Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan ser Jehova på unnskyldninger?

Hvordan ser Jehova på unnskyldninger?

Hvordan ser Jehova på unnskyldninger?

«KVINNEN som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg», sa mannen. «Slangen – den bedrog meg, og derfor spiste jeg», sa kvinnen. Da våre første foreldre, Adam og Eva, sa dette til Gud, markerte det begynnelsen på menneskehetens lange historie med hensyn til å komme med unnskyldninger. – 1. Mos 3:12, 13.

Den dommen Jehova avsa over Adam og Eva fordi de med overlegg var ulydige, viste at han ikke godtok unnskyldningene. (1. Mos 3:16–19) Skal vi derved trekke den slutning at Jehova ikke godtar noen unnskyldninger i det hele tatt? Eller er det noen unnskyldninger han betrakter som gyldige? Hvordan skal vi i så fall kunne vite forskjellen? For å finne svaret på det skal vi først se på hvordan vi definerer en unnskyldning.

En unnskyldning er en grunn som blir oppgitt for å forklare hvorfor noe er blitt gjort, ikke er blitt gjort eller ikke kommer til å bli gjort. En unnskyldning kan være en holdbar forklaring på et feiltrinn eller en svakhet. Den kan være et uttrykk for oppriktig beklagelse og gi grunnlag for overbærenhet eller tilgivelse. Men som i tilfellet med Adam og Eva kan en unnskyldning også være et påskudd eller en uriktig begrunnelse. Ettersom unnskyldninger ofte er av en slik art, blir de gjerne sett på med mistenksomhet.

Når vi kommer med unnskyldninger – særlig hvis de har å gjøre med vår tjeneste for Gud – må vi passe på at vi ikke ’bedrar oss selv ved et falskt resonnement’. (Jak 1:22) La oss derfor se på noen bibelske eksempler og prinsipper som vil hjelpe oss til å ’fortsette å forvisse oss om hva som er antagelig for Herren’. – Ef 5:10.

Hva Gud venter at vi skal gjøre

I Guds Ord finner vi direkte befalinger som vi som Guds folk må adlyde. Det oppdraget Kristus gav dem som fulgte ham: «Gå . . . og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene», er for eksempel en befaling som fortsatt gjelder alle hans sanne etterfølgere. (Matt 28:19, 20) Ja, det er så viktig å adlyde den befalingen at apostelen Paulus sa: «Ve meg om jeg ikke forkynte det gode budskap!» – 1. Kor 9:16.

Likevel er det noen som har studert Bibelen sammen med oss i lang tid, som vegrer seg for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matt 24:14) Andre, som deltok i forkynnelsesarbeidet tidligere, har sluttet å gjøre det. Hvilke grunner blir noen ganger oppgitt av slike som ikke er med på å forkynne? Hvordan reagerte Jehova i gammel tid når noen nølte med å adlyde direkte befalinger fra ham?

Unnskyldninger som Gud ikke godtar

«Det er altfor vanskelig.» Særlig for dem som er litt sjenerte og engstelige av natur, kan det kanskje virke som om det å forkynne rett og slett er for vanskelig. Men tenk på hva vi kan lære av det Jona opplevde. Han fikk et oppdrag som han syntes var ualminnelig vanskelig – Jehova sa at han skulle kunngjøre den forestående dommen over Ninive. Vi har ikke noe problem med å forstå hvorfor Jona syntes det var et skremmende oppdrag. Ninive var hovedstaden i Assyria, og assyrerne var kjent for å være grusomme. Jona kan ha tenkt: «Hvordan skal det gå med meg blant disse menneskene? Hva kommer de til å gjøre med meg?» Det tok ikke lang tid før han flyktet. Men Jehova godtok ikke Jonas unnskyldning. Han gav ham igjen i oppdrag å forkynne for ninivittene. Denne gangen fullførte Jona modig oppdraget, og Jehova velsignet utfallet. – Jona 1:1–3; 3:3, 4, 10.

Hvis du synes at det er altfor vanskelig for deg å forkynne det gode budskap, så husk at «alt er mulig for Gud». (Mark 10:27) Du kan være sikker på at Jehova vil styrke deg når du fortsetter å be ham om hjelp, og at han vil velsigne deg når du tar mot til deg og forkynner. – Luk 11:9–13.

