Evig liv på jorden – et håp som Gud gav oss

«Skapningen ble lagt under nytteløsheten . . . på grunnlag av håp.» – ROM 8:20.

1, 2. (a) Hvorfor betyr håpet om evig liv på jorden mye for oss? (b) Hvorfor stiller mange seg tvilende til at det er mulig å oppnå evig liv på jorden?

DU HUSKER kanskje den glede du følte da du for første gang fikk vite at mennesker i nær framtid ikke lenger kommer til å eldes og dø, men skal leve evig på jorden. (Joh 17:3; Åp 21:3, 4) Du har sannsynligvis opplevd den glede det er å dele dette bibelske håpet med andre. Håpet om evig liv er jo et grunnleggende trekk ved det gode budskap vi forkynner. Det former hele vårt syn på livet.

² De fleste religionssamfunn innen kristenheten har ignorert håpet om evig liv på jorden. Selv om Bibelen lærer at sjelen dør, holder de fleste av dem fram den ubibelske lære at mennesket har en udødelig sjel som lever videre i en åndeverden etter døden. (Esek 18:20) Mange stiller seg derfor tvilende til at det er mulig å oppnå evig liv på jorden. Av den grunn kan vi spørre: Har dette håpet virkelig sin støtte i Bibelen? Når åpenbarte Gud det i så fall for menneskene første gang?

«Lagt under nytteløsheten . . . på grunnlag av håp»

3. Hvordan kom Guds hensikt med menneskene tydelig til uttrykk i begynnelsen av menneskenes historie?

³ Jehovas hensikt med menneskene kom tydelig til uttrykk helt i begynnelsen av menneskenes historie. Han gjorde det klart at Adam skulle få leve evig hvis han var lydig. (1. Mos 2:9, 17; 3:22) Adams første etterkommere fikk uten tvil vite om syndefallet, og de kunne se følgene av det med egne øyne. Inngangen til Edens hage var stengt, og menneskene ble gradvis gamle og døde. (1. Mos 3:23, 24) Etter hvert sank levealderen. Adam ble 930 år. Sem, som overlevde vannflommen, ble bare 600 år, og hans sønn Arpaksjad ble 438 år. Abrahams far, Tarah, levde i 205 år. Abraham ble 175 år, mens Isak ble 180 år og Jakob 147 år. (1. Mos 5:5; 11:10–13, 32; 25:7; 35:28; 47:28) Mange må ha innsett hva dette betydde – at utsiktene til evig liv var gått tapt! Hadde de noen grunn til å håpe at det ville bli mulig å oppnå evig liv i framtiden?

4. Hvilken grunn hadde trofaste menn i gammel tid til å tro at Gud igjen skulle la mennesker få del i de velsignelsene som var gått tapt for Adam?

⁴ Guds Ord sier: «Skapningen [menneskene] ble lagt under nytteløsheten . . . på grunnlag av håp.» (Rom 8:20) Hvilket håp? Den aller første profetien i Bibelen nevner en «ætt» som skulle ’knuse slangens hode’. (Les 1. Mosebok 3:1–5, 15.) Løftet om Ætten gav trofaste mennesker håp om at Gud ikke kom til å oppgi sin hensikt med menneskene. Det gav menn som Abel og Noah grunn til å tro at Gud igjen skulle la mennesker få del i de velsignelsene som gikk tapt for Adam. Disse mennene forstod kanskje at det at Ætten skulle få sin hæl knust, ville innebære at det ble utøst blod. – 1. Mos 4:4; 8:20; Hebr 11:4.

5. Hva er det som viser at Abraham trodde på oppstandelsen?

⁵ Tenk på Abraham. Da han ble prøvd,  førte det til at han «så godt som ofret Isak, . . . sin enbårne sønn». (Hebr 11:17) Hvorfor var han villig til å gjøre det? (Les Hebreerne 11:19.) Fordi han trodde på oppstandelsen! Han hadde grunnlag for å tro på oppstandelsen. Jehova hadde tross alt gjenopplivet Abrahams og Saras forplantningsevne, slik at de kunne få en sønn i sin alderdom. (1. Mos 18:10–14; 21:1–3; Rom 4:19–21) Abraham hadde også Jehovas ord å støtte seg til. Jehova hadde sagt til ham: «Det er gjennom Isak at det som skal kalles din ætt, skal komme.» (1. Mos 21:12) Abraham hadde derfor gode grunner til å vente at Gud ville oppreise Isak.

6, 7. (a) Hvilken pakt inngikk Jehova med Abraham? (b) På hvilken måte gav Jehovas løfte til Abraham menneskene et håp?

