La deg ikke påvirke av det folk flest mener

FOLKS oppfatning av hva som er akseptabelt eller uakseptabelt, og hva som er rosverdig eller kritikkverdig, varierer fra sted til sted og forandrer seg etter hvert som tiden går. Når vi leser bibelske beretninger om noe som skjedde i en fjern fortid, må vi derfor ikke vurdere det i forhold til våre egne normer. Vi må ta i betraktning hva som var den gjengse oppfatning blant folk i bibelsk tid, og hvilket verdisyn de hadde.

La oss som et eksempel se på to begreper som går igjen i De kristne greske skrifter – ære og skam. For at vi bedre skal forstå de passasjene hvor det snakkes om ære og skam, bør vi tenke over hvordan disse begrepene ble oppfattet av dem som levde på den tiden.

I det første århundre

«Både grekerne, romerne og judeerne regnet ære og skam som sentrale verdier i sine kulturer», skriver en professor i nytestamentlige studier. «Mennesker levde og døde i sin søken etter ære, anseelse, berømmelse, godkjennelse og respekt.» Fordi de hadde et slikt verdisyn, kunne de lett bli påvirket av det andre mente.

Status, posisjon og ære betydde alt i et samfunn hvor folk var intenst opptatt av sosial rang – fra aristokrati til slaveri. Et menneskes verd ble vurdert etter æresbegrepene, ikke bare i vedkommendes egne øyne, men også i andres. Å ære en person betydde å gi vedkommende offentlig anerkjennelse for at han oppførte seg slik det ble ventet av ham. Når man æret noen, gav man også uttrykk for at vedkommendes rikdom, posisjon eller rang gjorde inntrykk, og viste ham derfor tilbørlig oppmerksomhet. Man kunne oppnå ære ved å opptre på en moralsk riktig måte eller ved å overgå andre. Offentlig ydmykelse eller latterliggjøring medførte på den annen side skam, eller vanære. Skam var en følge av samfunnets fordømmelse snarere enn en personlig følelse eller en følge av at samvittigheten reagerte.

Da Jesus talte om å bli henvist til «den mest fremtredende plassen» eller «den nederste plassen» under en bryllupsfest, var det et spørsmål om ære eller skam ifølge datidens kultur. (Luk 14:8–10) Minst to ganger diskuterte Jesu disipler «hvem av dem som syntes å være størst». (Luk 9:46; 22:24) Det samfunnet de levde i, var svært opptatt av den slags. De jødiske religiøse lederne, som var stolte og ærgjerrige, oppfattet for eksempel Jesu forkynnelse som en trussel mot sin ære og myndighet. Men deres forsøk på å utmanøvrere ham i offentlige debatter mislyktes hver gang. – Luk 13:11–17.

Et annet vanlig begrep i jødisk, gresk og romersk tankegang i det første århundre var den skam som fulgte med det å bli pågrepet og offentlig anklaget for å ha gjort noe galt. Det var nedverdigende å bli bundet eller fengslet. En slik behandling brakte en i vanry blant venner og familie og i samfunnet generelt, enten en ble funnet skyldig i forbrytelsen eller ikke. Det stigma som heftet ved ens omdømme etter det, kunne knuse selvrespekten og skade ens forhold til andre. Noe  som ble oppfattet som en enda større skam enn å bli bundet, var å bli avkledd eller pisket. En slik behandling førte til forakt og latterliggjøring og fratok et menneske all ære.

Å bli henrettet på en torturpæl var den største ydmykelse noen kunne bli utsatt for. En slik henrettelsesmetode var «straffen for slaver», skriver bibelforskeren Martin Hengel. «Som sådan var den et symbol på den ytterste ydmykelse, skam og tortur.» Samfunnet la press på familien og vennene til en som var blitt vanæret på denne måten, for å få dem til å fornekte ham. Ettersom Kristus døde på denne måten, ble alle i det første århundre som ville være kristne, utsatt for offentlig hån og spott. Folk flest syntes trolig at det var helt absurd å stå fram som en etterfølger av en mann som var blitt pælfestet. «Vi forkynner Kristus pælfestet», skrev apostelen Paulus, «for jødene en årsak til snubling, og for nasjonene en dårskap.» (1. Kor 1:23) Hvordan taklet de første kristne denne utfordringen?

