Tjeneste i en tid med stor vekst

Fortalt av Harley Harris

Det var den 2. september 1950. Vi var på et kretsstevne i Kennett i Missouri i USA, og en pøbelflokk hadde samlet seg utenfor lokalet. Borgermesteren tilkalte nasjonalgarden for å beskytte oss mot den ustyrlige folkemengden. Soldater stod opp- stilt langs gaten med rifler og bajonetter, klar til å skyte. Mens pøbelen ropte skjellsord etter oss, gikk vi til bilene våre og kjørte til Cape Girardeau i Missouri, hvor resten av stevnet ble holdt. Det var der jeg ble døpt, 14 år gammel. Men la meg fortelle hvordan det hadde seg at jeg begynte å tjene Jehova under slike vanskelige forhold.

I BEGYNNELSEN av 1930-årene fikk min farmor og farfar og de åtte barna deres høre noen grammofoninnspillinger av bror Rutherfords foredrag, og de ble overbevist om at de hadde funnet sannheten. Foreldrene mine, Bay og Mildred Harris, ble døpt i 1935 på stevnet i Washington, D.C. Det var på dette stevnet man fikk klarhet i hvem den ’store skare’ er. Så glade foreldrene mine var for å tilhøre denne gruppen! – Åp 7:9, 14.

Året etter ble jeg født. Og da jeg var ett år, flyttet vi til et isolert distrikt i Mississippi. Fordi det ikke var noen menighet der, fikk vi aldri besøk av en reisende tilsynsmann. Familien min korresponderte med Betel og overvar stevner, og i en periode var det all kontakt vi hadde med brorskapet.

Forfølgelse

Under den annen verdenskrig ble Jehovas vitner stadig forfulgt på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Vi hadde flyttet til Mountain Home i Arkansas. En dag var far og jeg ute og forkynte på gaten. Plutselig kom en mann og rev bladene ut av hendene på far og satte fyr på dem. Han sa at vi var feige som ikke gikk i krig. Jeg var bare fem år og begynte å gråte. Far så rolig på mannen uten å si et ord, helt til mannen gikk sin vei.

Men det var også noen som forsvarte oss. En gang da en pøbelflokk omringet oss da vi satt i bilen, kom en representant for den lokale påtalemyndigheten. «Hva er det som skjer her?» spurte han. En av mennene svarte: «Disse Jehovas vitner vil ikke kjempe for landet sitt!» Representanten hoppet da opp på stigtrinnet på bilen vår og ropte: «Jeg kjempet i den første verdenskrig, og jeg skal  kjempe i denne også! La disse folkene være i fred. De skader ingen!» Pøbelflokken forsvant stille og rolig. Vi var virkelig glad for at det fantes slike gode mennesker som viste oss ’menneskevennlighet’! – Apg 27:3.

Stevner styrker oss

Stevnet i St. Louis i Missouri i 1941 var akkurat det vi trengte. Ifølge ett anslag var det over 115 000 til stede. Hele 3903 ble døpt! Jeg husker godt bror Rutherfords foredrag med tittelen «Kongens barn». Han talte direkte til oss unge, og alle fikk den fine, blå boken Children. Dette stevnet styrket meg til å møte de utfordringene som skulle komme året etter, det året da jeg begynte på skolen. Kusinene mine og jeg ble utvist fra skolen fordi vi ikke ville hilse flagget. Vi møtte opp på skolen hver dag for å se om skolestyrerne kanskje hadde forandret mening. Mange morgener gikk vi til skolen gjennom skogen – bare for å bli sendt hjem igjen. Men jeg følte at det var vår måte å vise lojalitet mot Guds rike på.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før USAs høyesterett besluttet at det ikke skulle være tvungen flagghilsning. Endelig fikk vi lov til å gå på skolen igjen. Læreren var veldig snill mot oss og hjalp oss til å ta igjen de andre i klassen. Også elevene behandlet oss med respekt.

Jeg husker også stevnet i Cleveland i Ohio i 1942. Der holdt bror Nathan H. Knorr foredraget «Freden – blir den varig?» Han gjennomgikk Åpenbaringen, kapittel 17, og gjorde det klart at den annen verdenskrig ville bli etterfulgt av en forholdsvis fredelig periode. Det ble derfor ventet at veksten kom til å fortsette. Med tanke på denne utviklingen ble Gilead-skolen opprettet i 1943. Lite ante jeg da hvor mye den skulle komme til å bety for meg. Det kom virkelig en fredsperiode etter krigen, og forfølgelsen avtok. Men da Koreakrigen begynte i 1950, blusset forfølgelsen opp på ny, slik jeg fortalte om innledningsvis.

