Jeg fant en mening med livet

Fortalt av Gaspar Martínez

Min historie er på en måte historien om en fattig landsbygutt som gjorde det godt i byen. Men som du vil få se, er den rikdommen jeg skaffet meg, ikke akkurat den jeg hadde ventet.

JEG vokste opp i et ufruktbart landdistrikt i provinsen La Rioja i Nord-Spania i 1930-årene. Da jeg var ti år, måtte jeg slutte på skolen, men da hadde jeg lært å lese og skrive. For meg og mine seks søsken gikk dagene med til å være ute og passe sauene eller dyrke de magre jordstykkene våre.

Fordi vi var fattige, ble penger og materielle ting veldig viktig for oss. Vi ble misunnelige på dem som hadde mer enn oss. Likevel sa biskopen en gang at landsbyen vår var den mest religiøse i hans bispedømme. Lite ante han da at mange med tiden ville forlate katolisismen.

På leting etter noe bedre

Jeg giftet meg med Mercedes, en jente som var fra samme landsby som meg. Snart hadde vi en liten sønn å ta oss av. I 1957 flyttet vi til den nærliggende byen Logroño, og etter hvert flyttet hele familien min dit. Jeg oppdaget snart at jeg som ufaglært arbeider hadde få muligheter til å tjene nok til å forsørge familien. Jeg lurte på hvor jeg kunne få veiledning i livet. Jeg begynte å lete på det lokale biblioteket, men jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle se etter.

Senere hørte jeg om et radioprogram der man fikk tilbud om et bibelstudium som brevkurs. Kort tid etter at jeg hadde fullført et slikt kurs, ble jeg kontaktet av noen evangeliske protestanter. Da jeg hadde vært til gudstjeneste hos dem et par ganger, kunne jeg se at det var rivalisering mellom noen av de framstående kirkemedlemmene. Jeg sluttet å gå der og trakk den konklusjon at alle religioner måtte være likedan.

Jeg får øynene opp for hva som virkelig betyr noe

I 1964 kom en ung mann som het Eugenio, på besøk til oss. Han var et av Jehovas vitner. Jeg hadde aldri hørt om det trossamfunnet før, men var mer enn villig til å snakke om Bibelen. Jeg trodde jeg hadde god bibelkunnskap, og viste til noen av de skriftstedene jeg hadde lært gjennom brevkurset. Selv om jeg prøvde å forsvare visse protestantiske læresetninger, trodde jeg egentlig ikke på dem innerst inne.

 Etter to lange samtaler måtte jeg innrømme at Eugenio var ekspert på å bruke Guds Ord. Jeg ble imponert over å se at han kunne slå opp skriftsteder og forklare hva de betydde, selv om han hadde enda mindre skolegang enn meg. Eugenio viste meg ut fra Bibelen at vi lever i de siste dager, og at Guds rike snart skal gjøre jorden til et paradis. Det vakte min interesse. – Sal 37:11, 29; Jes 9:6, 7; Matt 6:9, 10.

Jeg tok straks imot tilbudet om et bibelstudium. Nesten alt jeg lærte, var nytt, og det jeg fikk vite, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg fikk et framtidsperspektiv som det var verdt å leve for. Jeg hadde funnet det jeg lette etter. Nå syntes jeg det virket irrelevant å prøve å forbedre min sosiale status, og mine problemer med å finne nok arbeid fikk mindre betydning nå som jeg visste at alle problemer etter hvert vil bli løst. Selv sykdom og død skal bli fjernet. – Jes 33:24; 35:5, 6; Åp 21:4.

Jeg begynte med én gang å snakke med slektningene mine om det jeg lærte, og fortalte dem begeistret at Gud lover at jorden skal bli et paradis, der trofaste mennesker kan leve for bestandig.

Familien min tar imot sannheten

Vi var snart en ti–tolv stykker som bestemte oss for å møtes hver søndag ettermiddag hjemme hos onkelen min for å drøfte Bibelens løfter. Vi brukte to–tre timer hver uke på disse drøftelsene. Da Eugenio skjønte at det var så mange av slektningene mine som var interessert i Bibelen, ordnet han det slik at hver familie fikk personlig oppmerksomhet.

Jeg hadde andre slektninger i Durango, en liten by omkring tolv mil unna, der det ikke bodde noen vitner. Så tre måneder senere tok jeg et par dagers ferie for å besøke dem og fortelle dem om min nye tro. Vi var cirka ti personer som kom sammen de kveldene jeg var der, og vi pratet til ut i de små timer. Alle sammen likte det jeg fortalte. Da mitt korte besøk var over, gav jeg dem noen bibler og noe bibelsk litteratur. Siden holdt vi kontakten.

