Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jeg fryktet døden – nå ser jeg fram til ’liv i overflod’

Jeg fryktet døden – nå ser jeg fram til ’liv i overflod’

Jeg fryktet døden – nå ser jeg fram til ’liv i overflod’

Fortalt av Piero Gatti

JEG hørte en svak buldring i det fjerne, og den kom nærmere og nærmere. Den ble etterfulgt av ulende sirener som fikk folk til å søke dekning. Så kom bomberegnet og et voldsomt drønn, som sprengte trommehinnene til mange av de skrekkslagne menneskene.

Dette skjedde i Milano i 1943/44. Som ung soldat var jeg stasjonert der. Jeg ble ofte beordret til å plukke opp kroppsdeler som lå i ruinene av utbombede tilfluktsrom. Det var ikke bare andres død jeg så på nært hold. Noen ganger så jeg også selv døden i øynene. Det fikk meg til å be til Gud og love ham at hvis jeg overlevde dette blodbadet, skulle jeg gjøre hans vilje.

Frykten for døden forsvinner

Jeg vokste opp i en landsby omkring en mil fra byen Como, like ved den sveitsiske grensen. Helt fra jeg var ganske liten, opplevde jeg sorg, smerte og frykt for døden. To av søstrene mine døde i spanskesyken. Så, i 1930, da jeg bare var seks år, døde moren min, Luigia. Jeg ble oppdratt som katolikk, og jeg overholdt religiøse forskrifter og gikk til messe hver uke. Men det var først flere år senere, i en frisørsalong – ikke i en kirke – at min frykt for døden forsvant.

I 1944 var drapstallene store som følge av krigens herjinger. Jeg var en av titusener av italienske soldater som hadde flyktet fra krigssonen til det nøytrale Sveits. Der ble vi ført til en rekke forskjellige flyktningleirer. Jeg ble sendt til en leir i nærheten av Steinach, nordøst i landet. Der hadde vi en viss frihet. Herrefrisøren i Steinach trengte midlertidig hjelp i salongen. Jeg bodde hos ham og arbeidet i salongen i bare én måned, men det var lenge nok til at jeg gjorde et bekjentskap som skulle komme til å forandre hele livet mitt.

En av kundene i salongen var Adolfo Tellini, en italiener som bodde i Sveits. Han var et av Jehovas vitner. Jeg hadde aldri hørt om dem, og det var ikke så merkelig, for på den tiden var det ikke mer enn 150 vitner i hele Italia. Adolfo fortalte meg fantastiske bibelske sannheter, løfter om fred og ’liv i overflod’. (Joh 10:10; Åp 21:3, 4) Jeg ble overbegeistret over å høre at det skal bli slutt på krig og død. Da jeg kom tilbake til leiren, snakket jeg om dette håpet med en annen ung italiener, Giuseppe Tubini, og han ble også begeistret. Adolfo og andre vitner besøkte oss i leiren med jevne mellomrom.

Adolfo tok meg med til Arbon, cirka en mil fra Steinach, hvor en liten gruppe vitner holdt møter på italiensk. Jeg ble så begeistret for det jeg hørte, at uken etter gikk jeg dit til fots. Senere var jeg til stede på et stevne som vitnene holdt i Zürich. Det gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg å se lysbilder fra utryddelsesleirer hvor det lå hauger med lik. Jeg fikk vite at mange tyske vitner hadde lidd martyrdøden for sin tros skyld. På dette stevnet traff jeg Maria Pizzato. På grunn av sin virksomhet som et av Jehovas vitner var hun blitt dømt til elleve års fengsel av de fascistiske myndighetene i Italia.

Etter krigen drog jeg tilbake til Italia og sluttet meg til den lille menigheten i Como. Jeg hadde aldri hatt et systematisk bibelstudium, men jeg hadde de grunnleggende sannhetene klart for meg. Maria Pizzato gikk også i den menigheten. Hun snakket med meg om dåpen og oppfordret meg til å besøke Marcello Martinelli, som bodde i Castione Andevenno, i provinsen Sondrio. Marcello var en trofast, salvet bror som hadde fått en dom på elleve år under diktaturregimet. For å komme til ham måtte jeg sykle åtte mil.