En større andel i veksten

I 1954 var jeg ferdig med high school, og en måned senere begynte jeg som pioner. Etter at jeg hadde vært pioner i Kennett, hvor vi ble omringet av en pøbelflokk i 1950, ble jeg innbudt til å tjene på Betel i mars 1955. Den menigheten jeg skulle gå i, hadde Times Square, midt i New York, som en del av sitt distrikt. Dette var virkelig noe helt annet enn livet på landet! Jeg klarte å vekke travle bymenneskers interesse ved å ha bladene oppslått på en tankevekkende artikkel og si: «Har du noen gang stilt deg selv dette spørsmålet?» Mange tok imot bladene.

Noe av det jeg likte best på Betel, var drøftelsen av dagsteksten om morgenen, som ble ledet av bror Knorr. Han hadde virkelig evnen til å gjøre skriftstedene levende og anvende dem på praktiske måter! Han snakket til oss unge enslige brødre som en far til sin sønn, og ofte gav han oss gode råd om hvordan vi burde opptre overfor det annet kjønn.

I 1960 bestemte jeg meg for å gifte meg. Jeg sa ifra om at jeg hadde tenkt å slutte på Betel, og gav beskjed om det 30 dager i forveien. Men da det var gått nesten 30 dager og jeg ikke hadde fått noe svar, måtte jeg, som var så sjenert, ta mot til meg og spørre om de hadde fått beskjeden. Det var bror Robert Wallen som tok telefonen, og han kom dit jeg arbeidet. Han spurte meg hva jeg ville synes om å bli spesialpioner eller kretstilsynsmann. «Men Bob», sa jeg, «jeg er jo bare 24 år, og jeg har ingen erfaring.»

I kretstjenesten

Den kvelden lå det en stor konvolutt og ventet på meg på rommet. Den inneholdt  ett skjema for spesialpionertjeneste og ett for kretstjeneste. Du verden! Jeg kunne ikke ha blitt mer paff! Så jeg fikk det ufortjente privilegium å tjene mine brødre som kretstilsynsmann i den sørvestlige delen av Missouri og den østlige delen av Kansas. Men før jeg forlot Betel, var jeg på et møte for reisende tilsynsmenn. I sine avsluttende bemerkninger sa bror Knorr: «Det at dere er krets- og områdetilsynsmenn, betyr ikke at dere vet mer enn brødrene i menighetene. Noen av dem har mye større erfaring enn dere. Men omstendighetene tillater dem ikke å ha de privilegiene dere har. Dere kan lære mye av dem.»

Det viste seg virkelig å være sant! Bror Fred Molohan og hans kone og hans bror Charley fra Parsons i Kansas var enestående eksempler. De hadde lært sannheten å kjenne på begynnelsen av 1900-tallet. Det var morsomt å høre dem fortelle opplevelser de hadde hatt allerede før jeg ble født! En annen bror var John Wristen, en vennlig, eldre bror fra Joplin i Missouri, som hadde vært pioner i mange tiår. Disse brødrene, som vi var så glad i, hadde dyp respekt for teokratisk orden. De fikk meg til å føle meg verdsatt som deres kretstilsynsmann – til tross for min unge alder.

I 1962 giftet jeg meg med Cloris Knoche, en livlig, rødhåret pionersøster. Jeg fortsatte i kretstjenesten sammen med Cloris. Vi ble godt kjent med mange av brødrene når vi bodde hjemme hos dem. Vi traff også mange unge som vi oppmuntret til å begynne i heltidstjenesten. To tenåringer i kretsen – Jay Kosinski og JoAnn Kresyman – var veldig mottagelige for slik påvirkning. Vi samarbeidet med dem i tjenesten og fortalte om hvor fint det er å leve et selvoppofrende liv, noe som motiverte dem til å sette seg mål. JoAnn ble spesialpioner, og Jay begynte på Betel. Senere giftet de to seg, og de har nå vært i kretstjenesten i omkring 30 år.

Misjonærtjeneste

I 1966 spurte bror Knorr om vi kunne tenke oss å tjene i et annet land. «Vi har det godt her hvor vi er», svarte vi, «men hvis det er behov et annet sted, er vi villig til å dra.» En uke senere ble vi innbudt til Gilead-skolen, som lå i Brooklyn. Jeg gledet meg over å være tilbake på Betel og treffe mange av dem jeg var blitt så glad i og hadde fått så stor respekt for! Vi knyttet også vennskap med andre elever, som fortsatt tjener trofast.

Cloris og jeg ble sendt til Ecuador, sammen med Dennis og Edwina Crist, Ana Rodríguez og Delia Sánchez. Ekteparet Crist drog til hovedstaden, Quito. Sammen med Ana og Delia ble vi sendt til Cuenca, Ecuadors tredje største by. Distriktet vårt omfattet to provinser. Cuencas første menighet fikk sin begynnelse i stuen vår. Det var oss  fire pluss to til. Vi lurte på hvordan i all verden vi skulle få forkynt for alle dem som bodde i distriktet.

Cuenca var full av kirker, og på helligdagene var det mange religiøse opptog i byen. Folk hadde likevel mange spørsmål. Første gang jeg for eksempel traff Mario Polo, en profesjonell syklist, overrasket han meg med spørsmålet: «Hvem er den skjøgen som det står om i Åpenbaringsboken?»

