Takknemlig for å tjene Jehova, også under prøvelser

Fortalt av Maatje de Jonge-van den Heuvel

JEG er 98 år. I 70 av disse årene har jeg hatt den glede å tjene Jehova – men ikke uten at min tro er blitt prøvd. Under den annen verdenskrig ble jeg satt i konsentrasjonsleir, og der ble jeg på ett tidspunkt så motløs at jeg gjorde noe som jeg senere angret bittert på. Noen år senere ble jeg stilt på en annen hard prøve. Likevel er jeg takknemlig for at jeg har fått det privilegium å tjene Jehova, også under prøvelser.

I oktober 1940 ble livet mitt forandret. Jeg bodde i Hilversum, en by omkring 25 kilometer sørøst for Amsterdam. Nazistene hadde okkupert Nederland. Fem år tidligere hadde jeg giftet meg med Jaap de Jonge, en omsorgsfull ektemann, og vi hadde en skjønn, tre år gammel datter som het Willy. Ved siden av oss bodde en fattig familie som strevde for å brødfø de åtte barna sine. Likevel hadde de en fast gjest i huset, en ung mann som hadde kost og losji hos dem. «Hvorfor har de påtatt seg denne ekstra byrden?» tenkte jeg. En gang da jeg var borte hos dem med litt mat, fikk jeg vite at den unge mannen var pioner. Han fortalte meg om Guds rike og de velsignelsene det skal bringe. Det han sa, gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg tok raskt imot sannheten. Jeg innviet meg til Jehova og ble døpt samme år. Et år etter at jeg var blitt døpt, tok også mannen min standpunkt for sannheten.

Jeg hadde ikke så mye bibelkunnskap, men jeg var fullstendig klar over at det å bli et av Jehovas vitner var ensbetydende med å slutte seg til en organisasjon som var forbudt. Jeg visste også at mange vitner allerede var blitt arrestert fordi de hadde forkynt budskapet om Riket. Likevel begynte jeg straks å forkynne fra hus til hus, og mannen min og jeg åpnet hjemmet vårt for pionerer og reisende tilsynsmenn som trengte et sted å bo. Hjemmet vårt tjente også som lager for bibelsk litteratur, som brødre og søstre fra Amsterdam kom med. De tunge varesyklene deres var fullastet med bøker, som de hadde lagt en presenning over. Så kjærlige og modige disse kurerene var! De satte livet på spill for brødrene. – 1. Joh 3:16.

«Kommer du snart hjem igjen, mamma?»

Omkring seks måneder etter at jeg var blitt døpt, troppet tre politimenn opp hjemme hos oss. De gjennomsøkte hele huset. De oppdaget riktignok ikke det skapet som var fylt med litteratur, men de fant noen bøker som var gjemt under sengen. Jeg måtte bli med på politistasjonen i Hilversum med én gang. Da jeg omfavnet Willy  for å ta farvel, spurte hun: «Kommer du snart hjem igjen, mamma?» «Ja, skatten min», sa jeg, «mamma er snart tilbake.» Men det skulle gå 18 vanskelige måneder før jeg igjen kunne holde henne i armene mine.

En politibetjent tok meg nemlig med til Amsterdam for at jeg skulle forhøres der. De som forhørte meg, ville at jeg skulle bekrefte at tre brødre fra Hilversum var Jehovas vitner. Jeg sa: «Jeg kjenner bare den ene av dem. Han leverer melk hos oss.» Og det var helt riktig; broren leverte melk. «Men dere må spørre ham, ikke meg, om han er et av Jehovas vitner», tilføyde jeg. Da jeg ikke ville si mer, slo de meg i ansiktet og låste meg inne i en celle, hvor jeg ble sittende i to måneder. Da mannen min fant ut hvor jeg var, fikk han mulighet til å komme med litt mat og klær til meg. Deretter, i august 1941, ble jeg sendt til Ravensbrück, en beryktet konsentrasjonsleir for kvinner, cirka åtte mil nord for Berlin.

«Opp med humøret, vennen min!»

