Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Bibellesning har gitt meg styrke

Bibellesning har gitt meg styrke

Bibellesning har gitt meg styrke

Fortalt av Marceau Leroy

«I BEGYNNELSEN skapte Gud himlene og jorden.» Jeg satt på rommet mitt og leste. Jeg måtte være forsiktig så ingen oppdaget meg. Hvorfor? Fordi jeg visste hva far, en innbitt ateist, ville synes om den boken jeg holdt i hendene – Bibelen.

Jeg hadde aldri lest i Bibelen før, og da jeg leste disse innledende ordene i 1. Mosebok, gikk det et lys opp for meg. Jeg tenkte: «Dette er forklaringen på det jeg alltid har vært så fascinert av, nemlig hvor samstemte de fysiske lovene er!» Jeg ble så begeistret at jeg ble sittende og lese fra klokken åtte om kvelden til klokken fire neste morgen. Dette ble begynnelsen på noe som har vært en vane for meg gjennom hele livet – å lese Guds Ord. La meg fortelle hvordan bibellesning har gitt meg styrke.

’Du blir nødt til å lese den hver bidige dag’

Jeg ble født i 1926 i Vermelles, en kullgruvelandsby nord i Frankrike. Kull var en viktig handelsvare for landet under den annen verdenskrig. Som kullgruvearbeider var jeg derfor fritatt for militærtjeneste. Men for å få et bedre liv begynte jeg å studere radioelektronikk og elektrisitetslære, og jeg så hvor samstemte de fysiske lovene er. Da jeg var 21 år, fikk jeg min første bibel av en klassekamerat, som sa: «Det er en bok det er verdt å lese.» Da jeg hadde lest den, var jeg overbevist om at Bibelen er Guds Ord, en åpenbaring fra Gud til oss mennesker.

Jeg tenkte at naboene mine også ville bli begeistret for å lese Bibelen, så jeg fikk tak i åtte bibler. Til min store overraskelse ble jeg latterliggjort og motarbeidet. Overtroiske slektninger advarte meg: «Når du først har begynt å lese den boken, blir du nødt til å lese den hver bidige dag!» Ja, jeg leste den, og det har jeg aldri angret på. Å lese Bibelen er en vane som har fulgt meg gjennom hele livet.

Noen naboer som så hvor interessert jeg var i Bibelen, gav meg noen av Jehovas vitners publikasjoner som de hadde fått. Jeg fikk flere brosjyrer som forklarte hvorfor Bibelen sier at Guds rike er menneskenes eneste håp. * (Matt 6:10) Jeg var mer bestemt enn noen gang på å gjøre andre kjent med dette håpet.

En av de første som tok imot en bibel av meg, var Noël, en barndomskamerat. Han var aktiv katolikk, så han fikk i stand et møte mellom oss og en mann som studerte til katolsk prest. Jeg ble litt nervøs, men ut fra det jeg hadde lest i Salme 115:4–8 og Matteus 23:9, 10, visste jeg at Gud ikke har behag i at en bruker bilder i tilbedelsen og tiltaler prester ved hjelp av religiøse titler. Det gav meg det motet jeg trengte for å forsvare min nye tro. Resultatet ble at Noël tok imot sannheten, og han er et trofast vitne for Jehova den dag i dag.

Jeg besøkte også søsteren min. Mannen hennes hadde noen bøker om okkultisme og ble plaget av demoner. Først følte jeg meg nokså maktesløs, men slike skriftsteder som Hebreerne 1:14 overbeviste meg om at Jehovas engler støttet meg. Da svogeren min fulgte de bibelske prinsippene og kvittet seg med alt som hadde med det okkulte å gjøre, klarte han å fri seg fra demonenes innflytelse. Både han og søsteren min ble ivrige vitner.

I 1947 fikk jeg besøk av et av Jehovas vitner fra USA, Arthur Emiot. Jeg spurte ham begeistret om hvor vitnene hadde møtene sine. Han fortalte at det var en gruppe i Liévin, omkring en mil fra der jeg bodde. På den tiden var det ikke så enkelt å få tak i en sykkel engang, så i flere måneder gikk jeg til fots til og fra møtene. Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt i Frankrike i åtte år. Det var bare 2380 vitner i hele landet, og mange av dem var polske innvandrere. Men 1. september 1947 ble arbeidet vårt igjen juridisk anerkjent. Det ble gjenopprettet et avdelingskontor i Paris, i Villa Guibert. Det fantes ikke en eneste pioner i Frankrike, så i desember 1947 kom Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) med en oppfordring til forkynnerne om å begynne som alminnelige pionerer og bruke 150 timer i forkynnelsen hver måned. (I 1949 ble dette timekravet satt ned til 100 timer.) I 1948 ble jeg døpt, fullstendig overbevist om at «[Guds] ord er sannhet», slik Jesus sier i Johannes 17:17, og i desember 1949 begynte jeg som pioner.

