Hvordan tre stevner formet livet mitt

Fortalt av George Warienchuck

ER DU noen gang blitt så grepet av noe du hørte på et av stevnene våre, at det fikk deg til å foreta store forandringer i livet? Det skjedde med meg. Når jeg tenker tilbake, forstår jeg at det spesielt har vært tre stevner som har formet livet mitt. Det første hjalp meg til å bli mindre sjenert, det andre til å bli mer tilfreds og det tredje til å gi mer av meg selv. Men før jeg forteller om disse forandringene, har jeg lyst til å fortelle om noe av det som skjedde før jeg overvar disse stevnene.

Jeg ble født i 1928, og jeg var den yngste i en søskenflokk på tre. Jeg og søstrene mine, Margie og Olga, vokste opp i South Bound Brook i New Jersey i USA, en by som på den tiden hadde rundt 2000 innbyggere. Selv om vi levde i trange kår, var mor gavmild. Hver gang hun hadde penger nok til å lage et spesielt måltid, delte hun det med naboene. Da jeg var ni år, fikk mor besøk av noen Jehovas vitner som snakket ungarsk, morsmålet hennes, og det gjorde at hun lyttet til Bibelens budskap. Senere fortsatte Bertha, en søster i begynnelsen av 20-årene, å studere Bibelen med mor, og hun hjalp henne til å bli en tjener for Jehova.

I motsetning til mor var jeg sjenert av natur; jeg manglet selvtillit. Og det gjorde det ikke bedre at mor hadde en tendens til å komme med nedsettende bemerkninger om det jeg sa og gjorde. Da jeg med tårevåte øyne spurte henne om hvorfor hun alltid kritiserte meg, sa hun at hun var glad i meg, men at hun ikke ville at jeg skulle tro at jeg var bedre enn andre. Mor mente det godt, med det at jeg aldri fikk ros, gav meg følelsen av ikke å være noe verd.

En av naboene våre som ofte var hyggelig mot meg, spurte en dag om jeg ville være med sønnene hennes på søndagsskolen i kirken deres. Jeg visste at Jehova ville mislike at jeg gikk dit, men jeg var redd for å fornærme den snille naboen. I flere måneder gikk jeg derfor i kirken, selv om jeg var skamfull. Noe lignende skjedde på skolen – menneskefrykt fikk meg til å handle i strid med min egen samvittighet. Rektor, en tyrannisk mann, passet på at lærerne fikk alle barna til å hilse flagget. Jeg hilste også flagget. Dette pågikk et års tid, men så skjedde det noe.

Jeg lærte å være modig

Fra 1939 hadde vi bokstudiet hjemme hos oss. Ben Mieszkalski, en ung pionerbror, ledet studiet. Vi kalte ham Big Ben – og det med god grunn. I mine øyne var han like høy og bred som ytterdøren vår. Men i den store, respektinngytende kroppen banket et varmt hjerte, og hans vennlige smil fikk meg raskt til å føle meg vel. Så da Ben spurte om jeg ville bli med ham ut i felttjenesten, tok jeg med glede imot tilbudet. Vi ble gode venner.  Når jeg var lei meg, snakket han med meg på samme måte som en kjærlig eldre bror snakker med en yngre bror. Det betydde mye for meg, og jeg ble veldig glad i ham.

I 1941 skulle det holdes et stevne i St. Louis i Missouri, og Ben spurte om jeg og familien min ville sitte på med ham dit. Jeg hadde aldri vært mer enn 8 mil hjemmefra, og nå skulle jeg til et sted som lå over 150 mil unna! Du kan sikkert forestille deg hvor spent jeg var! Det var imidlertid problemer i St. Louis. Presteskapet hadde beordret sognebarna sine til å bryte alle avtaler de hadde gjort med vitnene om privat losji. Mange gjorde det. Den familien vi skulle bo hos, var også blitt truet. Likevel tok de imot oss. De sa at de ikke ville bryte løftet om losji når de først hadde gitt det. Deres mot imponerte meg.

Søstrene mine ble døpt på det stevnet. Den samme dagen holdt bror Rutherford fra Brooklyn Betel en fengslende tale hvor han bad alle barn som ønsket å gjøre Guds vilje, om å reise seg. Omkring 15 000 reiste seg. Jeg var en av dem. Så bad han dem som ønsket å gjøre sitt ytterste i forkynnelsesarbeidet, om å si ja. Sammen med de andre barna ropte jeg «Ja!» Deretter fulgte en tordnende applaus. Jeg ble virkelig oppglødd.

Etter stevnet besøkte vi en bror i West Virginia. Han fortalte om en gang han ble angrepet av en sint pøbelflokk da han var ute i forkynnelsen. Han ble slått og rullet i tjære og fjær. Jeg satt med ørene på stilker. «Men jeg fortsetter å forkynne,» sa broren. Da vi drog derfra, følte jeg meg som David. Jeg var klar til å gå imot Goliat – rektor på skolen min.

