En langvarig juridisk kamp ender med seier!

KAMPEN begynte i 1995 og varte i 15 år. I hele denne tiden ble de sanne kristne i Russland angrepet av personer som motarbeidet religionsfriheten. Disse motstanderne var fast bestemt på å sørge for at Jehovas vitners arbeid ble forbudt i Moskva og andre steder. Men Jehova belønnet den ulastelighet våre kjære russiske brødre og søstre har vist, med en juridisk seier. Hva var egentlig bakgrunnen for denne konfrontasjonen?

ENDELIG FRIHET!

I begynnelsen av 1990-årene hadde våre brødre i Russland fått tilbake den religionsfriheten de hadde mistet i 1917. I 1991 ble de registrert som et godkjent trossamfunn av myndighetene i Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens oppløsning ble Jehovas vitner registrert i Den russiske føderasjon. Staten erkjente dessuten offisielt at Jehovas vitner som flere tiår tidligere var blitt forfulgt for sin tros skyld, hadde vært ofre for politisk undertrykkelse. I 1993 ble Jehovas vitners juridiske selskap i Moskva registrert av justisdepartementet i byen. Det samme året trådte Russlands nye grunnlov i kraft. Den garanterer religionsfrihet. En bror utbrøt: «Vi hadde aldri drømt om at vi skulle få oppleve en slik frihet!» Og han sa videre: «I 50 år hadde vi ventet på denne friheten!»

Brødrene og søstrene i Russland gjorde god bruk av de «gunstige tider» de nå opplevde, og intensiverte forkynnelsen. (2. Tim 4:2) Mange tok imot sannheten. «Folk var svært opptatt av religion», sa en forkynner. Det gikk ikke lang tid før tallet på forkynnere, pionerer og menigheter var mangedoblet. Fra 1990 til 1995 steg tallet på vitner i Moskva fra rundt 300 til over 5000! De som var motstandere av religionsfriheten, ble urolige. I midten av 1990-årene begynte de en langvarig juridisk kamp i fire stadier mot vitnene.

ETTERFORSKNINGEN TAR EN UVENTET VENDING

Kampens første stadium begynte i juni 1995. En gruppe i Moskva som støtter den russisk-ortodokse kirke, anmeldte brødrene for kriminell virksomhet. Gruppen hevdet at den representerte personer som mislikte at deres ektefeller og barn var blitt Jehovas vitner. Etterforskningen begynte i juni 1996, men det ble ikke funnet noen beviser for straffbare handlinger. Den samme gruppen leverte inn en ny anmeldelse og anklaget igjen brødrene for kriminell virksomhet. En ny etterforskning ble satt i gang, men alle anklagene ble tilbakevist. Likevel leverte motstanderne inn en tredje anmeldelse basert på de samme anklagene. Og igjen ble Jehovas vitner i Moskva etterforsket, men påtalemyndigheten kom til samme konklusjon – det fantes ikke grunnlag for å reise straffesak. Den samme anmeldelsen ble innlevert for fjerde gang, men med samme resultat. Utrolig nok krevde den samme gruppen at saken ble etterforsket enda en gang. Den 13. april 1998 ble saken endelig hevet.

 «Men da hendte det noe besynderlig», forteller en advokat som var engasjert i saken. Selv om den representanten for påtalemyndigheten som hadde ledet den femte etterforskningen, innrømmet at det ikke var blitt funnet bevis for straffbare handlinger, anbefalte hun likevel at det ble reist sivilt søksmål mot brødrene. Hun hevdet at Jehovas vitners juridiske selskap i Moskva krenket nasjonal og internasjonal lov. Påtalemyndigheten ved Moskvas nordlige administrative krets var enig og reiste sivilt søksmål. * Den 29. september 1998 begynte saksbehandlingen ved distriktsdomstolen i Golovinskij i Moskva. Det andre stadiet var i gang.

BIBELEN I RETTSSALEN

I en fullsatt rettssal nord i Moskva var det påtalemyndigheten ved Tatjana Kondratjeva som gikk til angrep på vitnene. Hun brukte en føderal lov fra 1997 som omtaler ortodoks kristendom, islam, jødedommen og buddhismen som de eneste tradisjonelle religionene. * Denne loven har i praksis gjort det vanskelig for andre religionssamfunn å oppnå juridisk anerkjennelse. Den tillater også domstolene å forby religioner som fremmer hat. Kondratjeva hevdet at Jehovas vitner fremmer hat og ødelegger familier, og at de derfor burde forbys.