Da vi kom til leiren, fikk vi vite at vi kunne reise hjem hvis vi skrev under på en erklæring om at vi avsverget vår tro. Men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Jeg måtte levere inn eiendelene mine og kle meg naken på et vaskerom. Der traff jeg noen kristne søstre fra Nederland. Vi fikk utlevert klær som det var sydd en fiolett trekant på, og en tallerken, en kopp og en skje. Den første natten var vi i en brakke hvor vi bare skulle være midlertidig. For første gang siden jeg ble arrestert, begynte jeg å gråte. «Hva kommer til å skje? Hvor lenge må jeg være her?» hulket jeg. Jeg må innrømme at mitt forhold til Jehova på dette tidspunkt ikke var så sterkt, for jeg hadde bare kjent sannheten i noen måneder. Det var så mye jeg måtte lære. Dagen etter, under navneoppropet, var det en nederlandsk søster som antagelig la merke til hvor trist jeg var. Hun sa: «Opp med humøret, vennen min, opp med humøret! Hvem kan gjøre oss noe?»

Etter at vi var blitt ropt opp, ble vi ført til en annen brakke, hvor vi ble tatt imot av flere hundre kristne søstre fra Tyskland og Nederland. Noen av de tyske søstrene hadde allerede vært i den brakken i over et år. Jeg følte meg styrket av å være sammen med dem, ja, jeg ble faktisk oppmuntret. Det gjorde også inntrykk på meg å se at det var så mye renere i den brakken hvor søstrene holdt til, enn i andre brakker i leiren. I tillegg til at det var rent der, var den også kjent for at det ikke var noen som stjal, bannet eller sloss der. Vår brakke var som en ren øy midt i et skittent hav.

Dagliglivet i leiren

Livet i leiren dreide seg om å arbeide mye og spise lite. Vi måtte opp klokken fem om morgenen, og like etter begynte navneoppropet. Vaktene lot oss stå ute i all slags vær i omkring en time. Klokken fem om ettermiddagen, etter en dag med tungt arbeid, var det navneopprop igjen. Så spiste vi litt suppe og brød og gikk og la oss, helt utmattet.

 Hver dag unntatt søndag ble jeg satt til å arbeide på gårder. Jeg skar hvete med ljå, gravde grøfter og gjorde rent i grisebinger. Selv om det var et hardt og skittent arbeid, klarte jeg det dag etter dag fordi jeg fortsatt var ung og nokså sterk. Jeg fant dessuten styrke i å synge sanger med bibelsk innhold mens jeg arbeidet. Men hver eneste dag lengtet jeg intenst etter mannen min og datteren min.

Vi fikk veldig lite mat, men alle vi søstrene prøvde å spare et stykke brød hver dag, slik at vi hadde litt ekstra om søndagene, når vi kunne komme sammen og drøfte bibelske emner. Vi hadde ikke noe bibelsk litteratur, men jeg lyttet ivrig når de eldre, trofaste tyske søstrene drøftet åndelige spørsmål. Vi feiret til og med minnet om Kristi død.

Fortvilelse, anger og oppmuntring

Noen ganger fikk vi befaling om å utføre arbeid som direkte støttet nazistenes krigsinnsats. Alle søstrene nektet å utføre slikt arbeid, ettersom vi er nøytrale i politiske spørsmål. Jeg fulgte deres modige eksempel. Som straff måtte vi være uten mat i flere dager og stå oppstilt på geledd i timevis. En gang midt på vinteren ble vi låst inne i en brakke uten oppvarming i 40 døgn.

Som Jehovas vitner fikk vi høre om og om igjen at vi kunne få vår frihet og reise hjem hvis vi undertegnet en erklæring om at vi avsverget vår tro. Etter at jeg hadde vært i Ravensbrück i godt og vel et år, ble jeg veldig motløs. Ønsket om å se mannen min og datteren min igjen ble så sterkt at jeg gikk til vaktene og spurte etter det skjemaet hvor jeg kunne skrive under på en erklæring om at jeg ikke lenger ønsket å være en bibelforsker, og skrev under.

