De første kristne og gudene i Romerriket

I ET brev til den romerske keiseren Trajan skrev Plinius den yngre, stattholderen i Bitynia: «Dette er den måten jeg valgte å gå fram på overfor dem som ble ført fram for meg, anklaget for å være kristne. Jeg spurte dem om de var kristne, og hvis de tilstod, spurte jeg dem for andre og for tredje gang med trussel om straff. Hvis de holdt fast ved tilståelsen, overgav jeg dem til å bli henrettet.» Når det gjaldt dem som fornektet kristendommen ved å forbanne Kristus og tilbe en statue av keiseren og bildene av de gudene som Plinius hadde tatt inn i rettssalen, skrev han: «Jeg syntes det var riktig å la dem gå.»

De første kristne ble forfulgt fordi de nektet å tilbe keiseren og bildene av de ulike gudene. Hvordan var det med andre religioner i Romerriket? Hvilke guder ble tilbedt, og hvordan så romerne på dem? Hvorfor ble de kristne forfulgt fordi de ikke ville ofre til de romerske gudene? Svarene på disse spørsmålene vil hjelpe oss til å takle situasjoner som gjelder vår lojalitet mot Jehova.

Romerrikets religioner

Akkurat som befolkningen i Romerriket talte mange forskjellige språk og representerte mange ulike kulturer, tilbad de også en lang rekke forskjellige guddommer. Jødedommen kan nok ha fortont seg merkelig i romernes øyne, men de regnet den som en religio licita, en anerkjent religion, og beskyttet den. To ganger om dagen ofret jødene to lam og en okse i templet i Jerusalem for keiseren og den romerske nasjon. Det spilte ingen rolle for romerne om disse ofrene behaget én gud eller mange guder. Det som betydde noe for dem, var at denne handlingen var et tilstrekkelig bevis på jødenes lojalitet mot Roma.

Hedendom i mange ulike former gjorde seg gjeldende i de lokale kultusene. Gresk mytologi hadde oppnådd bred anerkjennelse, og spådomskunst var utbredt. De såkalte mysteriereligionene fra Østen lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Disse religionene spredte seg utover hele riket. Populære kultuser i de første århundrene evt. var kultusen for den egyptiske guden Serapis og gudinnen Isis, den syriske fiskegudinnen Atargatis og den persiske solguden Mithra.

 Apostlenes gjerninger gir en levende beskrivelse av den hedenske atmosfæren som de første kristne var omgitt av. Den romerske prokonsulen på Kypros hadde for eksempel en jødisk trollmann hos seg. (Apg 13:6, 7) I Lystra trodde lokalbefolkningen at Paulus og Barnabas var de greske gudene Hermes og Zevs. (Apg 14:11–13) Da Paulus var i Filippi, traff han på en tjenestepike som utøvde spådomskunst. (Apg 16:16–18) I Aten bemerket han at de som bodde der, ’syntes å være mer hengitt til frykten for guddommene enn andre var’. Der hadde han også sett et alter med innskriften: «For en ukjent gud.» (Apg 17:22, 23) Innbyggerne i Efesos tilbad gudinnen Artemis. (Apg 19:1, 23, 24, 34) På øya Malta sa folk at Paulus var en gud, fordi han ikke tok skade av et ormebitt. (Apg 28:3–6) I et slikt miljø måtte de kristne være på vakt mot innflytelse som kunne forderve den rene tilbedelse.

Romernes religion

Etter hvert som riket ble større, stiftet romerne bekjentskap med nye guddommer, og de godtok disse som forskjellige manifestasjoner av guder de kjente fra før. De romerske erobrerne fjernet ikke fremmede kultuser, men innlemmet dem i sin egen religion. Romerrikets religion ble derved like mangeartet som dets multikulturelle befolkning. Romerne følte ikke at det var nødvendig å tilbe bare én gud. De kunne tilbe flere forskjellige guddommer samtidig.

Den fremste blant de gudene som romerne opprinnelig trodde på, var Jupiter, som også ble kalt Optimus Maximus, den ypperste og største. Man mente at han manifesterte seg i vinden, regnet, lynet og tordenen. Jupiters søster og hustru, Juno, som ble satt i forbindelse med månen, våket over alle sider ved kvinnenes liv. Jupiters datter Minerva var gudinne for kunst og håndverk, vitenskap og krig.

Det var tilsynelatende uendelig mange guder i den romerske gudeverdenen. Larene og penatene beskyttet hjemmet og familien. Vesta var gudinne for arneilden. Janus, som hadde to ansikter, var gud for all begynnelse. Hvert yrke hadde sin skytsgud. Romerne oppfattet  også abstrakte begreper som guder. Pax beskyttet freden, Salus helsen, Pudicitia beskjedenhet og kyskhet, Fides troskap, Virtus tapperhet og Voluptas sensuelle gleder. Man mente at hver eneste handling i romernes offentlige og private liv var underlagt gudenes vilje. For å sikre at et foretagende fikk et heldig utfall, måtte man derfor blidgjøre den aktuelle guden med rituelle bønner, ofringer og fester.

Én måte å gå fram på for å finne ut hva som var gudenes vilje, var å se etter varsler. Og den viktigste måten å se varsler på var å undersøke de ofrede dyrenes innvoller. Man mente at innvollenes tilstand og hvordan de så ut, viste om gudene likte eller mislikte det man hadde tenkt å gå i gang med.