En advokat som forsvarte våre brødre, spurte: «Hvem er de personene i Moskva menighet som bryter loven?» Kondratjeva kunne ikke oppgi et eneste navn. Hun hevdet imidlertid at Jehovas vitners litteratur egger til religiøst fiendskap. Som bevis leste hun utdrag av Vakttårnet og Våkn opp! og andre publikasjoner. (Se bildene ovenfor.) Da hun ble spurt om hvordan disse publikasjonene er årsak til fiendskap, sa hun: «Jehovas vitner lærer at de har den sanne religion.»

En annen advokat, en av våre brødre, rakte dommeren og Kondratjeva hver sin bibel og leste Efeserne 4:5: «Én Herre, én tro, én dåp.» Det gikk ikke lang tid før alle tre – med en bibel i hånden – drøftet slike skriftsteder som Johannes 17:18 og Jakob 1:27. Dommeren spurte: «Egger disse bibelstedene til religiøst fiendskap?» Kondratjeva svarte at hun ikke var kompetent til å uttale seg om Bibelen. Advokaten viste fram publikasjoner fra den russisk-ortodokse kirke som retter skarp kritikk mot Jehovas vitner, og spurte: «Er det som står her, et brudd på loven?» Kondratjeva svarte: «Jeg er ikke kompetent til å uttale meg om argumenter fra de geistlige.»

FEILAKTIGE PÅSTANDER

Som et bevis for at Jehovas vitner ødelegger familier, trakk Kondratjeva fram at de ikke feirer slike høytider som julen. Senere innrømmet hun riktignok at det ikke er  påbudt ifølge russisk lov å feire jul. Russere – også russiske Jehovas vitner – kan velge selv. Hun hevdet også at vår organisasjon berøver barn normal hvile og ikke lar dem få delta i aktiviteter som gjør dem glade. Men da hun ble spurt, innrømmet hun at hun aldri hadde snakket med barn av Jehovas vitner. Da en advokat spurte om hun noen gang hadde vært på Jehovas vitners møter, svarte hun: «Det har ikke vært nødvendig.»

Påtalemyndighetens representant bad en professor i psykiatri om å uttale seg som sakkyndig vitne. Professoren påstod at man får psykiske problemer av å lese vår litteratur. Da en av forsvarsadvokatene påpekte at professorens skriftlige forklaring til retten var identisk med et dokument som var blitt utarbeidet av patriarkatet i Moskva, innrømmet professoren at han bare hadde kopiert deler av det dokumentet. Han innrømmet videre at han aldri hadde hatt noen av Jehovas vitner som pasienter. På den annen side vitnet en annen professor i psykiatri i retten og fortalte at han hadde gjort en studie av over hundre vitner i Moskva. Han hadde kommet til at gruppen hadde normal mental helse, og tilføyde at gruppens medlemmer var blitt mer tolerante overfor andre religioner etter at de var blitt Jehovas vitner.

SEIER – MEN IKKE ENDELIG

Den 12. mars 1999 utpekte dommeren fem akademikere som skulle granske Jehovas vitners litteratur, og retten ble hevet inntil videre. Men før dette hadde allerede det russiske justisdepartement utpekt en gruppe akademikere til å granske litteraturen vår. Den 15. april 1999 meldte denne gruppen at de ikke hadde funnet noe skadelig i publikasjonene våre. Så den 29. april 1999 bestemte det russiske  justisdepartement at Jehovas vitner fortsatt skulle være et lovlig trossamfunn i Russland. Til tross for dette holdt Moskva-domstolen fast ved at en ny gruppe skulle granske litteraturen vår. Dette skapte en merkelig situasjon: Det nasjonale justisdepartementet anerkjente Jehovas vitner som et lovlig trossamfunn og konstaterte at vitnene var lovlydige borgere. Samtidig ble vitnene etterforsket av Moskvas justisdepartement for angivelig å ha brutt loven!

Det gikk nesten to år før saken ble gjenopptatt, og den 23. februar 2001 traff dommer Jelena Prokhorytsjeva en avgjørelse. Hun hadde studert det gruppen av akademikere hadde kommet fram til, og konstaterte: «Det er ikke noe grunnlag for å avvikle og forby Jehovas vitners religiøse selskap i Moskva.» Retten slo fast at alle anklagene mot våre brødre var falske. Men representanten for påtalemyndigheten ville ikke godkjenne dommen og appellerte til Moskva byrett. Tre måneder senere, den 30. mai 2001, opphevet retten dommer Prokhorytsjevas avgjørelse. Den bestemte at saken skulle prøves på nytt med samme representant for påtalemyndigheten, men med en annen dommer. Det tredje stadiet stod for tur.