⁶ På grunn av Abrahams usedvanlig sterke tro inngikk Jehova en pakt med ham angående hans avkom, eller «ætt». (Les 1. Mosebok 22:18.) Den primære delen av ’ætten’ viste seg å være Jesus Kristus. (Gal 3:16) Jehova sa til Abraham at hans «ætt» skulle bli tallrik «som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand» – et ukjent antall for Abraham. (1. Mos 22:17) Men senere ble tallet åpenbart. Jesus Kristus og de 144 000, som skal herske sammen med ham i hans rike, utgjør ’ætten’. (Gal 3:29; Åp 7:4; 14:1) Ved hjelp av det messianske rike skal «alle jordens nasjoner . . . velsigne seg».

⁷ Abraham hadde ikke mulighet til å forstå den fulle betydningen av den pakten Jehova inngikk med ham. Han ventet ikke desto mindre på «den byen som har virkelige grunnvoller,» slik Bibelen sier. (Hebr 11:10) Den byen er Guds rike. For å få del i velsignelsene under det riket må Abraham få livet tilbake. Det vil bli mulig for ham å oppnå evig liv på jorden ved at han får en oppstandelse. Alle de som overlever Harmageddon, og de som blir oppreist fra de døde, vil få mulighet til å leve evig. – Åp 7:9, 14; 20:12–14.

«Ånden har lagt press på meg»

8, 9. Hvordan kan vi si at Jobs bok er mer enn bare en beretning om ett menneskes prøvelser?

⁸ Etter Abrahams oldebarn Josef, og før profeten Moses, levde det en mann som het Job. Den bibelske boken Job, som sannsynligvis ble skrevet av Moses, forklarer hvorfor Jehova tillot Jobs lidelser, og hvordan det gikk med ham. Men Jobs bok er ikke bare en beretning om ett menneskes prøvelser; den dreier seg om spørsmål som er av universell betydning. Boken gir oss innsikt i at Jehova utøver sitt overherredømme på en rettferdig måte, og den viser at alle Guds jordiske tjeneres ulastelighet og utsikter til liv er inne i bildet i det stridsspørsmålet som ble reist i Eden. Selv om Job ikke forstod stridsspørsmålet, lot han ikke de tre vennene sine få ham til å tvile på at han hadde vært ulastelig. (Job 27:5) Dette kan styrke vår tro og hjelpe oss til å se at vi kan bevare vår ulastelighet og forsvare Jehovas overherredømme.

⁹ Etter at Jobs tre såkalte trøstere var ferdig med å tale, begynte «Elihu, busitten Barakels sønn, . . . å svare». Hva var det som fikk ham til å ta ordet? «Jeg er blitt full av ord,» sa han. «Ånden har lagt press på meg i min buk.» (Job 32:5, 6, 18) Selv om det Elihu sa under inspirasjon, ble oppfylt da det ble slutt på Jobs prøvelser, har ordene hans også betydning for andre. De gir håp til alle som bevarer sin ulastelighet.

10. Forklar hvordan et budskap Jehova gir en enkeltperson, også kan anvendes på mennesker i sin alminnelighet.

¹⁰ Noen ganger kan et budskap som Jehova gir en enkeltperson, også anvendes på mennesker i sin alminnelighet. Slik er det med Daniels profeti i forbindelse med den  babylonske kong Nebukadnesars drøm om et stort tre som ble felt. (Dan 4:10–27) Den drømmen ble riktignok oppfylt på Nebukadnesar, men den pekte også fram mot noe mye større. Den viste at Guds overherredømme med hensyn til jorden, representert ved et rike i kong Davids slektslinje, igjen skulle komme til uttrykk etter en periode på 2520 år, som begynte i 607 fvt. * Gud begynte igjen å la sitt overherredømme komme til uttrykk med hensyn til jorden i og med at Jesus Kristus ble innsatt som Konge i himmelen i 1914. Guds rike skal snart gjøre lydige menneskers forventninger til virkelighet!

«Fri ham fra å fare ned i gravens dyp!»

11. Hva forteller Elihus ord om Gud?

¹¹ I sitt svar til Job talte Elihu om «et sendebud . . . , en talsmann, én av tusen, som kan fortelle mennesket om hans rettskaffenhet». Hva om dette sendebudet bønnfaller «Gud om at han må finne behag i ham»? Elihu sier: «Da viser [Gud] ham sin gunst og sier: ’Fri ham fra å fare ned i gravens dyp! Jeg har funnet en løsepenge! La hans kropp bli friskere enn i ungdommen; la ham vende tilbake til sin ungdomskrafts dager.’» (Job 33:23–26) Disse ordene viser at Gud er villig til å godta «en løsepenge», eller «noe som dekker», på vegne av angrende mennesker. – Job 33:24; fotn.

12. Hvilket håp gir det Elihu sa, menneskeheten i sin alminnelighet?

¹² Elihu forstod nok ikke den fulle betydningen av løsepengen, akkurat som profetene ikke forstod den fulle betydningen av alt det de skrev. (Dan 12:8; 1. Pet 1:10–12) Likevel gjenspeiler Elihus ord håpet om at Gud en dag ville godta en løsepenge og frigjøre menneskene fra aldringsprosessen og døden. Det Elihu sa, viser hvilke fantastiske utsikter vi har til å oppnå evig liv. Jobs bok viser også at det kommer til å finne sted en oppstandelse. – Job 14:14, 15.