Da Jehovas vitner kom til Durango – der ingen andre enn jeg hadde forkynt før – fant de 18 personer som ivrig ventet på å få et bibelstudium. Forkynnerne var glad for å ordne det slik at hver familie fikk et studium.

Fram til da hadde Mercedes ikke tatt imot sannheten, mer på grunn av menneskefrykt enn fordi hun ikke ville godta det Bibelen lærte. Jehovas vitners arbeid var forbudt i Spania på den tiden, så hun trodde at myndighetene ville utvise de to barna våre fra skolen, og at vi alle ville bli utstøtt av samfunnet. Men da hun så at hele familien tok imot sannheten, ville også hun studere Bibelen.

I løpet av to år ble 40 medlemmer av familien min Jehovas vitner og ble døpt som symbol på at de hadde innviet seg til Gud for å tjene ham. Ja, familien min hadde fått samme syn på livets mål og mening som jeg hadde. Jeg følte at jeg hadde oppnådd noe som virkelig var verdifullt. Vi var blitt velsignet med åndelige rikdommer i overflod.

Livet blir rikere etter hvert som jeg blir eldre

De neste 20 årene konsentrerte jeg meg om å oppdra de to guttene våre og å hjelpe menigheten vår. Den gangen da Mercedes og jeg flyttet til Logroño, var det bare omkring 20 forkynnere i den byen, som hadde cirka 100 000 innbyggere. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk mange ansvarsoppgaver i menigheten.

Da jeg var 56 år, ble den fabrikken jeg jobbet på, plutselig nedlagt, og jeg ble arbeidsledig. Jeg hadde alltid hatt veldig lyst til å være i heltidstjenesten, så jeg benyttet den nye situasjonen jeg var kommet i, til å bli pioner. Trygden jeg fikk, var lav, og det var ikke lett å leve av den. Mercedes hjalp til ved å ta noen  vaskejobber. Vi klarte oss og manglet aldri det vi trengte. Jeg er fortsatt pioner, og Mercedes er hjelpepioner fra tid til annen og er veldig glad i forkynnelsesarbeidet.

For noen år siden leverte Mercedes bladene fast til en ung kvinne som heter Merche, som hadde studert Bibelen da hun var barn. Merche leste litteraturen vår med interesse, og Mercedes la merke til at hun i sitt hjerte fortsatt hadde verdsettelse av sannheten fra Bibelen. Til slutt tok Merche imot tilbudet om et bibelstudium og begynte å gjøre fine framskritt. Men Vicente, mannen hennes, drakk og kunne ikke holde på en fast jobb. Så han sørget ikke for henne økonomisk, og hans alkoholmisbruk var en alvorlig trussel mot ekteskapet deres.

Min kone foreslo for Merche at Vicente snakket med meg, og det gjorde han omsider. Etter en del samtaler tok han imot tilbudet om et bibelstudium. Han begynte å forandre seg, og det kunne gå flere dager mellom hver gang han drakk. Så varte disse periodene en uke eller mer. Etter hvert sluttet han helt å drikke. Hans utseende og hans måte å være på ble mye bedre, og familien hans ble forent. Både han og hans kone og datteren deres gjør en fin innsats i den lille menigheten de tilhører på Kanariøyene, der de bor nå.

Har hatt et meningsfylt liv

Noen av de slektningene mine som lærte sannheten fra Bibelen for mange år siden, er døde nå, men storfamilien vår har fortsatt å vokse, og Gud har velsignet oss rikt. (Ordsp 10:22) Så godt det er å se at nesten alle de som begynte å studere Bibelen for 40 år siden – og barna og barnebarna deres – har fortsatt å tjene Jehova trofast!

Jeg har nå en mengde slektninger som er Jehovas vitner, og mange av dem er eldste, menighetstjenere og pionerer. Den eldste sønnen min og hans kone tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Madrid. Da jeg ble et vitne, var det cirka 3000 vitner i Spania. Nå er vi over 100 000. Jeg stortrives i heltidstjenesten, og jeg er svært takknemlig mot Gud for at jeg har et godt liv i tjenesten for ham. Selv om jeg har lite formell utdannelse, tjener jeg fra tid til annen som stedfortredende kretstilsynsmann.

For noen år siden oppdaget jeg at den landsbyen der jeg vokste opp, praktisk talt lå øde. Fattigdom hadde etter hvert tvunget alle innbyggerne til å forlate jordene og hjemmene sine i håp om å finne et bedre liv. Heldigvis har en god del av dem som har flyttet – også jeg – funnet åndelige skatter. Vi har erfart at livet virkelig har en mening, og at det å tjene Jehova gir den største glede man kan forestille seg.

[Bilde på side 32]

Nesten alle de i bror Martínez’ familie som er i sannheten