Da søstrene fikk vite hva jeg hadde gjort, var det noen av dem som begynte å unngå meg. Men to eldre tyske søstre som het Hedwig og Gertrud, oppsøkte meg og forsikret meg om at de var glad i meg. Mens vi arbeidet sammen i grisebingene, forklarte de meg på en vennlig måte hvor viktig det er å være ulastelig mot Jehova, og at vi viser at vi elsker ham, ved ikke å inngå kompromiss. Deres moderlige omsorg og hengivenhet gjorde dypt inntrykk på meg. * Jeg visste at det jeg hadde gjort, var galt, og jeg ønsket å trekke erklæringen tilbake. En kveld fortalte jeg en søster hva jeg hadde bestemt meg for. En i leirledelsen må ha overhørt samtalen, for samme kveld ble jeg plutselig ført ut av leiren og satt på et tog tilbake til Nederland. En av oppsynskvinnene – jeg kan fortsatt se ansiktet hennes for meg – sa til meg: «Du er og blir en bibelforsker.» Jeg svarte: «Ja, hvis det er Jehovas vilje.» Men jeg tenkte hele tiden: «Hvordan skal jeg få trukket erklæringen tilbake?»

Et av punktene i erklæringen lød: «Jeg forsikrer hermed at jeg aldri igjen vil ta del i Den Internasjonale Bibelstudieforenings virksomhet.» Jeg visste hva jeg måtte gjøre! I januar 1943, like etter at jeg var kommet hjem, begynte jeg igjen å delta i forkynnelsesarbeidet. Hvis nazistene tok meg for andre gang mens jeg forkynte om Guds rike, ville jeg naturligvis få streng straff.

For å vise Jehova enda tydeligere at jeg oppriktig ønsket å være lojal, begynte mannen min og jeg igjen å la kurerer og reisende tilsynsmenn få bo hos oss. Jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått en ny mulighet til å bevise min kjærlighet til Jehova og hans folk!

En smertefull prøvelse

Noen måneder før krigens slutt ble  mannen min og jeg utsatt for en smertefull prøvelse. I oktober 1944 ble Willy plutselig syk. Hun hadde fått difteri. Hun ble raskt dårligere, og etter tre dager døde hun. Hun ble bare sju år.

Det var et forferdelig slag å miste det eneste barnet vårt. De prøvelsene jeg hadde gjennomgått i Ravensbrück, var ingenting sammenlignet med det. Men i sorgen fant vi alltid trøst i det som står i Salme 16:8: «Jeg har bestandig satt Jehova for meg. Fordi han er ved min høyre hånd, skal jeg ikke bli brakt til å vakle.» Mannen min og jeg hadde en sterk tro på Jehovas løfte om en oppstandelse. Vi holdt ut i sannheten og var alltid ivrige forkynnere. Helt til Jaap døde i 1969, hjalp han meg til å tjene Jehova med takknemlighet.

Velsignelser og gleder

Det å være sammen med heltidstjenere har gitt meg stor glede de senere tiårene. Akkurat som under krigen har hjemmet vårt alltid vært åpent for reisende tilsynsmenn og deres koner når de har besøkt menigheten vår. Ett par som var i reisetjenesten, Maarten og Nel Kaptein, bodde faktisk hos oss i 13 år! Da Nel ble uhelbredelig syk, stelte jeg henne hjemme hos oss i tre måneder, helt til hun døde. Det å være sammen med disse og med andre brødre og søstre har hjulpet meg til å sette pris på vårt åndelige paradis.

Et av høydepunktene i livet mitt var da jeg ble innbudt til en minnemarkering i Ravensbrück i 1995. Der traff jeg søstre som jeg hadde vært sammen med i leiren, og som jeg ikke hadde sett på over 50 år! Å være sammen med dem igjen var en uforglemmelig og rørende opplevelse. Det gav oss en fin anledning til å oppmuntre hverandre til å se fram til den dagen da våre døde kjære vil få livet tilbake.

Paulus sier i Romerne 15:4 at «vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene [skal] ha håp». Jeg takker Jehova for at han har gitt meg dette håpet, som har hjulpet meg til å tjene ham med et takknemlig hjerte, også under prøvelser.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Sammen med Jaap i 1930

[Bilde på side 10]

Datteren vår, Willy, sju år gammel

[Bilde på side 12]

I 1995 var jeg til stede ved en oppmuntrende minnemarkering. Jeg sitter i første rekke som nummer to fra venstre