NEDERLAG – MEN IKKE ENDELIG

Den 30. oktober 2001 begynte saken igjen. * Dommer var Vera Dubinskaja. Påtalemyndigheten ved Kondratjeva anklaget enda en gang Jehovas vitner for å fremme hat, men så tilføyde hun at et forbud mot Jehovas vitners juridiske selskap ville beskytte vitnenes rettigheter i Moskva! Alle de 10 000 vitnene i Moskva reagerte straks på denne selsomme påstanden ved å undertegne en petisjon hvor de anmodet retten om å avvise dette tilbudet om «beskyttelse».

Kondratjeva sa at det var ingen grunn til at hun skulle føre bevis for at vitnene var skyldige i noe galt. Hun sa at rettssaken dreide seg om Jehovas vitners litteratur og trosoppfatninger, ikke om deres virksomhet. Hun opplyste at hun ville innkalle en representant for den russisk-ortodokse kirke som sakkyndig vitne. Dette bekreftet selvsagt at det var presteskapet som var pådrivere for et forbud. Den 22. mai 2003 avgjorde dommeren at en gruppe sakkyndige skulle granske Jehovas vitners publikasjoner – enda en gang.

Den 17. februar 2004 kom retten sammen igjen for å se på resultatene av gruppens gransking. De sakkyndiges konklusjon var at våre publikasjoner oppfordrer leserne til å «ta vare på familien og ekteskapet», og at påstanden om at litteraturen fremmer hat, var «uten holdepunkt». Andre sakkyndige var enige. Dommeren spurte en professor i religionshistorie: «Hvorfor forkynner Jehovas vitner?» Han svarte: «De kristne må forkynne. Det er det evangeliet sier, og det er det Kristus gav sine disipler befaling om å gjøre – ’gå ut og forkynn i alle land’.» På tross av alt dette avgjorde dommeren den 26. mars 2004 at Jehovas vitners virksomhet i Moskva skulle forbys. Den 16. juni 2004 opprettholdt Moskva byrett denne avgjørelsen. * En bror som har vært et vitne i mange år, kommenterte det slik: «I sovjettiden måtte en russer være ateist. I dag må en russer være medlem av den russisk-ortodokse kirke.»

 Hvordan reagerte brødrene på forbudet? Omtrent på samme måte som Guds folk på Nehemjas tid reagerte da deres fiender forsøkte å stanse gjenoppbyggingen av Jerusalems mur. Nehemja og folket «bygde . . . videre på muren» og «var i sitt hjerte fortsatt innstilt på å arbeide». (Neh 4:1–6) Våre brødre i Moskva lot seg heller ikke stoppe. De fortsatte å forkynne det gode budskap. (1. Pet 4:12, 16) De hadde tillit til at Jehova ville hjelpe dem, og de var klar for det fjerde stadiet av denne langvarige kampen.

FLERE ANGREP

Den 25. august 2004 leverte brødrene en petisjon til Vladimir Putin, som da var Russlands president. Petisjonen, som uttrykte brødrenes dype bekymring på grunn av forbudet, inneholdt over 315 000 underskrifter. I mellomtiden viste presteskapet sitt sanne ansikt. En talsmann for patriarkatet i Moskva erklærte: «Vi har svært mye imot Jehovas vitners virksomhet.» En muslimsk leder sa at forbudet var «en milepæl og en positiv hendelse».

Det kom ikke som noen overraskelse at russere som trodde på de falske anklagene, begynte å angripe vitnene. Noen vitner som forkynte i Moskva, ble slått og sparket. En rasende mann jaget en søster ut av en bygning og sparket henne så kraftig i ryggen at hun falt og slo hodet. Hun måtte på sykehus, men politiet foretok seg ingenting. Andre vitner ble arrestert og behandlet som forbrytere og holdt i varetekt natten over. De som leide ut møtelokaler til vitnene, ble truet med at de ville miste arbeidet sitt hvis de fortsatte å leie ut. Snart var det mange menigheter som ikke kunne samles der de hadde pleid. Førti menigheter måtte dele et Rikets sal-kompleks med fire saler. Én menighet ble nødt til å ha det  offentlige foredraget klokken halv åtte om morgenen! «Forkynnerne måtte stå opp klokken fem for å rekke møtet», fortalte en reisende tilsynsmann, «men det gjorde de villig i over et år.»

