Spørsmål fra leserne

Hvorfor kunne Jesus si til en kvinne som var kjent for å være en synder, at hennes synder var tilgitt? – Luk 7:37, 48.

Da Jesus lå til bords og spiste hjemme hos en fariseer som het Simon, kom en kvinne og ’stilte seg bak Jesus ved hans føtter’. Hun vætte føttene hans med tårene sine og «tørket dem med håret på sitt hode». Så kysset hun føttene hans ømt og gned dem inn med velluktende olje. Beretningen sier at denne kvinnen «var kjent i byen for å være en synder». Alle ufullkomne mennesker er jo syndere, men Bibelen bruker vanligvis dette uttrykket for å beskrive en person som begår synder som er allment kjent, eller som har ord på seg for å synde. Denne kvinnen var sannsynligvis en prostituert. Det var altså en slik person Jesus sa dette til: «Dine synder er tilgitt.» (Luk 7:36–38, 48) Hva mente Jesus? Gjenløsningsofferet var jo ikke blitt frambåret ennå, så hvordan kunne Jesus si at hennes synder var tilgitt?

Etter at kvinnen hadde vasket Jesu føtter og gnidd dem inn med olje, men før Jesus hadde tilgitt henne, fortalte han en illustrasjon for å forklare et viktig poeng for Simon. Han sammenlignet synden med en gjeld som er for stor til at den kan betales tilbake. Han sa til Simon: «To menn stod i gjeld til en långiver; den ene skyldte fem hundre denarer og den andre femti. Da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav han sjenerøst dem begge. Hvem av dem vil så elske ham mest?» Som svar sa Simon: «Jeg går ut fra at det er den som han sjenerøst ettergav mest.» Jesus svarte: «Du dømte riktig.» (Luk 7:41–43) Alle mennesker skylder Gud sin lydighet, så når vi er ulydige mot ham og synder, betaler vi ikke Gud det som tilkommer ham. Vi opparbeider oss dermed gjeld. Men Jehova er som en långiver som er villig til å ettergi gjeld. Det er grunnen til at Jesus oppmuntret sine etterfølgere til å be Gud: «Tilgi oss vår skyld, som vi også har tilgitt våre skyldnere.» (Matt 6:12) Lukas 11:4 viser at denne ’skylden’ er synder.

På hvilke betingelser hadde Gud tilgitt synder i fortiden? Hans fullkomne rettferdighet krever at synd blir straffet med døden. Adam betalte derfor for sin synd med sitt liv. Under Loven, som Gud gav nasjonen Israel, kunne en overtreder imidlertid få sine synder tilgitt ved å ofre et dyr til Jehova. Apostelen Paulus skrev: «Nesten alle ting blir renset med blod ifølge Loven, og uten at blod blir utøst, finner ingen tilgivelse sted.» (Hebr 9:22) Jødene visste ikke om noen annen måte de kunne få Guds tilgivelse på. Det er derfor ikke overraskende at de som lå til bords sammen med Jesus, reagerte på det han sa til kvinnen. De sa til seg selv: «Hvem er denne mannen, som til og med tilgir synder?» (Luk 7:49) På hvilket grunnlag kunne så denne syndige kvinnen bli tilgitt sine overtredelser?

Den aller første profetien som ble uttalt etter at det første menneskepar hadde gjort opprør, viste at Jehova hadde til hensikt å frambringe en «ætt» som skulle få sin hæl knust av Satan og hans «ætt». (1. Mos 3:15) Denne knusingen fant sted da Jesus ble drept av Guds fiender. (Gal 3:13, 16) Kristi utgytte blod tjener som den løsesummen som utfrir menneskeheten av synd og død. Ettersom ingenting kan hindre Jehova i å gjennomføre sin hensikt, var løsepengen så godt som betalt i hans øyne så snart de ordene som står nedskrevet i 1. Mosebok 3:15, var uttalt. Han kunne da tilgi dem som viste tro på hans løfter.

I førkristen tid regnet Jehova en rekke personer som rettferdige. Noen av dem var Enok,  Noah, Abraham, Rahab og Job. I tro så disse fram til oppfyllelsen av Guds løfter. «Abraham trodde på Jehova», skrev disippelen Jakob, «og det ble tilregnet ham som rettferdighet.» Og om Rahab sa Jakob: «Ble ikke også skjøgen Rahab på samme måte erklært rettferdig ved gjerninger?» – Jak 2:21–25.

Kong David i det gamle Israel begikk flere alvorlige synder, men han hadde sterk tro på den sanne Gud, og hver gang han syndet, viste han ekte anger. Bibelen sier også: «Gud framstilte [Jesus] som et offer til forsoning ved tro på hans blod. Dette gjorde Gud for å vise sin egen rettferdighet, for han tilgav de synder som ble begått tidligere, mens han viste overbærenhet – for å vise sin egen rettferdighet i den nåværende tidsperiode, så han kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig som tror på Jesus.» (Rom 3:25, 26) På grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer, som skulle tilveiebringes i framtiden, kunne Jehova tilgi David for hans overtredelser uten å gå på akkord med sine egne krav til rettferdighet.

Det samme var tydeligvis tilfellet med den kvinnen som gned Jesu føtter inn med olje. Hun hadde levd et umoralsk liv, men hun hadde angret. Hun erkjente at hun hadde behov for å bli løskjøpt fra synden, og hun viste ved sine gjerninger at hun virkelig verdsatte ham som Jehova tilveiebrakte løskjøpelsen gjennom. Selv om dette offeret ikke var blitt tilveiebrakt ennå, var det så sikkert at det kom til å bli det, at verdien av det allerede kunne anvendes til gagn for mennesker som henne. Jesus sa derfor til henne: «Dine synder er tilgitt.»

Som denne beretningen tydelig viser, unngikk ikke Jesus syndere. Han var tvert imot god mot dem. Og Jehova er villig til å tilgi angrende syndere. For en hjertevarmende forsikring dette utgjør for oss ufullkomne mennesker!

[Bilde på side 7]

Det ble tilregnet dem som rettferdighet