Da skolen begynte igjen, gikk jeg til rektor. Han stirret sint på meg. Jeg bad en stille bønn til Jehova om hjelp. Så sa jeg: «Jeg har vært på et stevne for Jehovas vitner. Jeg kommer ikke til å hilse flagget mer!» Det ble stille en lang stund. Rektor reiste seg langsomt fra skrivebordet og gikk mot meg. Han var helt rød i ansiktet av sinne. Han skrek: «Hils flagget, ellers blir du utvist!» Denne gangen inngikk jeg ikke kompromiss, og dypt inni meg følte jeg en glede som jeg aldri hadde følt tidligere.

Jeg kunne nesten ikke vente med å fortelle Ben hva som hadde skjedd. Da jeg så ham i Rikets sal, ropte jeg: «Jeg ble utvist fra skolen! Jeg hilste ikke flagget!» Ben la armen rundt meg, smilte og sa: «Jehova er glad i deg, det er i hvert fall helt sikkert.» (5. Mos 31:6) Disse ordene var virkelig motiverende! Den 15. juni 1942 ble jeg døpt.

Hvordan jeg lærte å være tilfreds

Etter den annen verdenskrig fikk den amerikanske økonomien et kraftig oppsving, og materialismen feide inn over landet. Jeg hadde en godt betalt jobb og kunne kjøpe ting som jeg tidligere bare kunne drømme om. Noen av vennene mine skaffet seg motorsykkel, andre pusset opp huset. Jeg kjøpte en splitter ny bil. Ønsket om mer materiell komfort gjorde at jeg snart begynte å skyve Rikets interesser til side. Jeg visste at jeg beveget meg i gal retning. Et stevne som ble holdt i New York i 1950, hjalp meg heldigvis til å endre kurs.

Den ene taleren etter den andre oppmuntret stevnedeltakerne til å gå på i forkynnelsen. «Skjær ned på alt som ikke er helt nødvendig, og løp det løp som er lagt foran oss,» sa en av talerne.  Det virket som om han snakket direkte til meg. Jeg overvar også uteksamineringen av en Gilead-klasse, noe som fikk meg til å tenke: «Hvis disse vitnene på min alder kan gi avkall på materiell komfort for å tjene i utlandet, burde jeg være villig til å gjøre det samme her hjemme.» Ved stevnets slutt hadde jeg bestemt meg for å bli pioner.

I mellomtiden hadde jeg fått følge med Evelyn Mondak, en nidkjær søster i den menigheten jeg gikk i. Evelyns mor, som hadde oppdratt seks barn, var en fryktløs kvinne. Hun elsket å utføre gatearbeid utenfor en stor katolsk kirke. Uansett hvor ofte de sinte prestene bad henne om å gå, rikket hun seg ikke. I likhet med sin mor visste heller ikke Evelyn hva menneskefrykt var. – Ordsp 29:25.

Evelyn og jeg giftet oss i 1951. Vi sluttet i jobbene våre og begynte som pionerer. En kretstilsynsmann oppmuntret oss til å flytte til Amagansett, et lite sted ved Atlanterhavet 16 mil fra New York. Da vi fikk vite at menigheten ikke kunne skaffe oss et sted vi kunne bo, så vi oss om etter en husvogn, men vi fant ikke noen vi hadde råd til. Men en dag fikk vi øye på en gammel og medtatt husvogn. Eieren skulle ha 900 dollar for den – akkurat det beløpet vi hadde fått da vi giftet oss. Vi kjøpte den, satte den i stand og kjørte den til det nye distriktet vårt. Men nå var vi helt blakke, og vi lurte på hvordan vi skulle klare oss som pionerer.

Evelyn gjorde rent hos folk, og jeg hadde en vaskejobb sent på kvelden i en italiensk restaurant. Eieren sa at jeg kunne ta all den maten som ble til overs, med hjem til min kone. Så når jeg kom hjem klokken to om natten, ble husvognen fylt med duften av pizza og pasta. Disse oppvarmede måltidene var virkelig et høydepunkt, spesielt om vinteren, når vi ofte skalv av kulde i den iskalde husvognen. Det hendte at noen av brødrene i menigheten kom med en stor fisk som de la på trappen utenfor vognen. I de årene vi tjente sammen med våre kjære brødre i Amagansett, lærte vi at det å være tilfreds med de nødvendige ting fører til et godt liv. Det var virkelig noen lykkelige år.