Fra fengsel tilbake til Dunkerque

Jeg ble ikke så lenge i det første distriktet jeg ble tildelt, Agen, i Sør-Frankrike. Fordi jeg ikke lenger arbeidet i gruvene, kunne jeg nå innkalles til militærtjeneste. Jeg nektet å utføre slik tjeneste, så jeg ble kastet i fengsel. Jeg fikk ikke lov til å ha en bibel, men jeg klarte å få tak i noen sider fra Salmenes bok. Jeg ble veldig oppmuntret av å lese dem. Da jeg ble løslatt, måtte jeg treffe en avgjørelse: Skulle jeg slutte i heltidstjenesten for å skaffe meg mitt eget hjem og en fast jobb? Enda en gang fikk jeg hjelp ved å lese Bibelen. Jeg mediterte over det Paulus sier i Filipperne 4:11–13, hvor det blant annet står: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» Jeg bestemte meg for å fortsette som pioner. I 1950 fikk jeg et nytt distrikt – Dunkerque, en by hvor jeg hadde forkynt før.

Da jeg kom dit, hadde jeg bare det jeg stod og gikk i. Byen hadde vært utsatt for store ødeleggelser under den annen verdenskrig, og det var vanskelig å finne et sted å bo. Jeg bestemte meg for å oppsøke en familie jeg hadde pleid å besøke, og fruen i huset ble overlykkelig over å se meg: «Å, herr Leroy, du er blitt løslatt! Mannen min sier at hvis flere menn hadde vært som deg, ville det aldri ha blitt krig.» De hadde et pensjonat, og de sa at jeg kunne få bo der til turistsesongen begynte. Den samme dagen ble jeg tilbudt arbeid av Arthur Emiots bror, Evans. * Han arbeidet som tolk i havneområdet og var på utkikk etter en som kunne være nattevakt på et bestemt skip. Han presenterte meg for en av offiserene om bord. Jeg var tynn som en strek etter fengselsoppholdet. Da Evans forklarte offiseren hvorfor jeg var så tynn, sa offiseren at jeg bare måtte forsyne meg av det som var i kjøleskapet. På én og samme dag fikk jeg altså et sted å bo, arbeid og mat! Jeg hadde fått enda større tillit til det Jesus sier i Matteus 6:25–33.

Da turistsesongen begynte, måtte pionerpartneren min, Simon Apolinarski, og jeg finne oss et annet sted å bo, men vi var fast bestemt på å bli værende i det distriktet vi var blitt tildelt. Vi fikk tilbud om å sove i en gammel stall, hvor vi lå på halmmadrasser. Dagene brukte vi i felttjenesten. Vi forkynte for ham som eide stallen, og han ble en av mange som tok imot sannheten. Før det var gått lang tid, stod det en artikkel i lokalavisen hvor de som bodde i Dunkerque, ble advart mot «oppblussingen av Jehovas vitners virksomhet i området». Men Simon og jeg og noen få andre var de eneste forkynnerne der! Vi hadde det ikke så lett, men vi ble oppmuntret av å meditere over vårt kristne håp og å tenke på hvordan Jehova hadde tatt seg av oss. I 1952, da jeg fikk et nytt oppdrag, var det omkring 30 forkynnere i Dunkerque.

Styrket med tanke på nye oppgaver

Etter å ha vært en kort tid i byen Amiens ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Boulogne-Billancourt, en forstad til Paris. Jeg ledet mange bibelstudier, og noen av dem jeg studerte med, begynte senere i heltidstjenesten. Noen ble misjonærer. En ung mann, Guy Mabilat, tok imot sannheten og ble med tiden kretstilsynsmann og deretter områdetilsynsmann. Senere førte han tilsyn med byggingen av trykkeriet ved det nåværende avdelingskontoret i Louviers, et stykke utenfor Paris. De mange bibelske samtalene jeg hadde i tjenesten, gjorde at Guds Ord ble enda sterkere innprentet i mitt sinn, noe som fylte meg med glede og hjalp meg til å bli dyktigere til å undervise.

