«Funksjonshemmet nå, men ikke for alltid!»

Fortalt av Sara van der Monde

Folk sier ofte: «Sara, du har et sånt herlig smil. Hva er det som gjør at du alltid er så glad?» Jeg forteller dem at jeg har et spesielt håp. For å si det enkelt: «Jeg er funksjonshemmet nå, men ikke for alltid!»

JEG er født i 1974 i Paris. Fødselen var komplisert, og senere fikk jeg diagnosen cerebral parese. Jeg hadde nedsatt bevegelse i armer og ben, og det var vanskelig å forstå hva jeg sa. Jeg fikk også epilepsi og hadde lett for å få infeksjoner.

Da jeg var to år, flyttet familien min til Melbourne i Australia. To år senere reiste pappa fra mamma og meg. Når jeg tenker tilbake, var det da jeg følte meg nær knyttet til Gud for første gang. Mamma, som var et av Jehovas vitner, tok meg regelmessig med på møtene, hvor jeg lærte at Gud var glad i meg og brydde seg om meg. Det at jeg var klar over dette, og det at mamma viste meg kjærlighet og beroliget meg, hjalp meg til å føle meg trygg til tross for at situasjonen vår var så forandret.

Mamma lærte meg også å be til Jehova. Jeg synes faktisk at det er mye lettere å be enn å snakke. Når jeg ber, må jeg ikke anstrenge meg for å uttale ordene, men jeg «hører» dem klart og tydelig inni meg. Og siden det ikke er så lett for andre å skjønne hva jeg sier, er det godt å vite at Jehova forstår alt, enten jeg sier det inni meg eller uttrykker meg stotrende. – Sal 65:2.

Å takle utfordringer

Da jeg var fem år, var lammelsen kommet så langt at jeg måtte bruke benskinner for å kunne gå. Men jeg vaklet faktisk mer enn jeg gikk! Da jeg var elleve år, kunne jeg ikke gå i det hele tatt. Senere klarte jeg ikke å komme meg opp av sengen uten en spesialheis. Den løfter meg opp og plasserer meg i den elektriske rullestolen min, som jeg manøvrerer ved hjelp av en styrespak.

Jeg må innrømme at funksjonshemningen min noen ganger gjør meg nedtrykt. Men så husker jeg det mottoet vi har i familien: «Ikke bekymre deg for det du ikke kan gjøre. Bare fortsett å gjøre det du kan gjøre.» Det har hjulpet meg til å få til slike ting som å ri, seile, padle i kano, dra på telttur og til og med kjøre bil på bane! Jeg får brukt min kunstneriske sans ved å male, sy, quilte, brodere og lage ting i keramikk.

På grunn av den alvorlige funksjonshemningen min er det noen som har lurt på om  jeg mentalt sett er i stand til å tilbe Gud som andre voksne. Da jeg var 18 år, var det en lærer på skolen som oppfordret meg til å flytte hjemmefra for å «slippe unna» religionen til moren min. Hun tilbød seg til og med å hjelpe meg med å finne et sted å bo. Men jeg sa at jeg aldri ville forlate troen min, og at jeg ikke ville flytte hjemmefra før jeg var i stand til å være mer selvstendig.

Ikke lenge etter denne episoden med læreren ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. To år senere flyttet jeg inn i en liten leilighet. Her har jeg det bra, for jeg får den støtten jeg trenger, samtidig som jeg kan være selvstendig.

Et uventet frieri

I årenes løp har jeg møtt andre trosprøver. En dag ble jeg veldig overrasket da en medelev – også han funksjonshemmet – spurte om jeg ville gifte meg med ham. Til å begynne med følte jeg meg smigret. Som de fleste andre unge kvinner lengter jeg etter en å dele livet med. Men det at begge har en funksjonshemning, er ingen garanti for et lykkelig ekteskap. Dessuten hadde ikke denne mannen samme tro som meg. Vi hadde helt forskjellige trosoppfatninger, interesser og mål. Så hva slags liv kunne vi få sammen? Jeg var også fast bestemt på å adlyde Guds klare og tydelige veiledning om bare å gifte seg med en medtroende. (1. Kor 7:39) Jeg forklarte ham derfor vennlig at jeg ikke kunne si ja til det.

Jeg er fortsatt sikker på at det var en riktig avgjørelse. Og jeg er helt overbevist om at jeg vil være lykkelig i Guds lovte, nye verden. (Sal 145:16; 2. Pet 3:13) I mellomtiden er jeg fast bestemt på å forbli lojal mot Jehova og å være fornøyd med den situasjonen jeg er i.

Jeg lengter etter den dagen da jeg kan kvitte meg med rullestolen og løpe som en vind. Da skal jeg rope ut: «Jeg var funksjonshemmet, men nå er jeg sunn og frisk – for alltid!»