En kveld kom Mario hjem til oss, ganske oppskaket. Pastoren i en evangelisk kirke hadde gitt ham noe litteratur som kom med alvorlige anklager mot Jehovas vitner. Jeg sa at jeg syntes de anklagede burde få lov til å forsvare seg. Så dagen etter inviterte Mario pastoren og meg hjem til seg for at jeg skulle imøtegå anklagene. Jeg foreslo at vi skulle snakke om treenighetslæren. Da pastoren leste Johannes 1:1, forklarte Mario selv hva som er forskjellen mellom «Gud» og «en gud» i den greske teksten. Og slik fortsatte det med alle de skriftstedene det ble henvist til. Pastoren gikk uten å ha bevist treenighetslæren. Dette overbeviste Mario og hans kone om at vi hadde sannheten, og de ble flinke til å forsvare Bibelens lære. For en glede det er å se at det nå er 33 menigheter i Cuenca og totalt 63 menigheter i det store området som var vårt første distrikt – virkelig en stor vekst!

Tjeneste på avdelingskontoret

I 1970 ble jeg innbudt til å tjene på avdelingskontoret i Guayaquil sammen med Al Schullo. Der tok vi hånd om forskjellige administrative oppgaver. Joe Sekerak jobbet deltid med å pakke litteratur til de 46 menighetene i landet. En tid var Cloris heltidsforkynner, mens jeg tjente på Betel. Hun har hjulpet 55 personer fram til dåpen, og ofte var det mellom 3 og 5 av dem hun studerte med, som ble døpt på ett og samme stevne.

Cloris studerte for eksempel med en kvinne som het Lucresia. Mannen hennes likte ikke at hun studerte Bibelen. Likevel ble Lucresia med tiden døpt, og hun begynte som pioner. Hun lærte barna sine å gå på Jehovas veier. De to sønnene er nå eldste, og den ene er spesialpioner. Datteren er pioner. Datterdatteren er gift med en fin bror, og også de er spesialpionerer. Denne familien har hjulpet mange til å lære sannheten å kjenne.

I 1980 var det omkring 5000 forkynnere i Ecuador, og avdelingskontoret var blitt for lite. En bror tilbød oss en eiendom på over 320 mål utenfor Guayaquil. I 1984 begynte vi å bygge et nytt avdelingskontor og en stevnehall på denne eiendommen, og de ble innviet i 1987.

Villige forkynnere bidrar til veksten

I årenes løp har det vært hjertevarmende å se så mange forkynnere og pionerer fra andre land komme til Ecuador for å hjelpe til der hvor behovet for Rikets forkynnere er stort. En som jeg husker spesielt godt, er Andy Kidd, en pensjonert skolelærer fra Canada. Han flyttet til Ecuador i 1985. Da var han 70 år, og han tjente trofast til sin død i 2008, 93 år gammel. Første gang jeg traff ham, var han den eneste tilsynsmannen i den lille menigheten han gikk i. Han strevde med spansken, men han holdt det offentlige foredraget, og etterpå ledet han Vakttårn-studiet. Han ledet også den teokratiske tjenesteskolen og hadde de fleste postene på tjenestemøtet! I det området er det nå to blomstrende menigheter med nesten 200 forkynnere og mange lokale eldste.

En annen bror, Ernesto Diaz, som flyttet fra USA sammen med familien sin, sa etter å ha bodd åtte måneder i Ecuador: «De tre barna våre har lært språket og er blitt flinke til å undervise. Jeg har nådd et mål som  virket uoppnåelig for meg som far i denne tingenes ordning – nemlig å være i heltidstjenesten sammen med familien min. Til sammen leder vi 25 bibelstudier. Alt dette har gjort oss mer sammensveiset som familie, og framfor alt har det ført til at vi har fått et mye nærere forhold til Jehova.» Vi setter virkelig pris på slike ivrige brødre og søstre!

I 1994 ble avdelingskontoret utvidet til det dobbelte. I 2005 passerte vi 50 000 forkynnere, og vi måtte utvide enda en gang. Det ble bygd en ny boligbygning og kontorer for oversettere, og stevnehallen ble utvidet. Innvielsen fant sted 31. oktober 2009.

I 1942, da jeg ble utvist fra skolen, var det omkring 60 000 vitner i USA. Nå er det over en million. Da vi kom til Ecuador i 1966, var det omkring 1400 forkynnere av Riket der. Nå er det over 68 000. Og det kommer til å bli enda flere, for i 2009 ble det ledet 120 000 bibelstudier, og det var over 232 000 som var til stede på høytiden til minne om Jesu død. Jehova har virkelig velsignet sitt folk på en måte som vi aldri kunne ha forestilt oss. Så spennende det er å få oppleve en slik stor vekst! *

[Fotnote]

[Bilder på side 5]

Et stevne i friluft (1981) og Guayaquil stevnehall (2009) på den samme eiendommen