I slutten av det andre århundre fvt. hadde romerne kommet til at deres viktigste guder var de samme som visse guder i grekernes gudeverden – Jupiter svarte til Zevs, Juno til Hera, og så videre. Romerne hadde også antatt den greske mytologien. Disse mytene var på ingen måte smigrende for gudene, som hadde de samme feil og begrensninger som menneskene. Zevs ble for eksempel framstilt som en som gjorde seg skyldig i voldtekt og pedofili, og som hadde seksuelle forbindelser med både dødelige og antatt udødelige. Gudenes skamløse eventyr – som ofte ble vilt applaudert i teatrene – fikk deres tilhengere til å tenke at de også kunne føle seg fri til å gi etter for sine skammeligste lyster.

Det var trolig få utdannede mennesker som tok mytene bokstavelig. Noen tolket dem som allegorier. Dette kan forklare Pontius Pilatus’ berømte spørsmål, «Hva er sannhet?» (Joh 18:38) Dette spørsmålet er blitt oppfattet som et uttrykk for «en rådende tenkemåte blant kultiverte mennesker, nemlig at det er umulig å være absolutt sikker på noe som helst om disse tingene». – The Beginnings of Christianity.

Keiserdyrkelsen

Det var i Augustus’ regjeringstid (27 fvt. til 14 evt.) keiserdyrkelsen fikk sin begynnelse. Spesielt i de gresktalende provinsene i øst var det mange som følte oppriktig takknemlighet overfor Augustus, som hadde sørget for fred og velstand etter en lang periode med krig. Folk ønsket seg varig beskyttelse under en synlig autoritet. De ønsket seg en institusjon som kunne overvinne religiøse motsetninger, fremme patriotisme og forene verden under dens «frelser». Dette førte til at keiseren ble æret som en gud.

Augustus tillot riktignok ikke at noen kalte ham en gud så lenge han levde, men han krevde at Roma personifisert som gudinne – Dea Roma – skulle tilbes. Augustus ble opphøyd til gud etter sin død. Religiøse følelser og patriotismen ute i provinsene ble på denne måten ledet mot både rikets sentrum og rikets herskere. Den nye keiserkultusen, som snart spredte seg til alle provinsene, gjorde at folk kunne hylle staten og gi uttrykk for sin lojalitet mot den.

Domitian, som var keiser fra 81 til 96 evt., var den første romerske herskeren som krevde å bli tilbedt som en gud. Romerne skilte nå mellom jøder og kristne og motarbeidet det som ble betraktet som en ny kultus. Det var trolig i Domitians regjeringstid apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos fordi han hadde «vitnet om Jesus». – Åp 1:9.

Mens Johannes var på Patmos, skrev han Åpenbaringsboken. I denne boken nevner han Antipas, en kristen som ble drept i Pergamon, et viktig senter for keiserdyrkelsen.  (Åp 2:12, 13) Det kan være at den keiserlige regjering på dette tidspunkt hadde begynt å kreve at de kristne skulle delta i statsreligionens ritualer. Av det brevet til Trajan som ble nevnt innledningsvis, framgår det i hvert fall at Plinius i 112 evt. forlangte at de kristne i Bitynia skulle utføre slike ritualer.

Trajan roste Plinius og sa at han hadde behandlet de sakene som ble lagt fram for ham, på en god måte. Han gav befaling om at kristne som ikke ville tilbe de romerske gudene, skulle henrettes. «Men hvis vedkommende nekter for at han er en kristen», skrev Trajan, «og viser at han ikke er det, ved å påkalle våre guder, la ham da (trass i tidligere mistanke) bli frikjent når han angrer.»

Romersk tenkning gav ikke rom for en religion som krevde at dens tilhengere tilbad bare én gud. De romerske gudene krevde ikke udelt hengivenhet, så hvorfor skulle de kristnes Gud gjøre det? Det at man tilbad statens guddommer, ble simpelthen oppfattet som et tegn på at man anerkjente det politiske systemet. Å nekte å tilbe dem ble derfor betraktet som forræderi. Som Plinius erfarte, var det for de fleste kristnes vedkommende umulig å tvinge dem til å gi etter. For dem ville en slik handling være ensbetydende med troløshet overfor Jehova, og mange av de første kristne ville heller dø enn å delta i den avguderiske keiserdyrkelsen.

Hvorfor bør vi som lever nå, være interessert i dette? I noen land ventes det at folket ærer nasjonale symboler. Som kristne viser vi respekt for de verdslige myndigheter. (Rom 13:1) Men når det gjelder seremonier som har med nasjonale symboler å gjøre, lar vi oss lede av Jehova Guds krav om udelt hengivenhet og det som står i hans Ord om å ’flykte fra avgudsdyrkelse’ og å ’vokte oss for avguder’. (1. Kor 10:14; 1. Joh 5:21; Nah 1:2) Jesus sa: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» (Luk 4:8) La oss derfor fortsette å være lojale mot den Gud vi tilber.

[Uthevet tekst på side 5]

De sanne kristne viser Jehova udelt hengivenhet

[Bilder på side 3]

De første kristne nektet å tilbe keiseren og bilder av gudene

Keiser Domitian

Zevs

[Rettigheter]

Keiser Domitian: Todd Bolen/Bible Places.com; Zevs: Todd Bolen/Bible Places.com, fotografert i Archaeological Museum of Istanbul

[Bilde på side 4]

De kristne i Efesos nektet å tilbe den populære gudinnen Artemis. – Apg 19:23–41