hendelsen på skolen hadde familien vår flyttet til et sted i nærheten av Glasgow i Skottland. Omtrent på den tiden gikk far og hørte på det offentlige foredraget som het «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Det forandret livet hans. Far og mor begynte å studere Bibelen og snakket ofte sammen om Guds rike og de velsignelsene som skulle komme. Jeg takker Gud for at foreldrene mine fra da av oppdrog meg til å elske Gud og sette min lit til ham. – Ordsp 22:6.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Da jeg var 15, hadde jeg muligheten til å begynne på en høyere utdannelse, men jeg ville helst bli heltidstjener. Far syntes at jeg var for ung, så jeg arbeidet en stund på et kontor. Men ønsket om å tjene Jehova på heltid var så sterkt at jeg en dag skrev et brev til J.F. Rutherford, som førte tilsyn med det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet på den tiden. Jeg spurte ham om hva han syntes om planene mine. Bror Rutherford skrev tilbake: «Hvis du er gammel nok til å arbeide, er du gammel nok til å utføre tjeneste for Herren. . . . Jeg tror at Herren vil velsigne deg hvis du anstrenger deg for å tjene Ham trofast.» Dette brevet, som var datert 10. mars 1928, gjorde inntrykk på hele familien. Kort tid senere begynte far, mor, den eldre søsteren min og jeg i heltidstjenesten.

På et stevne i London i 1931 opplyste bror Rutherford at det var behov for frivillige som kunne utbre det gode budskap i fremmede land. Jeg meldte meg, og sammen med Andrew Jack fikk jeg i oppdrag å tjene i Kaunas, som da var hovedstaden i Litauen. Jeg var 18 år.

Jeg forkynner Rikets budskap i utlandet

På den tiden var Litauen et utarmet jordbrukssamfunn, og forkynnelsen på landsbygda bød på utfordringer. Det var vanskelig å få losji, og noen overnattingssteder husket vi lenge. En natt våknet Andrew og jeg av en ubehagelig fornemmelse. Da vi tente oljelampen,  så vi at sengen var dekket av hundrevis av veggedyr. Vi var blitt bitt over hele kroppen! Hver morgen i en uke etterpå måtte jeg stå i kaldt vann opp til halsen i en elv i nærheten for å lindre smertene. Likevel var vi fast bestemt på å fortsette vår tjeneste. Kort tid senere ble losjiproblemet løst da vi traff et ungt ektepar som hadde tatt imot Bibelens sannhet. De lot oss få bo hjemme hos dem, der det var trangt, men rent. Vi sov gladelig på gulvet, og for en lettelse det var!

Litauen var på den tiden dominert av det romersk-katolske og det russisk-ortodokse presteskapet. Det var bare de rike som hadde råd til en bibel. Vårt hovedmål var å gjennomarbeide så mye distrikt som mulig og levere mest mulig litteratur til de interesserte. Når vi kom til en ny by, pleide vi først å finne oss et sted å bo. Deretter gjennomarbeidet vi forsiktig utkantområdene, og så gjennomarbeidet vi raskt selve byen. På den måten klarte vi vanligvis å fullføre arbeidet vårt før stedets prester rakk å lage vanskeligheter for oss.

Oppstyr og offentlig oppmerksomhet

I 1934 fikk Andrew i oppdrag å arbeide på avdelingskontoret i Kaunas, og John Sempey ble min partner. Vi hadde noen minneverdige opplevelser. En dag besøkte jeg et advokatkontor i en liten by. Advokaten ble sint, drog en pistol ut av en skuff og bad meg komme meg vekk. Jeg bad en stille bønn og husket det bibelske prinsippet: «Et mildt svar stiller voldsom harme.» (Ordsp 15:1) Så jeg sa: «Jeg kom hit som en venn med et godt budskap, og jeg takker deg for din selvbeherskelse.» Mannen løsnet grepet om avtrekkeren, og jeg rygget forsiktig ut av kontoret hans.

Da jeg traff igjen John, fortalte han at også han hadde hatt en dramatisk opplevelse. Han var blitt tatt med til politistasjonen, falskelig anklaget for å ha stjålet en stor pengeseddel fra en kvinne han hadde møtt. På stasjonen ble han kroppsvisitert. Han hadde selvfølgelig ikke pengeseddelen. Senere fikk de tak i den virkelige tyven.

Begge disse hendelsene skapte litt av et oppstyr i en ellers rolig småby og førte til at arbeidet vårt fikk stor offentlig oppmerksomhet.

Hemmelige operasjoner

Vi utførte også det risikable oppdraget å ta med bibelsk litteratur til nabolandet Latvia, der forkynnelsesarbeidet vårt var forbudt. Omtrent en gang i måneden reiste vi til Latvia med et nattog. Etter at vi hadde levert fra oss litteraturen, drog vi noen ganger videre til Estland for å hente mer litteratur, som vi så leverte fra oss i Latvia på tilbakereisen.

En gang hadde en tollbetjent fått et tips om vår virksomhet, og han forlangte at vi skulle gå av toget og ta med litteraturen til hans overordnede. Både John og jeg bad til Jehova  om hjelp. Til vår overraskelse fortalte ikke betjenten sin overordnede hva vi hadde med oss, men sa bare: «Disse mennene har noe å fortolle.» Jeg fortalte at vi hadde med oss litteratur som ville hjelpe folk på skoler og universiteter til å forstå betydningen av det som skjedde i vår problemfylte verden. Den overordnede tollfunksjonæren vinket oss videre, og vi fikk levert litteraturen til dem som skulle ha den.

