Spørsmål fra leserne

I Esekiel 18:20 står det at «en sønn [ikke skal] bære noe på grunn av farens misgjerning», men i 2. Mosebok 20:5 står det at Jehova «lar straff for fedres misgjerning komme over sønner». Motsier disse to skriftstedene hverandre?

Nei, det er ikke snakk om en selvmotsigelse. Det ene verset fokuserer på det ansvar mennesker har som enkeltpersoner, mens det andre kommer inn på det faktum at ens etterkommere kan bli berørt av de feil en begår.

Sammenhengen i Esekiel, kapittel 18, viser at det er snakk om det ansvar hver enkelt har. I vers 4 står det: «Den sjel som synder – den skal dø.» Men hva med den som er «rettferdig og . . . har øvd rett og rettferdighet»? «Han skal visselig bli i live.» (Esek 18:5, 9) Hvert menneske som er gammel nok til å bli holdt ansvarlig for sine gjerninger, blir dømt ’etter sine veier’. – Esek 18:30.

Dette prinsippet blir illustrert i forbindelse med levitten Korah. Da israelittene vandret i ødemarken, ble Korah misfornøyd med sine tjenesteprivilegier. Han og noen andre gjorde opprør mot Jehovas representanter, Moses og Aron, ved å forsøke å overta prestenes plikter. Denne formastelige handlingen – at Korah og de andre opprørerne forsøkte å oppnå prestedømmet, et privilegium som  ikke tilkom dem – førte til at de ble drept av Jehova. (4. Mos 16:8–11, 31–33) Korahs sønner, derimot, deltok ikke i opprøret. Gud holdt ikke dem ansvarlig for deres fars synd. Det at de var lojale mot Jehova, førte til at de ble spart. – 4. Mos 26:10, 11.

Men hva med advarselen i 2. Mosebok 20:5, som er en del av De ti bud? Tenk igjen på sammenhengen. Jehova inngikk lovpakten med nasjonen Israel. Etter at israelittene hadde hørt paktens betingelser, svarte de i alles påhør: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.» (2. Mos 19:5–8) Nasjonen som et hele kom da i et spesielt forhold til Jehova. Så ordene i 2. Mosebok 20:5 var i bunn og grunn rettet til nasjonen som et hele.

Når israelittene var trofaste mot Jehova, ble de velsignet på mange måter. (3. Mos 26:3–8) Det motsatte var også tilfellet. Når Israels nasjon vendte Jehova ryggen og gikk etter falske guder, trakk han sin velsignelse og beskyttelse tilbake; nasjonen ble hjemsøkt av ulykke. (Dom 2:11–18) Det var riktignok noen som forble ulastelige og holdt Guds bud, til tross for at nasjonen hengav seg til avgudsdyrkelse. (1. Kong 19:14, 18) Disse trofaste tjenerne opplevde sannsynligvis noen vanskeligheter på grunn av nasjonens synder, men Jehova viste dem kjærlig godhet.

Da Israel brøt Jehovas lover på en så åpenlys måte at hans navn ble gjenstand for hån og spott blant nasjonene, bestemte han seg for å straffe sitt folk ved å tillate at de ble ført i fangenskap til Babylon. Dette innebar at både enkeltpersoner og folket som et hele ble straffet. (Jer 52:3–11, 27) Bibelen viser at Israels kollektive skyld var så stor at tre eller fire eller kanskje enda flere generasjoner ble berørt av forfedrenes synder, akkurat som det står i 2. Mosebok 20:5.

Guds Ord inneholder også beretninger om enkelte familier som ble berørt av foreldrenes urette oppførsel. Øverstepresten Eli krenket Jehova ved å la sine udugelige, umoralske sønner fortsette å tjene som prester. (1. Sam 2:12–16, 22–25) Fordi Eli æret sine sønner mer enn Jehova, bestemte Jehova at Elis familie skulle avskjæres fra embetet som øversteprest, noe som skjedde fra og med Elis tippoldebarn Abjatar. (1. Sam 2:29–36; 1. Kong 2:27) Prinsippet i 2. Mosebok 20:5 blir også illustrert i eksemplet med Gehasi, Elisjas tjener. Fordi han ønsket å tjene på det at den syriske generalen Na’aman var blitt helbredet, misbrukte han sin stilling. Gjennom Elisja avsa Jehova denne dommen: «Na’amans spedalskhet [skal] henge fast ved deg og ditt avkom til uavgrenset tid.» (2. Kong 5:20–27) Gehasis etterkommere ble altså berørt av følgene av hans synd.

Som Skaper og Livgiver har Jehova rett til å bestemme hvilken straff som er rettferdig og riktig. De eksemplene som er nevnt ovenfor, viser at barn eller etterkommere kan erfare de uheldige virkningene av sine foreldres eller forfedres synder. Men Jehova «hører . . . de nødstiltes rop», og mennesker som oppriktig vender seg til ham, kan oppnå hans gunst og også en viss forandring til det bedre. – Job 34:28.

[Bilde på side 29]

Korah og de andre opprørerne ble holdt ansvarlig for det de hadde gjort