Prøvelser har hjulpet oss til å stole mer på Jehova

Fortalt av Ada Dello Stritto

Jeg har nettopp skrevet av dagsteksten i min egen notisbok. Jeg er 36 år, men det tok to timer å skrive de få linjene. Hvorfor tok det så lang tid? Det kan min mor forklare. – Joel

MANNEN min og jeg ble døpt som Jehovas vitner i 1968. Etter at vi hadde fått to sunne og friske gutter, David og Marc, fikk vi en sønn til, Joel, i 1973. Han ble født for tidlig på et sykehus i Binche i Belgia, seks mil sør for Brussel. Han veide bare 1,7 kilo. Da jeg reiste hjem fra sykehuset, måtte Joel bli igjen for å legge på seg.

Noen uker senere hadde det ikke skjedd noen merkbar forandring, så mannen min, Luigi, og jeg fikk en barnelege til å se på ham. Etter at legen hadde undersøkt Joel, sa han: «Jeg er lei for å måtte si det, men det ser ut til at Joel har alle de problemene som brødrene hans ikke har.» Det ble stille en lang stund. Der og da forstod jeg at den lille gutten vår hadde et alvorlig helseproblem. Legen tok mannen min til side og sa til ham: «Barnet lider av trisomi 21», en tilstand som også er kjent som Downs syndrom. *

Vi ble naturligvis veldig bedrøvet over denne diagnosen, så vi bestemte oss for å oppsøke en annen spesialist. Han undersøkte lille Joel grundig i nesten en time uten å si et ord. Luigi og jeg syntes det var som en hel evighet. Til slutt så legen opp og sa: «Barnet deres kommer til å bli veldig avhengig av dere.» Så, med varme i stemmen, tilføyde han: «Men Joel kommer til å bli lykkelig, for han har foreldre som elsker ham!» Overveldet av mine egne følelser trykket jeg Joel inntil meg, og så drog vi hjem, alle tre. Da var han åtte uker gammel.

Styrket av møtene og tjenesten

Flere medisinske undersøkelser som ble foretatt, viste at Joel også hadde en alvorlig hjertefeil og led av  en alvorlig form for rakitt. Fordi hjertet hans var for stort, trykket det på lungene og gjorde at han hadde lett for å få infeksjoner. Da han var blitt fire måneder, fikk han bronkopneumoni (en mellomting mellom bronkitt og vanlig lungebetennelse), og vi måtte ta ham med tilbake til sykehuset, hvor han ble plassert i karantene. Det var fryktelig å se hvordan han kjempet. Vi ønsket at vi kunne holde ham i armene og kjærtegne ham, men i ti vonde uker fikk vi overhodet ikke røre ham. Luigi og jeg kunne ikke gjøre annet enn å stå og se på, holde rundt hverandre og be.

I denne vanskelige tiden fortsatte vi å gå på møtene sammen med David og Marc, som da var seks og tre år gamle. Å være i Rikets sal var som å bli holdt i Jehovas omsorgsfulle hender. I de timene vi var der, omgitt av våre kristne brødre og søstre, følte vi at vi kunne legge byrden på Jehova, og vi opplevde en viss grad av indre ro. (Sal 55:22) Til og med de sykepleierne som stelte Joel, bemerket at de så hvordan det at vi overvar kristne møter, hjalp oss til å bevare likevekten.

I denne tiden bønnfalt jeg også Jehova om styrke til å gå ut i felttjenesten. I stedet for å sitte hjemme og gråte ville jeg snakke med andre og fortelle dem hvorfor min tillit til Guds løfte om en verden uten sykdom gav meg styrke. Hver gang jeg klarte å delta i tjenesten, følte jeg at Jehova besvarte bønnene mine.

«Dette er utrolig!»