13. Hva betyr det Elihu sa, for de kristne?

¹³ I dag har Elihus ord betydning for millioner av kristne som håper å få overleve ødeleggelsen av den nåværende tingenes  ordning. Overlevende som er kommet opp i årene, vil vende tilbake til sin ungdomskrafts dager. (Åp 7:9, 10, 14–17) Trofaste mennesker gleder seg over tanken på at også de som får en oppstandelse, blir unge igjen. Men for at de salvede kristne skal oppnå udødelighet i himmelen, eller for at Jesu «andre sauer» skal oppnå evig liv på jorden, må de naturligvis vise tro på Kristi gjenløsningsoffer. – Joh 10:16; Rom 6:23.

Døden oppslukt

14. Hva er det som viser at israelittene trengte noe mer enn Moseloven for å ha håp om evig liv?

¹⁴ Abrahams etterkommere ble en selvstendig nasjon da de inngikk et paktsforhold til Gud. Da Jehova gav dem Loven, sa han: «Dere skal rette dere etter mine forskrifter og mine rettslige avgjørelser, for hvis et menneske gjør etter dem, skal han også leve ved dem.» (3. Mos 18:5) Siden israelittene ikke kunne nå opp til Lovens fullkomne normer, ble de fordømt av Loven og trengte å bli ’kjøpt fri fra Lovens forbannelse’. – Gal 3:13.

15. Hvilken framtidig velsignelse ble David inspirert til å skrive om?

¹⁵ Etter Moses’ tid inspirerte Jehova andre bibelskribenter til å skrive om håpet om evig liv. (Sal 21:4; 37:29) Salmisten David avsluttet en salme om de sanne tilbederes enhet på Sion med disse ordene: «Der har Jehova befalt at velsignelsen skal være, ja liv til uavgrenset tid.» – Sal 133:3.

16. Hva lovte Jehova gjennom Jesaja angående ’hele jordens’ framtid?

¹⁶ Jehova inspirerte Jesaja til å profetere om evig liv på jorden. (Les Jesaja 25:7, 8.) Synd og død har ligget tungt over menneskeheten som et kvelende ’svøp’, eller teppe. Jehova forsikrer sitt folk om at synd og død skal bli oppslukt, fjernet «fra hele jorden».

17. Hvilken profetisk rolle som åpnet veien til evig liv, hadde Messias?

¹⁷ Tenk også på den framgangsmåten Moseloven foreskrev i forbindelse med bukken for Asasel. Én gang i året, på soningsdagen, skulle øverstepresten ’legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels sønners misgjerninger, og han skulle legge dem på bukkens  hode, og bukken skulle bære på seg alle deres misgjerninger til et ørkenland’. (3. Mos 16:7–10, 21, 22) Jesaja forutsa at Messias skulle komme, og at han skulle spille en lignende rolle og bære bort «sykdommer», «smerter» og «manges synd» og på den måten åpne veien til evig liv. – Les Jesaja 53:4–6, 12.

18, 19. Hvilket håp blir holdt fram i Jesaja 26:19 og Daniel 12:13?

¹⁸ Gjennom Jesaja sa Jehova til sitt folk, Israel: «Dine døde skal leve. Et dødt legeme som tilhører meg [«mine drepte», fotn.] – de skal stå opp. Våkn opp og rop av glede, dere som bor i støvet! For din dugg er som kattostplantenes dugg, og jorden skal la til og med dem som er kraftløse i døden, komme til verden.» (Jes 26:19) De hebraiske skrifter holder tydelig fram håpet om en oppstandelse og liv på jorden. Da Daniel var nesten 100 år gammel, gav Jehova ham for eksempel denne forsikringen: «Du skal hvile, men du skal stå opp til din lodd ved dagenes ende.» – Dan 12:13.

¹⁹ Det var på grunn av oppstandelseshåpet Marta kunne si til Jesus angående sin bror, som var død: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (Joh 11:24) Var det slik at Jesu lære og hans disiplers inspirerte skrifter forandret dette håpet? Er evig liv på jorden fremdeles det håpet Jehova holder fram for menneskeheten? Vi skal se på svarene på disse spørsmålene i den neste artikkelen.

[Fotnote]

Kan du forklare dette?

• På grunnlag av hvilket håp ble skapningen «lagt under nytteløsheten»?

• Hva er det som viser at Abraham trodde på oppstandelsen?

• Hvilket håp ligger i det Elihu sa til Job?

• Hvordan framhever De hebraiske skrifter håpet om en oppstandelse og evig liv på jorden?

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 5]

Elihus ord til Job gir håp om at menneskene kommer til å bli frigjort fra aldringsprosessen og døden

[Bilde på side 6]

Daniel ble forsikret om at ’han skulle stå opp til sin lodd ved dagenes ende’