«Jeg har ikke lyst.» Hva kan du gjøre hvis du ikke har et oppriktig ønske om å delta i den kristne tjeneste? Husk at Jehova kan virke i deg og påvirke dine ønsker. Paulus sa: «Gud er den som, for sitt velbehags skyld, virker i dere, for at dere skal både ville og virke.» (Fil 2:13) Du kan derfor be Jehova om at han må gi deg et ønske om å gjøre hans vilje. Kong David gjorde nettopp det. Han bønnfalt Jehova: «Få meg til å vandre i din sannhet.» (Sal 25:4, 5) Du kan gjøre det samme og be Jehova oppriktig om at han må skape et ønske hos deg om å gjøre det som behager ham.

Det er riktignok slik at når vi er slitne eller motløse, må vi noen ganger tvinge oss selv til å gå på et møte i Rikets sal eller delta i tjenesten. Bør vi da trekke den slutning at vi egentlig ikke elsker Jehova? Slett ikke! Også trofaste tjenere for Gud i gammel tid måtte streve hardt for å gjøre hans vilje. Paulus, for eksempel, sa at han billedlig talt ’slo løs på kroppen sin’ for å kunne adlyde Guds befalinger. (1. Kor 9:26, 27) Så selv når vi må tvinge oss til å delta i tjenesten, kan vi være sikker på at Jehova vil velsigne oss. Hvorfor? Fordi vi tvinger oss til å gjøre hans vilje av det rette motiv – av kjærlighet til ham. Når vi gjør det, gir vi et svar på Satans påstand om at Guds tjenere vil fornekte Ham hvis de blir prøvd. – Job 2:4.

«Jeg har det for travelt.» Hvis du ikke deltar i tjenesten fordi du synes du har det for travelt, er det viktig at du tar dine prioriteringer opp til ny vurdering. «Fortsett da å søke først riket», sa Jesus. (Matt 6:33) For at du skal kunne følge dette prinsippet, må du kanskje forenkle din livsstil eller ta tid som du bruker på underholdning, og bruke den i tjenesten. Underholdning og personlige gjøremål har naturligvis sin plass, men slike ting er ikke en gyldig unnskyldning for å forsømme tjenesten. En Guds tjener setter Rikets interesser på førsteplassen i sitt liv.

«Jeg er ikke flink nok.» Du synes kanskje ikke at du er kvalifisert til å være en forkynner av det gode budskap. Noen trofaste tjenere for Jehova i bibelsk tid syntes heller ikke at de var flinke nok til å utføre oppdrag som Jehova gav dem. Tenk for eksempel på Moses. Da han fikk et spesielt oppdrag fra Jehova, sa han: «Ha meg unnskyldt, Jehova, men jeg er ingen veltalende mann; jeg var det ikke i går og ikke før det og er det heller ikke etter at du har talt til din tjener, for jeg er sen med munnen og sen med tungen.» Selv om Jehova forsikret ham om at han ikke trengte å bekymre seg, svarte han: «Ha meg unnskyldt, Jehova, men jeg ber deg: Send bud ved dens hånd som du kommer til å sende.» (2. Mos 4:10–13) Hvordan reagerte Jehova?

Jehova fritok ikke Moses for dette oppdraget. Men han utnevnte Aron til å hjelpe Moses med oppgaven. (2. Mos 4:14–17) I de årene som fulgte, stod Jehova dessuten ved Moses’ side og gav ham den hjelpen han trengte for å fullføre sine gudgitte oppdrag. Du kan også ha tillit til at Jehova vil sørge for at noen blant dine trosfeller som har større erfaring, vil hjelpe deg i tjenesten. Og Guds Ord forsikrer oss framfor alt om at han vil kvalifisere oss for det arbeidet han har befalt oss å utføre. – 2. Kor 3:5; se rammen,  «De lykkeligste årene i mitt liv».

«Noen har såret meg.» Noen slutter å delta i tjenesten eller å komme på møtene på grunn av sårede følelser og tenker at Jehova sikkert vil godta en slik unnskyldning for å være åndelig uvirksom. Det er forståelig at vi blir oppbrakt når noen sårer oss, men er dette virkelig en gyldig unnskyldning for å slutte å delta i kristen virksomhet? Det kan være at både Paulus og hans trosfelle Barnabas følte seg såret etter at en uoverensstemmelse mellom dem hadde ført til «et heftig vredesutbrudd». (Apg 15:39) Men sluttet de å delta i tjenesten av den grunn? Slett ikke!

