De forkynte modig Guds ord!

Mot – og frimodighet – under motstand. Dette er egenskaper de sanne kristne har. Det ser vi tydelig når vi leser slike publikasjoner som Avlegg «et grundig vitnesbyrd om Guds rike» og Jehovas vitner – forkynnere av Guds rike. I likhet med våre trosfeller i det første århundre vender vi oss til Jehova i bønn for å få hans ånd og for å få hjelp til å tale hans ord med frimodighet. – Apg 4:23–31.

En bror skrev om det forkynnelsesarbeidet som ble utført under den første verdenskrig: «Guds tjenere distribuerte energisk Den fuldbyrdede Hemmelighed, det sjuende bindet av Studier i Skriften. Det ble distribuert i et omfang som savnet sidestykke. Kingdom News (Rikets budskap) nr. 1 kom ut i 1918. Deretter kom Kingdom News nr. 2, som forklarte hvorfor Den fuldbyrdede Hemmelighed var blitt forbudt av myndighetene. Så kom Kingdom News nr. 3. Den trofaste salvede klasse distribuerte disse publikasjonene vidt og bredt. Det krevde tro og mot å gjøre det.»

I dag får nye forkynnere som regel opplæring, men slik har det ikke alltid vært. En polsk bror i USA skrev om den første gangen han deltok i felttjenesten, i 1922: «Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle presentere litteraturen, og jeg snakket svært dårlig engelsk, men der stod jeg altså, helt alene, utenfor et legekontor og banket på. En sykepleier åpnet. Jeg kommer aldri til å glemme den opplevelsen, for jeg var både nervøs og redd. Idet jeg åpnet vesken, falt alle bøkene ut og landet ved føttene hennes. Jeg vet ikke hva jeg sa, men jeg leverte i hvert fall en bok. Da jeg gikk videre, var jeg blitt modigere og følte at Jehova hadde velsignet meg. Jeg leverte mye litteratur i den forretningsgaten den dagen.»

«Rundt 1933 var det mange brødre som brukte høyttalerbiler for å utbre budskapet», fortalte en søster. En gang forkynte hun og et ektepar i et fjellområde i California. «Broren kjørte høyttalerbilen lenger opp i fjellet, og vi ble værende nede i byen», sa hun. «Da han begynte å spille av budskapet, hørtes det nesten ut som om det kom fra himmelen. Folk i byen gjorde alt de kunne for å finne ham, men de klarte det ikke. Etter at grammofonplaten var ferdigspilt, besøkte vi folk og forkynte for dem. Jeg samarbeidet med brødrene i to andre høyttalerbiler, og jeg kan forsikre dere om at de fleste absolutt ikke ønsket å lytte til budskapet. Men ikke engang inne i husene kunne de unngå å høre foredragene, som  gjallet ut fra høyttalerbilene. Vi kunne alltid se at Jehova sørget for at den rette framgangsmåten ble brukt til rette tid. Den krevde alt det mot vi kunne oppby, men hensikten ble alltid oppnådd, og Jehovas navn ble herliggjort.»

I 1930-årene og i begynnelsen av 40-årene ble grammofoner og innspilte bibelske foredrag brukt i forkynnelsesarbeidet. En søster som var med på dette, fortalte: «En ung søster gikk fra dør til dør med grammofonen. Etter at hun hadde begynt å spille grammofonplaten ved en dør, ble mannen i huset så sint at han sparket grammofonen ned fra verandaen. Ingen av platene ble knust. Tre menn som satt i en parkert lastebil og spiste, så det som skjedde. De sa at hun kunne spille platen for dem, og tok imot litteratur av henne. Det veide opp for den dårlige behandlingen.» Det krevde mot å takle slike prøvelser.

Den samme søsteren fortalte videre: «Jeg husker at vi begynte å tilby bladene på gaten i 1940. Før det hadde vi hatt informasjonsmarsjer. Brødre og søstre gikk på rekke og rad bortover fortauet med plakater hvor det stod ’Religionen er en snare og et bedrag’ og ’Tjen Gud og kongen Kristus’. Samtidig delte vi ut gratis traktater til forbipasserende. Det krevde mot å delta i disse grenene av arbeidet, men det førte til at Jehovas navn og Jehovas folk ble kjent.»

«Det var veldig vanskelig å utføre bladarbeid i småbyene», sa en annen søster. «Vitnene møtte sterk motstand på den tiden. . . . Det krevde virkelig mot å stå på et gatehjørne med bladene og rope ut de slagordene som var foreslått. Likevel var vi ute så godt som hver eneste lørdag. Noen ganger var folk vennlige. Andre ganger dannet det seg grupper som opptrådte truende, og av og til måtte vi bare komme oss vekk for ikke å bli angrepet.»

Trass i den forfølgelsen Jehovas vitner ble utsatt for under den annen verdenskrig, fortsatte de modig å forkynne. I løpet av en vitnesbyrdsperiode som ble kalt «Mot» – en 43 dager lang kampanje i USA som varte fra 1. desember 1940 til 12. januar 1941 – delte omkring 50 000 forkynnere ut nesten åtte millioner brosjyrer.

Mange av de eldre i Guds organisasjon husker godt utfordringer de møtte som krevde stort mot. Noen minnes at deres mot i flere år kom til uttrykk ved at de titt og ofte gjentok slagordet «Driv krigen tilbake til porten!» Det gjenstår å se hvordan vårt gudgitte budskap vil arte seg før den nåværende onde ordning ender. Men med Jehovas hjelp vil vi holde troen levende og modig fortsette å forkynne hans ord.

[Uthevet tekst på side 9]

Det har alltid vært nødvendig å være modig for å kunne forkynne om Riket