Det var en lykkelig dag da vi endelig kunne ta Joel med oss hjem fra sykehuset! Men gleden ble kortvarig. Allerede dagen etter forverret tilstanden seg, og vi måtte i hui og hast ta ham med tilbake. Etter at legene hadde undersøkt ham, sa de: «Joel har i høyden seks måneder igjen å leve.» To måneder senere, da Joel var omkring åtte måneder, virket det som om legene skulle få rett, for han ble stadig sykere. En lege satte seg ned sammen med oss og sa: «Jeg beklager. Det er ikke noe mer vi kan gjøre for ham.» Så tilføyde han: «Nå er det bare Jehova som kan hjelpe ham.»

Jeg gikk tilbake til det rommet hvor Joel lå. Jeg følte meg helt utmattet både følelsesmessig og fysisk, men jeg var fast bestemt på å holde meg ved sengen hans. Flere kristne søstre byttet på å være sammen med meg, for Luigi måtte ta seg av de to andre guttene våre. Én uke gikk. Så fikk Joel plutselig et hjerteanfall. Sykepleierne kom styrtende inn i rommet, men det var ikke noe de kunne gjøre for å hjelpe ham. Etter noen minutter sa en av dem lavmælt: «Det er over . . .» Jeg brøt gråtende sammen og gikk ut av rommet. Jeg prøvde å be til Jehova, men jeg hadde problemer med å sette ord på den smerten jeg følte. Det gikk omkring 15 minutter, og så var det en sykepleier som ropte: «Joel friskner til!» Hun kom bort og tok meg i armen og sa: «Bli med inn til ham nå.» Da jeg kom inn til Joel, hadde hjertet hans begynt å slå igjen! Nyheten om bedringen spredte seg raskt. Sykepleiere og leger kom inn for å se ham, og mange utbrøt: «Dette er utrolig!»

 Et overraskende skritt som fireåring

De første årene av Joels liv sa barnelegen ofte til oss: «Joel trenger masse kjærlighet.» Luigi og jeg syntes at vi spesielt hadde erfart Jehovas kjærlige omsorg etter at Joel ble født, så vi ønsket virkelig å omgi sønnen vår med kjærlig omsorg. Vi hadde mange anledninger til det, for han trengte hjelp til alt.

Hvert eneste år i de sju første årene av Joels liv skjedde de samme tingene. Mellom oktober og mars fikk han det ene helseproblemet etter det andre, og han var inn og ut av sykehuset hele tiden. Samtidig forsøkte jeg å bruke så mye tid som mulig sammen med David og Marc. De på sin side ble veldig engasjert i å hjelpe Joel med å gjøre framskritt – og det gav overraskende resultater. Det var for eksempel flere leger som hadde sagt at Joel aldri kom til å lære å gå. Men en dag da Joel var fire år, sa Marc: «Kom igjen, Joel, vis mamma at du klarer det!» Til min overraskelse tok Joel sine første skritt! Fylt av glede bad vi sammen som familie for å takke Jehova av hele vårt hjerte. Og vi var alltid nøye med å rose Joel når han gjorde framskritt på et eller annet område, selv om det kanskje ikke alltid var så store framskritt det dreide seg om.

Tidlig opplæring bærer frukt

Så ofte som mulig tok vi Joel med på møtene i Rikets sal. For å beskytte ham mot smitte satte vi ham i en spesiell sportsvogn med et gjennomsiktig plastdekke over. Selv om han måtte sitte der bak plasten, likte han godt å være sammen med menigheten.

Våre kristne brødre og søstre omgav oss med kjærlighet og var til stor hjelp og støtte for oss. En bror minnet oss ofte om det som står i Jesaja 59:1: «Se! Jehovas hånd er ikke blitt for kort til å frelse, og hans øre er ikke blitt for tunghørt til å høre.» Disse oppmuntrende ordene hjalp oss til å stole på Jehova.

Etter hvert som Joel ble større, gikk vi inn for å la tjenesten for Jehova få en viktig plass i livet hans. Vi snakket alltid med ham om Jehova på en slik måte at han lærte å bli glad i sin himmelske Far. Vi bønnfalt Jehova om å velsigne oss, slik at opplæringen ville bære frukt.

