Ikke la sykdom ta fra deg gleden

FORESTILL deg at du våkner en morgen og skulle ønske at dagen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Enda en dag med fysisk eller følelsesmessig smerte ligger foran deg. Kanskje du til og med føler det på samme måte som Job, som sa: «Heller døden enn disse smerter!» (Job 7:15, NO 1978/85) Hva om en slik situasjon fortsetter, kanskje år etter år?

Det var det Mefibosjet opplevde. Han var sønn av Jonatan, kong Davids venn. Da han var fem år, «falt [han] ned og ble ufør». (2. Sam 4:4) Da han senere ble falskelig anklaget for å ha forrådt kongen og led et økonomisk tap, må den følelsesmessige påkjenningen ha gjort situasjonen enda vanskeligere for ham. Men han var alltid et godt eksempel når det gjaldt å utholde fysisk svakhet, baktalelse og motgang, for han lot ikke disse vanskelighetene ta fra ham gleden. – 2. Sam 9:6–10; 16:1–4; 19:24–30.

Apostelen Paulus er et annet eksempel. Han skrev en gang om «en torn i kjødet» som han måtte slite med. (2. Kor 12:7) Denne tornen kan ha vært en vedvarende fysisk lidelse, eller han kan ha siktet til dem som satte spørsmålstegn ved hans apostelembete. Uansett fortsatte problemet, og han måtte utholde den fysiske eller følelsesmessige smerten det førte med seg. – 2. Kor 12:9, 10.

Noen av Guds tjenere i dag plages av kronisk sykdom og følelsesmessig stress. Da Magdalena var 18 år, fikk hun vite at hun hadde systemisk lupus erythematosus, en sykdom hvor det ser ut til at kroppens immunforsvar angriper sine egne organer. «Jeg ble livredd», sier hun. «Etter hvert ble jeg dårligere, og jeg fikk fordøyelsesproblemer, sår i munnen og problemer med skjoldbruskkjertelen.» Izabela sliter med et problem av en helt annen art. Hun sier: «Helt siden jeg var barn, har jeg lidd av depresjon. Det har ført til panikkanfall, pusteproblemer og magesmerter. Som oftest føler jeg meg helt utslitt.»

Vær realistisk

Sykdom og skrøpelighet kan snu opp ned på livet. Hvis det skjer, vil det hjelpe å sette seg ned og foreta en realistisk vurdering av situasjonen. Det vil kanskje ikke være lett å innse sine begrensninger. Magdalena sier: «Sykdommen min blir bare verre og verre. Ofte føler jeg meg så utslitt at jeg ikke klarer å komme meg ut av sengen. Siden sykdommen er så uforutsigbar, er det veldig vanskelig å planlegge framover. Det som gjør meg mest frustrert, er at jeg ikke kan gjøre så mye i tjenesten for Jehova som før.»

En som heter Zbigniew, sier: «Etter hvert som årene går, tapper leddgikten meg for  krefter og ødelegger det ene leddet etter det andre. Noen ganger, når betennelsen er kraftig, klarer jeg ikke engang å utføre de enkleste oppgaver. Det slår meg helt ut.»

For noen år siden fikk Barbara vite at hun hadde en voksende hjernesvulst. «Plutselig har det skjedd mange forandringer i kroppen min», sier hun. «Jeg føler meg apatisk og har ofte hodepine, og innimellom har jeg vanskelig for å konsentrere meg. På grunn av disse nye begrensningene har jeg måttet ta alt det jeg gjorde før, opp til ny vurdering.»

Alle disse personene er innviede tjenere for Jehova. Det viktigste for dem er å gjøre hans vilje. De stoler helt og fullt på ham og benytter seg av den hjelp og støtte han gir. – Ordsp 3:5, 6.

Jehova hjelper – hvordan?

Vi må ikke tenke at personlige plager er et bevis for at vi ikke har Jehovas godkjennelse. (Klag 3:33) Tenk på det Job måtte gjennomgå til tross for at han var «uklanderlig og rettskaffen». (Job 1:8) Gud prøver ingen med onde ting. (Jak 1:13) Alle sykdommer – både fysiske og følelsesmessige – er en sørgelig arv fra våre første foreldre, Adam og Eva. – Rom 5:12.

Jehova og Jesus vil imidlertid ikke la de rettferdige være uten hjelp. (Sal 34:15) Spesielt når vi har det vanskelig, erfarer vi at Gud er ’vår tilflukt og vår borg’. (Sal 91:2) Så hva kan hjelpe deg til å bevare gleden når du får problemer som det ikke er noen enkel løsning på?

Bønn: Etterlign Guds trofaste tjenere i gammel tid ved å kaste din byrde på vår himmelske Far i bønn. (Sal 55:22) Når du gjør det, kan du erfare «Guds fred, som overgår all tanke». Denne indre fred ’vil vokte ditt hjerte og dine forstandsevner’. (Fil 4:6, 7) Magdalena vender seg til Gud i bønn og stoler på ham, og det hjelper henne til å takle sykdommen. Hun sier: «Når jeg utøser mitt hjerte for Jehova, føler jeg meg bedre, og jeg får gleden tilbake. Nå forstår jeg virkelig hva  det menes med å stole på Jehova hver dag.» – 2. Kor 1:3, 4.

Som svar på dine bønner kan Jehova styrke deg ved hjelp av sin hellige ånd, sitt Ord og det kristne brorskapet. Du forventer ikke at han skal fjerne sykdommen din på mirakuløst vis. Men du kan stole på at han vil gi deg den visdom og styrke du trenger for å kunne takle enhver form for motgang. (Ordsp 2:7) Han kan gjøre deg sterk og gi deg «den kraft som er over det normale». – 2. Kor 4:7.