I 1953 ble jeg til min store overraskelse utnevnt til å tjene som kretstilsynsmann i Alsace-Lorraine, et område som hadde vært underlagt tysk styre to ganger mellom 1871 og 1945. Jeg ble derfor nødt til å lære meg litt tysk. Da jeg begynte i kretstjenesten, var det få biler, TV-apparater og skrivemaskiner i dette området og ingen transistorradioer eller datamaskiner. Men livet var verken trist eller kjedelig. Det var faktisk en veldig hyggelig tid! Det at jeg fulgte Bibelens råd om å holde ’øyet klart’, førte til at det ikke var så mange ting som kunne distrahere meg i tjenesten for Jehova. – Matt 6:19–22.

Jeg glemmer aldri stevnet med temaet «Det triumferende rike», som jeg overvar i Paris i 1955. Der traff jeg henne som skulle bli min kone, Irène Kolanski. Hun hadde begynt i heltidstjenesten året før meg. Foreldrene hennes var polske, og de var ivrige forkynnere som hadde vært i sannheten i mange år. Etter at de var kommet til Frankrike, hadde de fått besøk av Adolf Weber. Han hadde vært gartner hos bror Russell og hadde kommet til Europa for å forkynne det gode budskap. Irène og jeg giftet oss i 1956, og hun reiste sammen med meg i kretstjenesten. Hun har vært en uvurderlig støtte i alle disse årene.

To år senere fikk jeg en ny overraskelse – jeg ble utnevnt til områdetilsynsmann. Men fordi det var mangel på kvalifiserte brødre, fortsatte jeg også å besøke noen menigheter som kretstilsynsmann. Det var en travel tid! I tillegg til at jeg brukte 100 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet, måtte jeg hver uke holde foredrag, besøke tre bokstudiegrupper, gjennomgå opptegnelser og utarbeide rapporter. Hvordan skulle jeg få tid til å lese Guds Ord? Jeg så bare én løsning – jeg klipte ut sider i en gammel bibel og hadde alltid noen av dem med meg. Hver gang jeg måtte vente på noen, fant jeg dem fram og leste dem. Disse småstundene virket åndelig oppkvikkende på meg og styrket mitt ønske om å fortsette å tjene.

I 1967 ble Irène og jeg innbudt til å begynne på Betel i Boulogne-Billancourt. Jeg begynte i tjenesteavdelingen, og jeg har fremdeles, over 40 år senere, det privilegium å tjene der. Et trekk ved arbeidet som jeg har satt stor pris på, er å besvare brev med bibelske spørsmål. Jeg fryder meg over å kunne fordype meg i Guds Ord og «forsvare . . . det gode budskap». (Fil 1:7) Jeg har også stor glede av å lede bibelske drøftelser under det åndelige morgenprogrammet før frokost. I 1976 ble jeg utnevnt til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i Frankrike.

Den beste måten å leve på

Jeg har riktignok opplevd vanskelige tider, men de største utfordringene erfarer jeg nå, da det på grunn av høy alder og helseproblemer er begrenset hva Irène og jeg kan gjøre. Men vi holder håpet levende ved å lese og studere Guds Ord sammen. Vi liker å ta bussen til menighetens distrikt for å fortelle andre om det håpet vi har. Vi har til sammen over 120 års erfaring i heltidstjenesten, og vi kan av hele vårt hjerte anbefale den for alle som ønsker å leve et spennende, glederikt og meningsfylt liv. Da kong David skrev det som står i Salme 37:25, var han «blitt gammel», men i likhet med ham har heller ikke jeg «sett den rettferdige forlatt».

Gjennom hele livet har Jehova styrket meg ved sitt Ord. For over 60 år siden spådde slektningene mine at det å lese Bibelen ville bli en vane som ville følge meg så lenge jeg levde. De fikk helt rett. Det har vært en daglig vane, og det er jeg glad for!

[Fotnoter]

^ avsn. 8 Bildet viser den franske utgaven av en av disse, en brosjyre med tittelen «Én verden, én regjering». Den er ikke lenger på lager.

^ avsn. 14 Du kan lese mer om Evans Emiot i Vakttårnet for 1. januar 1999, sidene 22, 23.

[Bilde på side 5]

Simon og jeg

[Bilde på side 5]

Da jeg tjente som områdetilsynsmann

[Bilde på side 5]

Det var en slik bibel jeg fikk da jeg var 21 år

[Bilde på side 6]

På bryllups- dagen vår

[Bilde på side 6]

Irène og jeg er glad i å lese og studere Guds Ord