Å tjene Jehova har vært min store glede

Fortalt av Fred Rusk

Jeg var ikke gamle karen da jeg erfarte det David skrev i Salme 27:10: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.» La meg fortelle hva som skjedde.

JEG vokste opp på bomullsplantasjen til min farfar i staten Georgia i USA under den store depresjonen i 30-årene. Far, som var ute av seg av sorg etter at mor og min nyfødte bror døde, reiste sin vei og flyttet til en by langt borte for å finne arbeid. Han lot meg være igjen hos farfar, som var enkemann. Senere forsøkte han flere ganger å få meg til å komme og bo hos ham, men det ble det aldri noe av.

Det var de eldste døtrene til farfar som stod for husholdningen. Farfar var ikke noen religiøs mann, men døtrene var strenge baptister. De tvang meg til å gå i kirken hver søndag og truet meg med juling hvis jeg ikke gjorde det. Helt fra jeg var liten, hadde jeg derfor ikke mye til overs for religion. Men jeg likte meg på skolen og var glad i å drive idrett.

Et besøk som forandret livet mitt

En ettermiddag i 1941, da jeg var 15 år, kom en eldre mann og hans kone hjem til oss. Han ble presentert som «onkel Talmadge Rusk». Jeg hadde aldri hørt om ham, men jeg fikk vite at han og hans kone var Jehovas vitner. Det de fortalte, nemlig at det er Guds hensikt at menneskene skal leve evig på jorden, var noe helt annet enn det jeg hadde hørt i kirken. De fleste i familien ville ikke høre på dem og fnøs av det de sa. De var aldri mer velkommen i det hjemmet. Men min tante Mary, som bare var tre år eldre enn meg, tok imot en bibel og noen publikasjoner som forklarte den.

Mary ble snart overbevist om at hun hadde funnet sannheten, og i 1942 ble hun døpt som et av Jehovas vitner. Hun erfarte også det Jesus hadde forutsagt: «En manns fiender vil være personer i hans egen husstand.» (Matt 10:34–36) Motstanden fra familien var voldsom. En av de eldre søstrene hennes, som hadde en del å si innen lokalpolitikken, rottet seg sammen med borgermesteren og fikk onkel Talmadge arrestert. Anklagen lød på dørsalg uten tillatelse. Han ble erklært skyldig og dømt.

I lokalavisen stod det at borgermesteren, som også var dommer i saken, hadde sagt til dem som var til stede i byretten: «Den litteraturen denne mannen distribuerer, . . . er like  farlig som gift.» Onkel anket og ble frifunnet, men i mellomtiden satt han ti dager i fengsel.

Hvordan tante Mary hjalp meg

Det var ikke bare meg Mary snakket med om sin nyfunne tro. Hun begynte også å forkynne for naboene. Jeg ble med henne på et bibelstudium som hun ledet med en mann som hadde tatt imot boken The New World. * Hans kone sa at mannen hadde sittet oppe hele natten og lest i den. Der og da var jeg ikke så innstilt på å engasjere meg i noe som hadde med religion å gjøre, men det jeg lærte, appellerte til meg. Det var likevel ikke Bibelens lære som i første rekke overbeviste meg om at Jehovas vitner er Guds folk. Det var den måten de ble behandlet på.

En dag da Mary og jeg hadde vært ute og luket mellom tomatplantene, fant vi noe i den ulmende asken i forbrenningsovnen. Søstrene hadde brent litteraturen hennes og en grammofon og plater med bibelske foredrag. Jeg ble rasende, men en av tantene mine sa nedlatende: «Én dag kommer du til å takke oss for det vi har gjort.»

I 1943 ble Mary kastet ut hjemmefra fordi hun ikke ville gi slipp på sin nyfunne tro og slutte å forkynne for naboene. På det tidspunkt var jeg begeistret over å ha fått lære at Gud ikke bare har et navn, Jehova, men at han også er en kjærlig og barmhjertig Gud som ikke piner mennesker i et brennende helvete. Jeg var også blitt kjent med at Jehova har en kjærlig organisasjon, selv om jeg ennå ikke hadde vært på et eneste møte.

En dag da jeg holdt på med å klippe plenen, kjørte en bil sakte opp på siden av meg, og en av de to mennene i bilen spurte om det var jeg som var Fred. Da jeg fikk vite at de var Jehovas vitner, sa jeg: «La meg få sitte på, så kjører vi til et sted hvor det er trygt å snakke sammen.» Det var Mary som hadde ordnet det slik at de oppsøkte meg. Den ene av dem var Shield Toutjian, en reisende tilsynsmann. Han gav meg oppmuntring og åndelig rettledning da jeg trengte det mest. Siden jeg begynte å forsvare Jehovas vitners tro, var det meg familien nå først og fremst rettet motstanden mot.

