Da heltidsforkynneren Charlotte White kom til Louisville i Kentucky i USA og hadde med seg en koffert med hjul, sperret folk øynene opp.

DETTE var i 1908, og søster White vakte virkelig oppsikt i byen med en helt ny oppfinnelse – Daggry-vognen. «Det kom en god del kommentarer», fortalte hun, «og jeg gjorde meg en smule bemerket.»

Bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som på den tiden, så behovet for å gjøre andre kjent med de dyrebare sannhetene de hadde lært gjennom sitt grundige studium av Skriftene. Mange hadde fått større bibelkunnskap gjennom bokserien Millenniets Daggry (senere også kalt Studier i Skriften). Kristne som var villige og i stand til det, reiste vidt og bredt – gjennom småbyer, tettsteder og landdistrikter – og tilbød andre ivrige lesere «en hjelpende hånd til bibelstudenter», som disse bøkene ble kalt.

I 1908 tilbød søster White og andre ivrige forkynnere denne bokserien, som bestod av seks bind innbundet i sjirting, for 1,65 dollar, et beskjedent beløp som bare dekket utgiftene til trykking. De leverte ikke bøkene med én gang, men tok opp bestillinger og kom tilbake senere – vanligvis på lønningsdagen – for å levere dem. En motstander klaget over at bøkene var altfor billige!

Malinda Keefer husket at hun kunne ta opp bestilling på mellom 200 og 300 bøker i uken. Men det at folk viste så stor interesse for «Daggry-bøkene», ble faktisk et problem. Det sjette bindet  var på hele 740 sider! «Femti bøker veier 18 kilo», stod det i The Watch Tower, og dette var «en altfor stor belastning», spesielt for søstrene.

For å løse dette problemet oppfant bror James Cole en ramme med to gummihjul som man kunne feste en koffert til ved hjelp av skruer. I glede over ikke lenger å måtte bære tunge kartonger fulle av bøker sa oppfinneren: «Nå brekker jeg ikke skuldrene.» Han presenterte den nye oppfinnelsen for en begeistret forsamling på Bibelstudentenes stevne i Cincinnati i Ohio i 1908. På en knott i hver ende av tverrstangen var navnet Daggry-vogn innrisset, siden det stort sett var «Daggry-bøker» kofferten inneholdt. Med litt øvelse kunne man uten vanskelighet med én hånd transportere en koffert med flere titall bøker. Høyden kunne justeres, og kofferten kunne også trilles langs landeveien. Etter en dag i tjenesten kunne man vippe opp hjulene langs den ene siden av kofferten når man skulle dra hjem, enten til fots eller med sporvogn.

Søstre som var i heltidstjenesten, kunne få en Daggry-vogn gratis. For andre kostet den 2,50 dollar. Søster Keefer, som det er bilde av her, håndterte Daggry-vognen så godt at hun kunne trille en full koffert med den ene hånden og samtidig bære en veske med bøker i den andre hånden. I en gruveby i Pennsylvania traff hun mange lydhøre mennesker, og det var ikke uvanlig at hun måtte krysse Allegheny-elven over en bro tre–fire ganger den dagen bøkene skulle leveres.

I slutten av 1980-årene oppfant en pilot den typen trillebag som nå er et vanlig syn på flyplasser og i travle bygater. Men for cirka hundre år siden ble de iherdige bibelstudentene møtt av mange nysgjerrige blikk, der de kom trillende med sine Daggry-vogner. De gledet seg sikkert over det, for det førte til at folks oppmerksomhet ble rettet mot Bibelens sannhet.

[Uthevet tekst på side 32]

Det var ikke uvanlig at søster Keefer måtte krysse Allegheny-elven tre–fire ganger den dagen bøkene skulle leveres

[Uthevet tekst på side 32]

Den løste problemet med alle de tunge bøkene