Et annet verdisyn

De kristne i det første århundre adlød landets lover og gjorde sitt ytterste for ikke å pådra seg den skam som fulgte med urett oppførsel. «Ingen av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker», skrev apostelen Peter. (1. Pet 4:15) Men Jesus forutsa at hans etterfølgere skulle bli forfulgt for hans navns skyld. «Hvis [noen] lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men fortsette å herliggjøre Gud», skrev Peter. (1. Pet 4:16) Det at en ikke skammet seg når en led som en  etterfølger av Kristus, var ensbetydende med at en forkastet datidens sosiale normer.

De kristne kunne ikke la seg diktere av andres normer. I datidens samfunn ble det regnet som dårskap å betrakte en som var blitt pælfestet, som Messias. Dette kan ha utgjort et press på de kristne med sikte på å få dem til å rette seg etter det som var den aksepterte måten å tenke på. Men deres tro på at Jesus var Messias, krevde at de fulgte ham, selv om de ble utsatt for hån og spott. Jesus sa: «Enhver som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige generasjon, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.» – Mark 8:38.

I dag kan også vi bli utsatt for press som tar sikte på å få oss til å forlate den kristne tro. Presset kan komme fra skolekamerater, naboer eller kolleger som vil ha oss med på noe som er umoralsk eller uærlig, eller andre urette ting. De prøver kanskje å få oss til å føle oss skamfulle fordi vi står fast for rette prinsipper. Hvordan bør vi da reagere?

Etterlign dem som foraktet skammen

For å bevare sin ulastelighet overfor Jehova lot Jesus seg henrette på den mest vanærende måte. Han «utholdt . . . en torturpæl, idet han foraktet skammen». (Heb 12:2) Hans fiender slo ham, spyttet på ham, kledde av ham, pisket ham, pælfestet ham og hånte ham. (Mark 14:65; 15:29–32) Men Jesus foraktet den skammen de prøvde å få ham til å føle. Hvordan? Ved at han ikke prøvde å unngå denne behandlingen. Han visste at han ikke mistet sin verdighet i Jehovas øyne, og han søkte så visst ikke ære hos mennesker. Selv om han døde en slaves død, opphøyde Jehova ham ved å oppreise ham fra de døde og gi ham den mest ærefulle stilling i himmelen nest etter sin egen. I Filipperne 2:8–11 leser vi: «[Kristus Jesus] ydmyket . . . seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl. Nettopp derfor opphøyde Gud ham også til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn, slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen.»

Jesus var ikke upåvirket av den følelsen av vanære som fulgte med hans henrettelse. Den vanære som det at han ble dømt som en gudsbespotter, kunne føre over hans Far, bekymret ham sterkt. Han bad Jehova om å bli spart for en slik ydmykelse. «Ta dette beger fra meg», bad han. Men han underkastet seg Guds vilje. (Mark 14:36) Han stod imot det presset han ble utsatt for, og foraktet skammen. Egentlig var det jo bare de som helt og fullt godtok datidens verdier, som kunne føle en slik skam. Jesus gjorde helt klart ikke det.

Jesu disipler ble også arrestert og pisket. Det var en behandling som gjorde at de i manges øyne ble vanæret. De ble sett ned på og foraktet. Men de lot seg ikke avskrekke. Jesu sanne disipler lot seg ikke påvirke av det folk flest mente; de foraktet skammen. (Matt 10:17; Apg 5:40; 2. Kor 11:23–25) De visste at de måtte ’ta opp sin torturpæl og stadig følge Jesus’. – Luk 9:23, 26.

Hvordan er det med oss? Det som i verdens øyne er ’dårskap, svakt og ringe’, er i Guds øyne vist, sterkt og ærefullt. (1. Kor 1:25–28) Ville det ikke være uforstandig og kortsynt av oss å la oss påvirke i ett og alt av det folk flest mener?

De som ønsker å bli vist ære, må legge vekt på hva verden mener om dem. Vi, derimot, ønsker i likhet med Jesus og dem som fulgte ham i det første århundre, å ha Jehova som venn. Vi vil derfor ære det som er ærefullt i hans øyne, og se på det som er forbundet med skam i hans øyne, som noe skammelig.

[Bilde på side 4]

Jesus lot seg ikke påvirke av verdens begreper om skam