Familien: En kjærlig og medfølende atmosfære i hjemmet kan hjelpe deg til å leve med sykdommen. Men husk at dine kjære lider også. De føler seg kanskje like hjelpeløse som deg. Men de er der for deg, selv i tunge stunder. Det at dere ber sammen, vil hjelpe deg til å bevare et rolig hjerte. – Ordsp 14:30.

Barbara sier om datteren sin og andre unge søstre i menigheten: «De støtter meg i tjenesten. Deres iver gjør meg varm om hjertet.» Zbigniew sier at hans kone er en uvurderlig støtte for ham. «Hun tar seg av det meste i hjemmet. Hun hjelper meg med å kle på meg, og ofte bærer hun vesken min når vi skal på møtet eller ut i felttjenesten.»

Trosfeller: Når vi er sammen med våre trosfeller, blir vi oppmuntret og trøstet. Men hva om du ikke kan komme på møtene på grunn av sykdommen din? Magdalena sier: «Menigheten sørger for at jeg får lydinnspillinger av møteprogrammene. Det hender ofte at noen ringer for å spørre om det er noe de kan gjøre for meg. De sender også oppmuntrende brev. Bare det at jeg vet at de husker på meg og bryr seg om hvordan jeg har det, hjelper meg til å holde ut.»

Izabela, som lider av depresjon, forteller: «I menigheten har jeg mange ’fedre’ og ’mødre’ – noen som hører på meg og prøver å forstå meg. Menigheten er familien min. Det er her jeg opplever fred og glede.»

De som gjennomgår forskjellige prøvelser, bør ikke ’isolere seg’. De bør i stedet verdsette fellesskapet med menigheten. (Ordsp  18:1) Da kan de være til stor oppmuntring for andre. Du nøler kanskje først med å fortelle brødrene og søstrene om dine behov. Men dine trosfeller vil sette pris på at du er åpen og sier det som det er. Det vil gi dem anledning til å vise «broderlig hengivenhet uten hykleri». (1. Pet 1:22) Hvorfor ikke fortelle dem at du trenger skyss til møtene, at du gjerne vil ha noen å gå sammen med i tjenesten, eller at du ønsker å ha en fortrolig samtale? Vi må selvfølgelig ikke være krevende, men være takknemlige for den hjelpen vi får.

Vær positiv: Det er du selv som har nøkkelen til å takle kronisk sykdom uten å miste gleden. Nedtrykthet og mismodighet kan føre til negative tanker. Bibelen sier: «En manns ånd kan utholde hans sykdom; men en nedslått ånd, hvem kan bære den?» – Ordsp 18:14.

Magdalena sier: «Jeg anstrenger meg for ikke å fokusere på problemene mine. Jeg prøver å glede meg over de dagene da jeg føler meg bedre. Jeg blir oppmuntret av å lese livshistoriene til slike som har vært trofaste trass i kronisk sykdom.» Izabela føler seg styrket når hun tenker på at Jehova elsker henne og verdsetter henne. Hun sier: «Jeg føler at det er bruk for meg, og at jeg har noe å leve for. Jeg har også noe fantastisk å se fram til.»

Zbigniew sier: «Sykdommen min lærer meg å være ydmyk og å være lydig selv i vanskelige situasjoner. Den lærer meg å være forståelsesfull, å ha god dømmekraft og å tilgi av hjertet. Jeg har lært å glede meg over å tjene Jehova uten å synes synd på meg selv. Jeg er faktisk blitt motivert til å fortsette å gjøre åndelige framskritt.»

Husk at Jehova ser din utholdenhet. Han føler med deg når du lider, og har omsorg for deg. Han vil ikke «glemme [ditt] arbeid og den kjærlighet [du] har vist mot hans navn». (Hebr 6:10) Legg deg på hjertet det løftet han har gitt alle dem som frykter ham: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» – Hebr 13:5.

Hvis du av og til føler deg nedtrykt, bør du fokusere på det strålende håpet vi har om å få leve i den nye verden. Den tiden nærmer seg raskt da du med egne øyne vil kunne se Guds rikes velsignelser her på jorden!

[Ramme/bilder på side 28]

De fortsetter å forkynne trass i kronisk sykdom

«Jeg kan ikke lenger gå ut alene, så min kone eller en bror eller søster går sammen med meg i tjenesten. Jeg lærer presentasjoner og skriftsteder utenat.» – Jerzy, som er svaksynt.

«I tillegg til at jeg forkynner pr. telefon skriver jeg brev og brevveksler regelmessig med noen interesserte. Når jeg er på sykehuset, har jeg alltid Bibelen og noe litteratur liggende ved siden av sengen. Det har hjulpet meg til å få i gang mange gode samtaler.» – Magdalena, som har systemisk lupus erythematosus.

«Jeg liker å forkynne fra dør til dør. Men når jeg føler at jeg ikke klarer det, bruker jeg telefonen for å forkynne.» – Izabela, som lider av klinisk depresjon.

«Jeg liker å foreta gjenbesøk og være med på bibelstudier. De dagene jeg føler meg bedre, forkynner jeg fra hus til hus.» – Barbara, som har hjernesvulst.

«Jeg bruker bare en lett feltveske, og jeg er bare ute så lenge de verkende leddene mine tillater.» – Zbigniew, som har leddgikt.

[Bilde på side 30]

Unge og gamle kan være til oppmuntring for andre