Når en av dine trosfeller har såret deg, må du derfor huske at det ikke er din ufullkomne bror, men Satan, som er din fiende. Han ønsker å sluke deg, men han vil ikke lykkes hvis du ’står ham imot, fast i troen’. (1. Pet 5:8, 9; Gal 5:15) Hvis du gjør det, vil du «ikke bli skuffet». – Rom 9:33.

Når det er begrenset hva vi kan gjøre

De eksemplene vi nå har sett på, viser at det ikke finnes noen gyldig bibelsk unnskyldning for ikke å adlyde Jehovas direkte befalinger, deriblant befalingen om å forkynne det gode budskap. Men det kan være reelle grunner til at noen bare kan delta i tjenesten i begrenset utstrekning. Andre bibelske forpliktelser kan sette en grense for hvor mye tid vi kan bruke i forkynnelsen. Og noen ganger er vi virkelig for slitne eller for syke til å gjøre så mye i tjenesten for Jehova som vi gjerne ville. Men hans Ord forsikrer oss om at han vet hva vi ønsker i vårt hjerte, og at han tar hensyn til våre begrensninger. – Sal 103:14; 2. Kor 8:12.

Vi må derfor passe på at vi ikke dømmer oss selv eller andre for strengt hva dette angår. Paulus skrev: «Hvem er du som dømmer en annens hustjener? For sin egen herre står eller faller han.» (Rom 14:4) I stedet for å sammenligne vår situasjon med andres bør vi huske at «hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv overfor Gud». (Rom 14:12; Gal 6:4, 5) Når vi vender oss til Jehova i bønn og legger våre unnskyldninger fram for ham, ønsker vi å gjøre det med «en ærlig samvittighet». – Hebr 13:18.

Hvorfor tjenesten for Jehova bringer glede

Vi kan alle tjene Jehova med glede i hjertet, for de kravene han stiller – uansett hvilken situasjon vi er i – er alltid rimelige og mulige å oppfylle. Hvordan kan vi si det?

Guds Ord sier: «Unnlat ikke å gjøre noe godt mot dem som det tilkommer, når det står i din hånds makt å gjøre det.» (Ordsp 3:27) Hva la du merke til i dette ordspråket når det gjelder det Jehova krever? Han ber deg om å gjøre det som «står i din hånds makt» for å tjene ham, ikke streve for å gjøre det som står i din brors hånds makt. Ja, hver og én av oss – uansett hvor svak eller hvor sterk vår hånds makt er – kan tjene Jehova helhjertet. – Luk 10:27; Kol 3:23.

[Ramme/bilde på side 14]

 «De lykkeligste årene i mitt liv»

Selv om vi skulle ha alvorlige fysiske eller følelsesmessige begrensninger, må vi ikke trekke den forhastede slutning at det vil hindre oss i å ha en full andel i tjenesten. Vi kan illustrere det med å fortelle om Ernest, en kristen bror i Canada.

Ernest hadde en talefeil og var veldig sjenert. Etter at han hadde pådratt seg en alvorlig ryggskade, måtte han slutte som bygningsarbeider. Selv om han ble ufør, åpnet det seg muligheter for ham til å bruke mer tid i tjenesten. Når det ble gitt oppfordringer på møtene til å være hjelpepioner, fikk han veldig lyst til å prøve seg. Men han følte seg ikke kvalifisert til å utføre en slik form for tjeneste.

For å bevise overfor seg selv at det å være hjelpepioner var mer enn han kunne klare, søkte han om å få tjene som hjelpepioner i én måned. Til sin store overraskelse klarte han det fint. Deretter tenkte han med seg selv: «Jeg vet at jeg aldri ville klart det én gang til.» For å bevise det søkte han for en måned til – og også denne gangen gikk det fint.

Ernest tjente som hjelpepioner i et år, men han sa: «Det er i hvert fall helt sikkert at jeg aldri ville klare å være alminnelig pioner.» Og for å bevise det søkte han om å få utføre alminnelig pionertjeneste. Han var overrasket over seg selv da han hadde fullført det første året som alminnelig pioner. Han bestemte seg for å fortsette, og han opplevde den glede å være alminnelig pioner i to år, til han døde av komplikasjoner etter den skaden han hadde pådratt seg. Men før han døde, sa han ofte, med tårer i øynene, til dem som besøkte ham: «De årene jeg har tjent Jehova som pioner, har vært de lykkeligste årene i mitt liv.»

[Bilde på side 13]

Vi kan overvinne alt som kan hindre oss i å forkynne

[Bilde på side 15]

Det behager Jehova at vi tjener ham helhjertet ved å gjøre det vi kan i vår situasjon