Da Joel kom i tenårene, ble vi takknemlig for å se at han elsket å fortelle dem han traff, om Bibelens sannheter. Da han var 14 og var i ferd med å komme seg etter en stor operasjon, ble jeg veldig glad da han en dag spurte: «Mamma, kan jeg få gi kirurgen ’Paradisboken’?» Noen år senere måtte han ta en ny operasjon. Vi visste at han kanskje ikke kom til å overleve den. Før operasjonen gav Joel legene et brev som vi hadde hjulpet ham med å skrive. Brevet forklarte hans standpunkt når det gjaldt bruken av blod. Kirurgen spurte Joel: «Og dette er du enig i?» Joel svarte bestemt:  «Ja, doktor.» Vi var så stolte over å se at sønnen vår hadde full tillit til sin Skaper og ønsket å behage ham. Sykehuspersonalet støttet oss hele veien, og det satte vi stor pris på.

Joels åndelige framskritt

Da Joel var 17, ble han døpt som symbol på at han hadde innviet seg til Gud. Det var en uforglemmelig dag! Det gir oss en dyp og inderlig glede å se de åndelige framskrittene han gjør. Hans kjærlighet til Jehova og hans iver for sannheten har ikke avtatt. Han liker å si til alle han treffer: «Sannheten er livet mitt!»

I slutten av tenårene lærte Joel å lese og skrive. Det krevde enorme anstrengelser. Hvert eneste lille ord han klarte å skrive, var en seier. Siden da har han begynt hver dag med å lese dagsteksten i heftet Gransk Skriftene daglig. Etterpå skriver han møysommelig av skriftstedet i en av notisbøkene sine, og han har nå en imponerende samling!

På møtedagene sørger Joel for at vi kommer tidlig til Rikets sal, for han vil gjerne være der tidsnok til å ta imot alle dem som kommer. Han liker å kommentere på møtene og å være med på demonstrasjoner. Han hjelper også til med mikrofonene og utfører andre oppgaver. Hver uke er han med oss ut i forkynnelsesarbeidet hvis han er frisk nok. I 2007 ble det opplyst i menigheten at Joel var blitt utnevnt til menighetstjener. Vi gråt av glede. For en velsignelse fra Jehova!

Vi erfarer Jehovas hjelpende hånd

I 1999 møtte vi en annen prøvelse. Luigi ble påkjørt av en råkjører og ble alvorlig skadet. Han måtte amputere det ene benet, og han gjennomgikk flere større ryggoperasjoner. Enda en gang følte vi den styrke Jehova gir sine tjenere når de stoler på ham. (Fil 4:13) Luigi er fortsatt arbeidsufør, men vi prøver å se positivt på situasjonen. Siden han ikke kan jobbe, har han bedre tid til å ta seg av Joel. Det gir meg mulighet til å bruke mer tid på åndelige aktiviteter. Luigi kan også vie seg mer til familiens og menighetens åndelige behov, og han tjener som koordinator for eldsterådet.

På grunn av vår spesielle situasjon bruker vi mye tid sammen som familie. Vi har lært oss å være rimelige og ikke vente for mye. De dagene da vi føler oss motløse, forteller vi Jehova om det i bønnene våre. Det er leit å måtte fortelle at da David og Marc ble voksne og flyttet hjemmefra, sluttet de etter hvert å tjene Jehova. Vi håper at de vil vende tilbake. – Luk 15:17–24.

I årenes løp har vi merket Jehovas støtte og lært å stole på ham i alle situasjoner. Ordene i Jesaja 41:13 betyr spesielt mye for oss: «Jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd; jeg er den som sier til deg: ’Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg.’» Det er til stor trøst og oppmuntring å vite at Jehova har tatt et fast grep i hånden vår. Vi kan virkelig si at de prøvelsene vi har vært utsatt for, har hjulpet oss til å stole enda mer på vår himmelske Far, Jehova.

[Fotnote]

[Bilder på sidene 16 og 17]

Joel sammen med sin mor, Ada

[Bilde på side 18]

Ada, Joel og Luigi

[Bilde på side 19]

Joel liker å ta imot brødrene og søstrene i Rikets sal