Ved hjelp av Bibelen forklarte Marcello meg hvilke krav man må oppfylle for å bli døpt. Deretter bad vi en bønn, og så drog vi til elven Adda, hvor jeg ble døpt. Det var i september 1946. Det var en helt spesiell dag! Jeg var så glad for at jeg nå hadde bestemt meg for å tjene Jehova og hadde fått et sterkt håp for framtiden, så da kvelden kom, kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde syklet 16 mil den dagen!

I mai 1947 ble det første stevnet i Italia etter krigen holdt i Milano. Det var omkring 700 til stede. Mange av dem var blitt forfulgt av fascistene. Det skjedde noe helt spesielt på dette stevnet. Giuseppe Tubini, som jeg hadde forkynt for i flyktningleiren, holdt dåpstalen – og deretter ble han selv døpt!

På dette stevnet var jeg så heldig å få hilse på bror Nathan Knorr fra Betel i Brooklyn. Han oppmuntret Giuseppe og meg til å bruke vårt liv i tjenesten for Gud. Jeg bestemte meg for at jeg skulle begynne i heltidstjenesten måneden etter. Da jeg kom hjem, fortalte jeg de andre i familien hva jeg hadde bestemt meg for. Alle prøvde å få meg fra det. Men jeg lot meg ikke rokke. Så en måned senere begynte jeg på Betel i Milano. Det var fire misjonærer som tjente der: Giuseppe (Joseph) Romano og hans kone, Angelina, og Carlo Benanti og hans kone, Costanza. Det femte medlemmet av familien var Giuseppe Tubini, som nettopp hadde kommet, og jeg var nummer seks.

Etter en måned på Betel ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann – den første italienskfødte kretstilsynsmannen i landet. Jeg fikk noen ukers opplæring av bror George Fredianelli, som allerede var i reisetjenesten. I 1946 var han den første misjonæren som kom til Italia fra USA. Etter denne korte opplæringen måtte jeg klare meg selv. Jeg husker spesielt godt den første menigheten jeg besøkte – Faenza. Fram til da hadde jeg aldri holdt en tale i en menighet! Tenk på det! Jeg oppmuntret dem som var der, deriblant mange unge, til å vurdere om de kunne begynne i heltidstjenesten. Noen av disse ungdommene fikk senere ansvarsfulle oppgaver i organisasjonen i Italia.

Jeg hadde begynt på et spennende liv som reisende tilsynsmann. Det var et liv fullt av overraskelser, forandringer, utfordringer og gleder, og brødrene og søstrene viste meg stor kjærlighet.

Det religiøse klima etter krigen

La meg fortelle litt om den religiøse situasjonen i Italia på den tiden. Den katolske kirke var enerådende. Selv om landet fikk en ny grunnlov i 1948, var det først i 1956 de fascistiske lovene som hindret vitnene i å forkynne fritt, ble opphevet. Etter press fra presteskapet ble kretsstevnene ofte avbrutt. Men noen ganger mislyktes våre motstandere til de grader. Det var det som hendte i 1948 i Sulmona, en liten by midt i Italia.

Stevnet ble holdt i et teater. Søndag formiddag var jeg ordstyrer, og Giuseppe Romano holdt det offentlige foredraget. Det var 2000 til stede i den fullsatte salen – svært mange når vi tenker på at det bare var 500 forkynnere i hele landet på den tiden. Etter foredraget hoppet en ung mann som var instruert av to prester i salen, opp på scenen. Han ropte av full hals for å lage bråk. Jeg sa straks til ham: «Hvis du har noe du vil ha sagt, kan du leie en sal selv og si hva du vil.» Stemmen hans druknet i mishagsytringer fra forsamlingen. Han hoppet ned fra scenen og forsvant.

Reisetjenesten var litt av et eventyr på den tiden. For å komme fra den ene menigheten til den andre måtte jeg noen ganger ta bena fatt. Andre ganger brukte jeg sykkel, reiste med skranglete, overfylte busser eller tok toget. Noen ganger måtte jeg overnatte i en stall eller i et redskapsskur. Det var ikke lenge siden krigen var over, og de fleste italienere var fattige. Det var ikke mange brødre i landet, og de få som var der, var nokså dårlig stilt. Men livet i tjenesten for Jehova var likevel helt fantastisk.