Mary hadde flyttet til Virginia, og hun skrev til meg og sa at hvis jeg hadde bestemt meg for å tjene Jehova, kunne jeg komme og bo sammen med henne. Jeg bestemte meg straks for å reise. En fredagskveld i oktober 1943 la jeg noen av de aller nødvendigste eiendelene mine i en kartong og bandt den  fast i et tre et stykke fra huset. Om lørdagen hentet jeg kartongen og tok en bakvei til et av nabohusene, og derfra fikk jeg skyss inn til byen. Jeg reiste videre til byen Roanoke. Der hadde Mary fått losji hos Edna Fowlkes.

Åndelig vekst, dåp, Betel-tjeneste

Edna var et omsorgsfullt, salvet vitne – en moderne Lydia. Hun hadde leid et stort hus, hvor hun i tillegg til tante Mary hadde tatt imot sin svigerinne og hennes to døtre. Disse jentene – Gladys og Grace Gregory – ble senere misjonærer. Gladys er nå i 90-årene og tjener trofast ved det japanske avdelingskontoret.

Mens jeg bodde i huset til Edna, gikk jeg regelmessig på møtene og fikk opplæring i forkynnelsen. Som følge av at jeg nå hadde frihet til å studere Guds Ord og gå på møtene, fikk jeg tilfredsstilt min voksende åndelige appetitt. Den 14. juni 1944 ble jeg døpt. Mary og Gregory-søstrene begynte som pionerer og ble sendt til det nordlige Virginia. Der var de med på å opprette en menighet i Leesburg. I begynnelsen av 1946 begynte jeg som pioner ikke så langt unna. Den sommeren reiste vi sammen til det minneverdige internasjonale stevnet som ble holdt i Cleveland i Ohio fra 4. til 11. august.

På dette stevnet redegjorde Nathan Knorr, som tok ledelsen i organisasjonen, for planene om å utvide Betel i Brooklyn. Det skulle blant annet oppføres et nytt boligbygg og et tilbygg til trykkeriet. Det var behov for mange unge brødre. Jeg kom fram til at det var der jeg ville tjene Jehova. Så jeg sendte inn en søknad, og noen måneder senere, nærmere bestemt 1. desember 1946, drog jeg til Betel.

En dag omkring et år senere stanset trykkeritilsynsmannen, Max Larson, ved pulten min i ekspedisjonsavdelingen. Han fortalte at jeg var blitt overført til tjenesteavdelingen. På den avdelingen lærte jeg mye om anvendelsen av bibelske prinsipper og om Guds organisasjon, spesielt når jeg samarbeidet med avdelingens tilsynsmann, T.J. (Bud) Sullivan.

Far besøkte meg flere ganger på Betel. Han var blitt religiøs på sine eldre dager. Den siste gangen han besøkte meg, i 1965, sa han: «Du kan komme og besøke meg, men jeg kommer aldri til å sette min fot her igjen.» Jeg besøkte ham noen få ganger før han døde. Han var overbevist om at han ville komme til himmelen. Det er mitt håp at han er i Jehovas minne. Når oppstandelsen finner sted, vil han i så fall ikke være der hvor han hadde trodd, men her på jorden, med håp om å få leve evig i det gjenopprettede paradiset.

 Flere minneverdige stevner og byggevirksomhet

Stevnene har alltid vært viktige milepæler når det gjelder åndelig vekst. Det gjaldt spesielt de internasjonale stevnene på Yankee Stadium i New York i 1950-årene. I 1958 var det et høydepunkt på 253 922 fra 123 land til stede på et stevne som ble holdt samtidig på Yankee Stadium og Polo Grounds. Jeg glemmer aldri en spesiell hendelse under dette stevnet. Jeg hjalp til på stevnekontoret da bror Knorr kom bort til meg i full fart. «Fred», sa han, «på en eller annen måte har jeg glemt å få en bror til å holde en tale til alle pionerene. De sitter og venter i en hall vi har leid like i nærheten her. Kan du skynde deg bort og holde en god tale om et eller annet som du kommer på mens du er på vei bort dit?» Jeg bad hele veien og var helt andpusten da jeg kom fram.

I 1950- og 1960-årene ble det opprettet mange nye menigheter i New York, og de møtelokalene vitnene leide, dekket ikke behovet. Fra 1970 til 1990 ble det derfor kjøpt tre bygninger på Manhattan som ble bygd om til velegnede møtelokaler. Jeg var ordstyrer for byggeutvalgene for disse prosjektene, og jeg har mange gode minner om hvordan Jehova velsignet de menighetene som samarbeidet om å finansiere og fullføre disse bygningene, som den dag i dag fungerer godt som sentre for den sanne tilbedelse.

En ny livssituasjon

En dag i 1957, da jeg gikk gjennom parken mellom Betel-hjemmet og trykkeriet på vei til arbeidet, begynte det å regne. Jeg så en nydelig, blond, ny Betel-jente foran meg. Hun hadde ikke noen paraply, så jeg tilbød meg å dele min med henne. Slik ble jeg kjent med Marjorie, og siden vi giftet oss i 1960, har vi vandret lykkelige sammen i tjenesten for Jehova, både i regn og solskinn, for å si det på den måten. I september 2010 feiret vi 50-års bryllupsdag.