«TIL ET VITNESBYRD»

Vitnene ønsket å få slått fast at forbudet i Moskva var ulovlig, så i desember 2004 henvendte advokatene våre seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstol. (Se rammen «Hvorfor en russisk dom blir overprøvd i Frankrike» på side 6.) Seks år senere, den 10. juni 2010, traff domstolen en enstemmig avgjørelse i Jehovas vitners favør! * Domstolen fant at alle anklagene mot oss var fullstendig grunnløse. Den uttalte også at russiske myndigheter er juridisk forpliktet til «å sette en stopper for de overtredelsene som domstolen har påpekt, og til i så stor utstrekning som mulig å bøte på den urett som er blitt begått». – Se rammen «Domstolens avgjørelse» på side 8.

Domstolens tydelige konklusjon, nemlig at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon beskytter Jehovas vitners virksomhet, er bindende ikke bare i Russland, men også i de andre 46 landene som er medlemmer av Europarådet. Den vil dessuten bli lest med interesse av jurister, dommere, lovgivere og menneskerettighetseksperter verden over. Hvorfor? Da domstolen traff sin avgjørelse, viste den til åtte rettsavgjørelser den tidligere hadde truffet i vitnenes favør, og også til ni seirer som vitnene hadde vunnet ved de høyeste domstolene i Argentina, Canada, Japan, Russland, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika og USA. Disse avgjørelsene og domstolens resolutte tilbakevisning av anklagene fra påtalemyndigheten i Moskva-saken er et mektig våpen som Jehovas vitner over hele verden kan bruke for å forsvare sin tro og virksomhet.

Jesus sa til sine disipler: «Dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» (Matt 10:18) Den 15 år lange juridiske kampen gav brødrene en mulighet til å gjøre Jehovas navn kjent som aldri før i Moskva og andre steder. Etterforskningen, rettssakene og den internasjonale domstolens avgjørelse vakte en oppmerksomhet som virkelig har vært «til et vitnesbyrd» og har bidratt til «framgang for det gode budskap». (Fil 1:12) Ja, når vitnene i Moskva forkynner i dag, er det mange av dem de treffer, som spør: «Men ble ikke arbeidet deres forbudt?» Det gir ofte brødrene anledning til å fortelle mer om hva vi tror på. Det er ikke noen eller noe som kan få oss til å slutte å forkynne. Det er vår bønn at Jehova må fortsette å velsigne og støtte våre kjære, modige brødre og søstre i Russland.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 6]

Hvorfor en russisk dom blir overprøvd i Frankrike

Den 28. februar 1996 undertegnet Russland Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. (Russland ratifiserte konvensjonen den 5. mai 1998.) Ved å undertegne denne traktaten erklærte russiske myndigheter at deres undersåtter har

’rett til religionsfrihet og rett til så vel offentlig som privat å praktisere sin religion og å skifte religion’. – Artikkel 9.

’rett til å si og skrive på en ansvarsfull måte hva de tenker, og å gi opplysninger til andre’. – Artikkel 10.

’rett til å delta i fredelige møter’. – Artikkel 11.

Personer og organisasjoner som blir offer for brudd på de rettighetene konvensjonen garanterer, og som har utnyttet alle muligheter for behandling av saken i sitt eget land, kan anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg i Frankrike (bildet ovenfor). Domstolen har 47 dommere – like mange som antall land som har undertegnet Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Domstolens avgjørelser er bindende. De landene som har undertegnet traktaten, må rette seg etter dem.

[Ramme på side 8]

Domstolens avgjørelse

Her er tre korte utdrag av domstolens avgjørelse.

En av anklagene gikk ut på at Jehovas vitner splitter familier. Domstolen kom til noe annet. Den fastslo:

«Det er ikke-religiøse familiemedlemmers motstand og motvilje mot å godta og respektere sin religiøse slektnings frihet til å gi uttrykk for og utøve sin religion som er årsak til konflikten.» – Par. 111.

Domstolen kom også til at anklagen om «tankekontroll» var grunnløs. Den fastslo:

«Domstolen finner det påfallende at [de russiske] domstolene ikke navngav en eneste person hvis rett til samvittighetsfrihet angivelig var blitt krenket ved hjelp av disse metodene.» – Par. 129.

En annen anklage gikk ut på at Jehovas vitner skader helsen fordi de ikke tar imot blodoverføring. Domstolen kom til noe annet. Den fastslo:

«Friheten til å ta imot eller nekte en bestemt medisinsk behandling, eller til å velge en alternativ behandling, er viktig for prinsippene om selvbestemmelse og individets selvstendighet. En kompetent voksen pasient står for eksempel fritt til å bestemme hvorvidt han skal underkaste seg en operasjon eller ta imot en behandling eller for den saks skyld ta imot blodoverføring.» – Par. 136.