Bibelen kommer til Den store, røde øya

OMKRING 40 mil utenfor sørøstkysten av Afrika ligger Madagaskar, verdens fjerde største øy. Befolkningen her har lenge vært kjent med navnet Jehova, for madagassiske oversettelser av Bibelen som inneholder Guds navn, har vært tilgjengelige i over 170 år. Historien om hvordan den madagassiske oversettelsen ble til, er en historie om utholdenhet og selvoppofrelse.

Arbeidet med å oversette Bibelen til madagassisk begynte på øya Mauritius, som ligger ikke så langt unna. Allerede i 1813 tok den britiske guvernøren på Mauritius, sir Robert Farquhar, initiativet til å utarbeide en oversettelse av evangeliene til madagassisk. Senere oppfordret han Radama I, kongen på Madagaskar, til å invitere lærere fra det britiske misjonsselskapet London Missionary Society til Den store, røde øya, som Madagaskar ofte blir kalt.

Den 18. august 1818 kom to walisiske misjonærer, David Jones og Thomas Bevan, fra Mauritius til havnebyen Toamasina. De kom til et samfunn av dypt religiøse mennesker. Fedredyrkelse og muntlige overleveringer spilte en sentral rolle i det daglige liv. Befolkningen talte et fargerikt språk som hovedsakelig er av malayopolynesisk opprinnelse.

Like etter at Jones og Bevan hadde startet en liten skole, drog de til Mauritius for å hente konene og barna sine. Men dessverre fikk hele gruppen malaria, og i desember 1818 mistet Jones sin kone og sitt eneste barn. To måneder senere døde hele Bevan-familien. David Jones var den eneste i gruppen som overlevde.

Jones lot seg ikke avskrekke av denne tragedien. Han var fast bestemt på å sørge for at Guds Ord ble tilgjengelig for folket på Madagaskar. Han drog tilbake til Mauritius for å komme seg etter sykdommen, og der gikk han i gang med den vanskelige oppgaven å lære seg madagassisk. Etter kort tid begynte han å forberede oversettelsen av Johannes’ evangelium.

I oktober 1820 reiste Jones tilbake til Madagaskar. Han gikk i land i hovedstaden, Antananarivo, og opprettet snart en ny misjonsskole. Forholdene var enkle. Det fantes verken lærebøker, pulter eller tavle. Men skolen hadde et utmerket pensum, og barna var ivrige etter å lære.

Etter at Jones hadde arbeidet alene i omkring sju måneder, fikk han en ny medarbeider, som skulle erstatte Bevan, nemlig en misjonær som het David Griffiths. Disse to viet seg helt til oversettelsen av Bibelen til madagassisk.

Oversettelsesarbeidet kommer i gang

I begynnelsen av 1820-årene var sorabe den eneste skriftlige formen av det madagassiske språk. Skrifttegnene var arabiske. Det var bare en håndfull mennesker som kunne lese sorabe. Så etter at misjonærene hadde rådført seg med kong Radama I, gav kongen sin tillatelse til at de kunne bruke det latinske alfabetet i stedet for sorabe.

 Oversettelsesarbeidet begynte 10. september 1823. Jones arbeidet med 1. Mosebok og Matteus, mens Griffiths tok 2. Mosebok og Lukas. Begge mennene hadde et bemerkelsesverdig pågangsmot. I tillegg til at de tok seg av det meste av oversettelsen selv, fortsatte de å holde skole både om formiddagen og om ettermiddagen. Dessuten forberedte de og holdt gudstjenester på tre forskjellige språk. Men oversettelsesarbeidet kom foran alt annet.

Med hjelp fra tolv studenter oversatte de to misjonærene hele De greske skrifter og mange bøker i De hebraiske skrifter på bare 18 måneder. Året etter ble en foreløpig utgave av hele Bibelen fullført. Det var naturligvis behov for å gjøre rettelser og forbedringer. Så to språkeksperter, David Johns og Joseph Freeman, ble sendt fra England for å hjelpe til.

Tilbakeslag

Da den madagassiske oversettelsen var ferdig, sendte det britiske misjonsselskapet Charles Hovenden til Madagaskar for at han skulle sette opp øyas første trykkpresse. Hovenden kom til øya 21. november 1826. Han fikk imidlertid malaria og døde under en måned etter at han hadde kommet, og det var ingen til å overta hans oppgave. Året etter klarte en dyktig håndverker fra Skottland, James Cameron, å sette sammen pressen ved hjelp av en håndbok som han hadde funnet blant det maskinelle utstyret. Den 4. desember 1827 klarte Cameron etter mye prøving og feiling å trykke en del av 1. Mosebok, kapittel 1. *

Et annet tilbakeslag inntraff 27. juli 1828, da kong Radama I døde. Kongen hadde vært en god støttespiller for oversettelsesprosjektet. David Jones sa om ham: «Kong Radama er ualminnelig vennlig og imøtekommende. Han er en stor forkjemper for utdanning, og han synes at det at hans folk blir undervist i sivilisasjonens kultur, betyr mer enn gull og sølv.» Kongen ble etterfulgt av sin kone Ranavalona I, og det viste seg snart at hun ikke kom til å være en slik god støttespiller som mannen hennes hadde vært.