Vi hadde så vidt pakket ut etter bryllupsreisen, da bror Knorr sa til meg at jeg var blitt utnevnt til å være lærer på Gilead-skolen. Det var virkelig et spesielt privilegium! Fra 1961 til 1965 ble det arrangert fem lengre kurs. De fleste kursdeltakerne var brødre fra ulike avdelingskontorer som fikk spesiell opplæring i driften av et avdelingskontor. Fra og med høsten 1965 ble det igjen arrangert femmåneders kurs, og igjen var det opplæringen av misjonærer som var i fokus.

I 1972 ble jeg overført fra Gilead til redaksjonens korrespondanseavdeling, hvor jeg  skulle tjene som tilsynsmann. Det at jeg har måttet foreta undersøkelser for å finne svar på en rekke ulike spørsmål, har hjulpet meg til bedre å forstå Bibelens lære og anvende vår Guds opphøyde prinsipper når jeg skal hjelpe andre.

I 1987 fikk jeg i oppdrag å tjene i en ny avdeling, sykehusinformasjonstjenesten. Det ble arrangert seminarer som skulle lære eldste i sykehuskontaktutvalgene hvordan de kunne henvende seg til leger, dommere og sosialarbeidere for å drøfte vårt bibelske standpunkt når det gjelder blod. Det var et stort problem at leger egenmektig gav våre barn blodoverføring, ofte etter at de hadde gått rettens vei for å få myndighet til det.

Når alternativer til blodoverføring ble foreslått for legene, svarte de som regel at slike ikke var tilgjengelige, eller at de var altfor kostbare. Når en kirurg sa det, svarte jeg ofte: «Rekk fram hånden, er du snill.» Så sa jeg: «Der har du et av de beste alternativene til blod.» Denne komplimenten minnet ham om noe han var fullstendig klar over – at hvis kirurgen bruker skalpellen med varsomhet, blir blodtapet redusert til et minimum.

I de 20 siste årene har Jehova virkelig velsignet dette arbeidet med å informere leger og dommere. Mange har forandret holdning fullstendig etter at de har fått bedre forståelse av vårt syn. De er blitt gjort oppmerksom på at den medisinske forskning viser at det finnes gode alternativer til blodoverføring, og at det finnes mange samarbeidsvillige leger og sykehus som en pasient kan bli overført til.

Siden 1996 har Marjorie og jeg tjent ved Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York, omkring elleve mil nord for Brooklyn. Her arbeidet jeg en kort tid i tjenesteavdelingen, og deretter var jeg en tid med på å undervise brødre fra avdelingskontorene og reisende tilsynsmenn. De tolv siste årene har jeg igjen vært tilsynsmann for redaksjonens korrespondanseavdeling, som er blitt flyttet fra Brooklyn til Patterson.

Alderdommen og dens utfordringer

Etter at jeg nå har kommet opp i 80-årene, er det blitt vanskeligere for meg å ta hånd om mine tjenesteprivilegier på Betel. I over ti år har jeg kjempet mot kreften. Jeg føler meg som Hiskia, som Jehova gav noen ekstra leveår. (Jes 38:5) Også min kone har sviktende helse. Hun har fått Alzheimers sykdom, og sammen prøver vi å takle denne situasjonen. Marjorie har vært en dyktig forkynner, en god rådgiver for mange unge og en trofast hjelper og lojal partner for meg. Hun studerte alltid Bibelen flittig og var flink til å undervise, og mange av våre åndelige barn holder kontakten med oss.

I mars 2010 døde tante Mary, 87 år gammel. Hun var enestående dyktig når det gjaldt å undervise ut fra Guds Ord, og hun hjalp flere til å ta standpunkt for den sanne tilbedelse. Hun var mange år i heltidstjenesten. Jeg er veldig takknemlig for det hun gjorde for å hjelpe meg til å bli kjent med sannheten og til å bli som henne, en tjener for vår kjærlige Gud, Jehova. Hun er gravlagt ved siden av mannen sin, som i sin tid var misjonær i Israel. Jeg er overbevist om at de er i Jehovas minne i påvente av en oppstandelse.

Når jeg nå ser tilbake på de over 67 årene jeg har tjent Jehova, er jeg takknemlig for de rike velsignelsene jeg har fått del i. Å gjøre Jehovas vilje har vært min store glede. I tillit til hans ufortjente godhet håper jeg inderlig at jeg vil få oppleve at dette løftet, som hans Sønn gav, blir oppfylt: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller jordstykker for mitt navns skyld, skal få mange ganger mer og arve evig liv.» – Matt 19:29.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

På bomullsplantasjen til farfar i Georgia i USA, 1928

[Bilde på side 19]

Mary og onkel Talmadge

[Bilde på side 20]

Mary, Gladys og Grace

[Bilde på side 20]

Jeg blir døpt, 14. juni 1944

[Bilde på side 20]

På tjenesteavdelingen på Betel

[Bilde på side 21]

Sammen med Mary på det internasjonale stevnet på Yankee Stadium, 1958

[Bilde på side 21]

Marjorie og jeg på bryllupsdagen vår

[Bilde på side 21]

Marjorie og jeg, 2008