Etter hvert som den politiske situasjonen i de baltiske landene forverret seg, vokste motstanden mot Jehovas vitner, og forkynnelsesarbeidet ble forbudt også i Litauen. Andrew og John ble utvist fra landet, og på grunn av krigstrusselen ble alle britiske statsborgere rådet til å reise hjem. Så jeg drog også – med tungt hjerte.

Privilegier og velsignelser i Nord-Irland

På dette tidspunktet hadde foreldrene mine flyttet til Nord-Irland, og i 1937 sluttet jeg meg til dem der. Litteraturen vår var også blitt forbudt i Nord-Irland på grunn av krigshysteriet, men vi fortsatte å forkynne gjennom hele krigen. Etter den annen verdenskrig kunne vi igjen utføre arbeidet vårt uten å støte på juridiske hindringer. Harold King, en erfaren pioner som senere tjente som misjonær i Kina, tok ledelsen i å organisere offentlige foredrag utendørs. «Nå på lørdag skal jeg holde det første foredraget utendørs,» sa han. Han så på meg og tilføyde: «Du skal holde foredraget neste lørdag.» Jeg fikk sjokk.

Jeg husker svært godt det første foredraget mitt. Det var flere hundre til stede. Jeg holdt det mens jeg stod på en kasse og talte uten hjelp av noe lydutstyr. Etter foredraget kom en mann bort til meg, tok meg i hånden og presenterte seg som Bill Smith. Han sa at han hadde lagt merke til folkemengden og hadde gått bort for å undersøke hva som foregikk.  Det viste seg at Bill tidligere hadde fått besøk av far, men hadde mistet kontakten med ham da far og stemoren min flyttet til Dublin for å være pionerer der. Jeg startet et bibelstudium med ham. Med tiden ble ni medlemmer av Bills familie tjenere for Jehova.

Senere forkynte jeg i et strøk med store eneboliger i utkanten av Belfast. Der traff jeg en russisk kvinne som hadde bodd i Litauen. Da jeg viste henne noe litteratur, pekte hun på en bok og sa: «Den har jeg. Jeg har fått den av onkelen min, som er professor på universitetet i Kaunas.» Hun viste meg boken Creation på polsk. Margene var fulle av notater. Så overrasket hun ble da hun fikk høre at det var jeg som hadde levert boken til onkelen hennes da jeg traff ham i Kaunas! – Fork 11:1.

Da John Sempey hørte at jeg skulle til Nord-Irland, bad han meg om å besøke den yngre søsteren hans, Nellie, ettersom hun hadde vist interesse for Bibelens sannhet. Min søster Connie og jeg ledet et bibelstudium med henne. Nellie gjorde raske framskritt og innviet sitt liv til Jehova. Med tiden fikk vi fast følge og ble gift.

Nellie og jeg tilbrakte 56 år sammen i tjenesten for Jehova og hadde det privilegium å hjelpe over hundre personer til å bli kjent med Bibelens sannhet. Vi hadde håpet å få fortsette å leve sammen gjennom Harmageddon og videre inn i Jehovas nye verden, men den grusomme fienden døden rev henne bort i 1998. Det var et forferdelig slag – en av de største prøvelser i mitt liv.

Tilbake til de baltiske landene

Omkring et år etter at Nellie døde, fikk jeg en enestående velsignelse. Jeg ble invitert til å besøke avdelingskontoret i Tallinn i Estland. Brødrene i Estland sendte meg et brev der det stod: «Av de ti brødrene som ble sendt til de baltiske landene i slutten av 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene, er du den eneste som fremdeles er i live.» De fortalte videre at avdelingskontoret holdt på med å lage en historisk beretning om arbeidet i Estland, Latvia og Litauen, og så spurte de: «Kan du komme?»

For et privilegium det var å fortelle om de opplevelsene mine partnere og jeg hadde hatt den gangen! I Latvia kunne jeg vise brødrene den opprinnelige leiligheten som ble brukt som avdelingskontor, og det stedet oppunder taket der vi gjemte litteraturen vår. Politiet fant aldri det stedet. I Litauen ble jeg tatt med til en liten by som heter Šiauliai, der jeg hadde vært pioner. Under en sammenkomst der sa en bror til meg: «For mange år siden kjøpte moren min og jeg et hus i byen. Under en opprydning på loftet kom jeg over bøkene Tidsaldrenes Plan og Guds Harpe. Da jeg leste dem, forstod jeg at jeg hadde funnet sannheten. Det må ha vært du som leverte de bøkene i det huset for så mange år siden!»

Jeg var også med på et kretsstevne i en by der jeg hadde vært pioner. Jeg hadde vært på et stevne der 65 år tidligere. Den gangen var det 35 til stede. Men for en glede det var å se ut over en forsamling på 1500! Som Jehova har velsignet arbeidet!

’Jehova forlot meg ikke’

Nylig fikk jeg en helt uventet velsignelse da en elskelig kristen søster som heter Bee, sa ja til å bli min kone. Vi giftet oss i november 2006.

Jeg kan forsikre alle unge mennesker som lurer på hvordan de skal bruke livet sitt, at det er mye visdom i å følge de inspirerte ordene: «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager.» Jeg kan nå fylt av glede si som salmisten: «Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av, og ennå forteller jeg stadig om dine underfulle gjerninger. Og forlat meg ikke, Gud, selv ikke når jeg blir gammel og gråhåret, før jeg kan fortelle om din arm til neste generasjon, til alle dem som skal komme, om din velde.» – Sal 71:17, 18.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Det var et risikabelt oppdrag å ta med litteratur til Latvia

ESTLAND

TALLINN

Riga-bukta

LATVIA

RIGA

LITAUEN

VILNIUS

Kaunas

[Bilde på side 26]

Jeg begynte å tjene som kolportør (pioner) i Skottland da jeg var 15 år

[Bilde på side 26]

Da Nellie og jeg giftet oss i 1942