Motivert til å gi mer av oss selv

I juli 1953 var vi med på å ta imot flere hundre misjonærer som hadde kommet for å overvære et internasjonalt stevne i New York. De fortalte spennende opplevelser. Begeistringen deres var smittende. Da en av talerne fortalte at det fremdeles var mange land som ikke var blitt nådd med Rikets budskap, visste vi hva vi måtte gjøre – gi mer av oss selv ved å utvide vår tjeneste. Like etter stevnet søkte vi om å få opplæring som misjonærer. Det samme året ble vi innbudt til å gjennomgå den 23. klassen ved Gilead-skolen, som begynte i februar 1954. Det var virkelig et privilegium!

Vi ble begeistret da vi fikk vite at vi skulle sendes til Brasil. Før vi begynte den 14 dager lange turen med dampskip, sa en ansvarlig bror på Betel til meg: «Ni enslige misjonærsøstre kommer til å reise sammen med deg og din kone til Brasil. Pass godt på dem!» Kan du forestille deg ansiktsuttrykket til sjømennene da de så meg komme om bord med ti unge damer på slep? Søstrene hadde imidlertid ingen problemer med å takle situasjonen.  Jeg var likevel lettet da vi var trygt framme i Brasil.

Etter at jeg hadde lært portugisisk, ble jeg spurt om å begynne i kretstjenesten i Rio Grande do Sul, en delstat i det sørlige Brasil. Den kretstilsynsmannen jeg skulle avløse, en enslig bror, sa til min kone og meg: «Jeg er overrasket over at de sendte et ektepar hit. Det er nokså ugjestmildt her.» Menighetene var spredt over et stort, landlig område, og noen av dem kunne bare nås med lastebil. Hvis man kjøpte et måltid mat til sjåføren, fikk man bli med på lasteplanet. Vi satt som ryttere med spredte ben på toppen av lasten og holdt oss godt fast med begge hendene i stroppene som var festet rundt den. I de krappe svingene holdt vi oss fast for harde livet når den tårnhøye lasten helte til siden og vi stirret rett ned i de dype dalene. Men når vi kom fram og så de glade ansiktene til de brødrene som ventet spent på oss, følte vi at slike lange reiser var verd alle anstrengelsene.

Vi bodde hos brødrene. De var veldig fattige, men det hindret dem ikke i å være gavmilde. I et isolert område jobbet alle brødrene på en fabrikk hvor de pakket kjøttvarer. De tjente så lite at de bare hadde råd til ett måltid om dagen. Hvis det var en dag de ikke var på jobb, fikk de heller ingen lønn. Likevel tok de seg fri to dager for å støtte opp om menighetens virksomhet når vi var på besøk. De stolte på Jehova. Disse ydmyke brødrene lærte oss hva det vil si å ofre noe for Guds rike – en leksjon vi sent kommer til å glemme. Det å være sammen med dem gav oss en utdannelse som ingen skole kunne gi oss. Når jeg tenker tilbake på de brødrene, får jeg fortsatt tårer i øynene.

I 1976 drog vi tilbake til USA for å hjelpe min mor, som var blitt syk. Det var tungt å forlate Brasil, men vi er glad for at vi fikk oppleve at Rikets interesser hadde usedvanlig stor framgang i det landet. Hver gang vi får brev fra Brasil, strømmer minnene på fra den fantastiske tiden vi hadde der.

Gjenforent med kjære venner

Mens vi tok oss av mor, tjente vi som pionerer og hadde vaskejobber. I 1980 døde mor, trofast mot Jehova. Etter det ble vi spurt om å begynne i kretstjenesten i USA. I 1990 besøkte vi en menighet i Connecticut, og der møtte vi en helt spesiell person. En av de eldste i denne menigheten var Ben – ja den samme Ben som hadde hjulpet meg til å ta standpunkt for Jehova omkring 50 år tidligere! Forestill deg den glede vi følte da vi omfavnet hverandre!

Siden 1996 har Evelyn og jeg tjent som spesialpionerer med nedsatt timekrav i den portugisiske menigheten i Elizabeth i New Jersey. Jeg har problemer med helsen, men med hjelp fra min kjære kone deltar jeg i tjenesten så mye jeg klarer. Evelyn hjelper også en eldre, skrøpelig nabo. Kan du tenke deg hvem det er? Bertha – ja den samme Bertha som hjalp min mor til å bli en tjener for Jehova for over 70 år siden! Vi synes det er fint at vi har mulighet til å vise henne hvor takknemlige vi er for alt hun gjorde for å hjelpe familien min til å lære sannheten å kjenne.

Jeg er virkelig glad for at de stevnene jeg overvar, hjalp meg til å ta standpunkt for den sanne tilbedelse, forenkle livet mitt og utvide min tjeneste. Ja, de stevnene formet livet mitt.

[Bilde på side 23]

Evelyns mor (til venstre) og min mor

[Bilde på side 23]

Min venn Ben

[Bilde på side 24]

Vel framme i Brasil

[Bilde på side 25]

Evelyn og jeg i dag