Opplæring på Gilead

I 1950 ble Giuseppe Tubini og jeg innbudt til å gjennomgå den 16. klassen ved misjonærskolen Gilead. Jeg skjønte med én gang at det ville bli vanskelig for meg å lære engelsk. Men jeg gjorde så godt jeg kunne. Vi måtte lese hele Bibelen på engelsk. For å klare det måtte jeg noen ganger stå over lunsjen for å øve på høytlesning. Omsider ble det min tur til å holde en tale. Jeg husker det læreren sa, som om det var i går: «Det å geste og vise begeistring er noe du virkelig har taket på, men engelsken din er totalt ubegripelig!» Likevel klarte jeg å fullføre skolen. Deretter ble Giuseppe og jeg sendt tilbake til Italia. Vi var nå bedre kvalifisert til å tjene brødrene.

I 1955 giftet jeg meg med Lidia. Sju år tidligere hadde jeg faktisk holdt dåpstalen da hun ble døpt. Faren hennes, Domenico, var en avholdt bror som hadde hjulpet alle de sju barna sine til å ta imot sannheten, selv om han var blitt forfulgt av fascistene og var blitt dømt til tre års forvisning. Også Lidia hadde kjempet hardt for sannheten. Før den tiden kom da vår juridiske rett til å forkynne fra hus til hus ble anerkjent, var hun i retten tre ganger. Da vi hadde vært gift i seks år, fikk vi en sønn, Beniamino. I 1972 fikk vi en sønn til, Marco. Jeg er så glad for at begge sønnene våre og familiene deres er ivrige tjenere for Jehova.

Fortsatt aktiv i tjenesten for Jehova

I alle de lykkelige årene i tjenesten har jeg opplevd mye interessant. Tidlig på 1980-tallet skrev for eksempel svigerfaren min til den daværende italienske presidenten, Sandro Pertini. Under det fascistiske diktaturet var de begge blitt forvist til øya Ventotene, hvor angivelige fiender av regimet ble internert. Svigerfar bad om audiens hos presidenten for å avlegge et vitnesbyrd. Han ble innvilget audiens, og jeg ble med ham. Vi ble hjertelig mottatt – noe vi slett ikke var vant til når vi oppsøkte folk. Presidenten omfavnet svigerfar. Så snakket vi om vår tro og gav ham noe litteratur.

I 1991 sluttet jeg som kretstilsynsmann. Jeg hadde da vært i reisetjenesten i 44 år og besøkt menigheter over hele Italia. De neste fire årene var jeg stevnehalltilsynsmann. Så ble jeg alvorlig syk og måtte trappe ned. Men takket være Jehovas ufortjente godhet er jeg fortsatt i heltidstjenesten. Jeg prøver å gjøre mitt beste for å forkynne det gode budskap, og for tiden leder jeg noen bibelstudier. Når jeg holder taler, sier brødrene fremdeles at jeg har en «eksplosiv» begeistring. Jeg takker Jehova for at jeg fortsatt kan være i full vigør.

Da jeg var ung, hadde frykten for døden stor innvirkning på livet mitt. Men da jeg lærte hva Bibelen sier, fikk jeg et sikkert håp om evig liv – liv «i overflod», som Jesus omtalte det som. (Joh 10:10) Det er det jeg nå ser fram til – et rikt liv i fred, lykke og trygghet med mange velsignelser. Måtte all ære gå til vår kjærlige Skaper, han «som har navnet Jehova», og som vi har det privilegium å representere! – Sal 83:18.

[Kart på sidene 22 og 23]

(Se den trykte publikasjonen)

SVEITS

BERN

Zürich

Arbon

Steinach

ITALIA

ROMA

Como

Milano

Adda

Castione Andevenno

Faenza

Sulmona

Ventotene

[Bilde på side 22]

På vei til Gilead

[Bilde på side 22]

Giuseppe og jeg på Gilead

[Bilde på side 23]

På bryllupsdagen vår

[Bilde på side 23]

Min kjære kone har stått ved min side i over 55 år