Kort tid etter at dronningen hadde kommet på tronen, var det en besøkende fra England som søkte om audiens for å snakke om oversettelsesarbeidet. Søknaden ble avslått. Da misjonærene en gang sa til dronningen at de fortsatt hadde mye å lære folket, deriblant gresk og hebraisk, sa hun: «Jeg bryr meg ikke noe særlig om gresk og hebraisk, men jeg vil gjerne vite om dere kan lære folket mitt noe mer nyttig, for eksempel å lage såpe.» Cameron forstod at de kanskje ville bli nødt til å reise før den madagassiske bibelen var ferdig, så han bad om å få en uke på seg til å tenke over saken.

Uken etter presenterte Cameron de kongelige sendebudene for to små såpestykker som var laget av lokale råstoffer. Dette og andre ting misjonærene fikk gjort som befolkningen hadde nytte av, tilfredsstilte dronningen lenge nok til at de fikk fullført trykkingen av hele Bibelen så nær som noen få av bøkene i De hebraiske skrifter.

En overraskelse, deretter en skuffelse

Til tross for at dronningen til å begynne med hadde avvist misjonærene, sendte hun ut en overraskende kunngjøring i mai 1831. Hun ville gå med på at hennes undersåtter ble døpt som kristne! Men gleden ble kortvarig. En historiebok forteller at «det ble døpt så mange at de konservative elementene ved det kongelige hoff ble urolige, og de fikk overbevist dronningen om at nattverddeltagelsen var ensbetydende med at det ble avsagt en troskapsed overfor britene». (A History of Madagascar) Tillatelsen til at folk kunne bli døpt som kristne, ble derfor trukket tilbake i slutten av 1831, bare seks måneder etter at den var blitt gitt.

 Det at dronningen stadig skiftet mening, i tillegg til at de gamle tradisjonenes tilhengere i regjeringen fikk stadig større innflytelse, fikk misjonærene til å arbeide hardt for å gjøre seg ferdig med trykkingen av Bibelen. De kristne greske skrifter var allerede fullført, og tusener av eksemplarer var i omløp. Men 1. mars 1835 dukket det opp en annen hindring. Da utstedte dronning Ranavalona I et forbud mot kristendommen og bestemte at alle kristne bøker skulle leveres inn til myndighetene.

Dronningens beslutning innebar også at lærlinger som var madagassere, ikke lenger kunne arbeide på trykkeprosjektet. Det var bare en håndfull misjonærer igjen til å fullføre oppgaven, og arbeidet pågikk dag og natt, helt til hele Bibelen endelig forelå, i juni 1835. Ja, madagasserne hadde fått Bibelen på sitt eget språk!

Ettersom forbudet stod ved makt, ble biblene raskt distribuert, og 70 av dem ble gravd ned for å sikre at de ikke ble ødelagt. Det skjedde ikke et øyeblikk for tidlig, for før det var gått et år, var det bare to misjonærer tilbake. Men Guds ord ble stadig mer utbredt på Den store, røde øya.

Madagassernes kjærlighet til Bibelen

For en glede det var for folket på Madagaskar å kunne lese Guds Ord på sitt eget språk! Oversettelsen har sine unøyaktigheter, og språket er etter hvert blitt nokså avleggs. Men det finnes en bibel i de aller fleste hjem, og mange madagassere leser Bibelen regelmessig. Noe som er verdt å merke seg ved denne oversettelsen, er den utstrakte bruken av Guds navn, Jehova, gjennom hele De hebraiske skrifter. I de opprinnelige utgavene forekommer Guds navn også i De greske skrifter. De fleste madagassere er derfor kjent med Guds navn.

Da de første eksemplarene av De greske skrifter ble trykt, så Mr. Baker, som betjente pressen, hvor glade madagasserne ble, og utbrøt: «Det er ikke min mening å profetere, men jeg kan ikke la være å tro at Guds ord aldri kommer til å bli utryddet i dette landet!» Det har vist seg å være sant. Verken malaria, den utfordring å lære et vanskelig språk eller motstand fra landets hersker har kunnet forhindre at Guds Ord er blitt tilgjengelig på Madagaskar.

Og nå er situasjonen langt bedre. Hva er grunnen til det? I 2008 ble hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter utgitt på madagassisk. Det er en oversettelse som representerer et stort skritt framover, for den har et moderne og lettforståelig språk. Så Guds Ord står nå enda sterkere på Den store, røde øya. – Jes 40:8.

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

«Ny verden-oversettelsen» på madagassisk bringer ære til Guds navn, Jehova