Fortalt av Lois Didur

Hvor mange ganger har du sagt noe slikt som: «Jeg skulle ønske jeg hadde truffet et annet valg»? Etter 50 år i heltidstjenesten kan jeg for min del ikke komme på noen langvarige ubehagelige følger av å ha valgt å tjene Jehova ved hans høyre hånd. La meg fortelle hvorfor tjenesten virkelig har vært ’liflig’ og gitt meg mange gleder.

JEG er født i 1939 og vokste opp på en gård i prærieprovinsen Saskatchewan i Canada sammen med fire søstre og en bror. Livet på prærien var godt. En dag kom Jehovas vitner hjem til oss og snakket med far, og jeg spurte dem om Gud har et navn. De viste oss navnet Jehova i Salme 83:18. Det gjorde at jeg fikk lyst til å vite mer om Gud og hans Ord.

På den tiden gikk gårdsbarna på skoler med ett klasserom for hvert klassetrinn fram til åttende klasse. De red eller gikk de mange kilometerne til skolen. Det var familiene i området som sørget for at læreren fikk kost og losji. Ett år var det mine foreldres tur til å ha den nye læreren, John Didur, boende hos seg.

Det jeg ikke visste, var at denne unge mannen var veldig interessert i Guds Ord, akkurat som meg. En gang jeg snakket varmt om kommunismen og sosialismen, som far var tilhenger av på den tiden, sa John rolig: «Ingen mennesker har rett til å herske over andre mennesker. Det er bare Gud som har rett til det.» Dette førte til mange interessante samtaler.

John, som var født i 1931, hadde hørt om de lidelsene som krig fører med seg. Da Koreakrigen brøt ut i 1950, spurte han forskjellige prester om det er riktig for en troende å delta i krig. Alle sa at det er helt i orden at kristne griper til våpen. Senere spurte han Jehovas vitner om det samme. De viste ham det Bibelen sier om det standpunktet de første kristne inntok til krig. John ble døpt i  1955, og året etter ble jeg døpt. Vi visste begge at vi ønsket å bruke vårt liv og våre krefter i tjenesten for Jehova. (Sal 37:3, 4) John og jeg giftet oss i juli 1957.

Bryllupsdagen vår falt ofte på en dag da vi var på et områdestevne. Vi var glad for å være sammen med tusener av andre som hadde respekt for ekteskapsordningen. I 1958 var vi på vårt første internasjonale stevne. Vi var fem stykker som kjørte sammen i bil fra Saskatchewan til New York. I en uke kjørte vi hele dagen og sov i telt om natten. Så overrasket vi ble da vi kom til Bethlehem i Pennsylvania og en bror vi traff der, spurte om vi ville overnatte hjemme hos familien hans den natten! Hans spontane vennlighet gjorde at vi kunne komme rene og velstelte til New York. Dette enorme stevnet gjorde det virkelig klart for oss hvilken utrolig glede det er å tjene Jehova! Som salmisten skrev: «Gledes fylde er for ditt ansikt; liflighet er ved din høyre hånd for evig.» – Sal 16:11.

PIONERTJENESTE

Året etter, i 1959, begynte vi som pionerer. Vi bodde i en liten husvogn på toppen av en ås i Saskatchewan der vi kunne se milevis utover prærien. En god del av dette området var distriktet vårt.

En dag fikk vi et spennende brev fra avdelingskontoret. Jeg løp ut til John, som holdt på å reparere traktoren. I brevet ble vi spurt om vi ville begynne som spesialpionerer i Red Lake i Ontario. Vi visste ikke hvor dette stedet var, så vi hentet raskt fram kartene våre for å finne det.

Vårt nye distrikt var virkelig en kontrast til det åpne prærielandskapet. Her var det store skoger og småbyer som var bygd i nærheten av gullgruver. Den første dagen, da vi lette etter et sted å bo, var det en liten jente som overhørte den samtalen vi hadde med naboen hennes. Hun løp hjem til moren sin, som vennlig tilbød oss husly for natten. Sengen stod i en jordkjeller. Dagen etter fant vi et nytt sted – en toroms tømmerhytte uten møbler og innlagt vann. Det eneste som var der, var en vedfyrt blikkovn. Vi fikk tak i en del ting i en bruktbutikk, og det gikk ikke lang tid før vi følte at vi hadde det ganske bra.

Det var over 20 mil til nærmeste menighet. Mange av gruvearbeiderne som vi forkynte for, hadde kommet fra Europa, og de spurte om vi kunne skaffe dem en bibel på deres språk. Snart hadde vi 30 fine bibelstudier. Før det hadde gått seks måneder, var det blitt opprettet en liten menighet.

Mannen til en kvinne vi studerte med, ringte presten for at han skulle komme og få hans kone på bedre tanker. Presten kom, og i løpet av samtalen sa han til oss at vi blant annet burde lære folk om treenigheten. Kvinnen fant fram den katolske bibelen deres og spurte om presten kunne bevise det han sa, ut fra Bibelen. Han slengte bibelen bortover bordet og sa at han ikke trengte å bevise noe som helst. Idet han gikk, sa han på ukrainsk at de burde kaste oss ut av huset og aldri slippe oss inn igjen. Noe han ikke visste, var at John forstod ukrainsk!

Kort tid senere flyttet vi fra Red Lake fordi John skulle få opplæring som kretstilsynsmann. Omkring et år etter, da John holdt dåpstalen på et områdestevne, var en av dåpskandidatene den mannen som hadde villet at hans kone skulle slutte å studere! Episoden med presten hadde fått ham til å begynne å undersøke Bibelen på egen hånd.

 TRAVELT OPPTATT I REISETJENESTEN

Da vi var i kretstjenesten, var vi veldig heldige som fikk bo hos mange forskjellige familier. Vi ble nær knyttet til dem som åpnet sitt hjem og sitt hjerte for oss. En gang bodde vi hos en eldre søster i et rom i andre etasje der det var veldig kaldt om vinteren. Tidlig om morgenen hørte vi at hun listet seg inn på rommet vårt for å fyre opp i den lille ovnen. Ikke lenge etter kom hun med et vaskevannsfat og varmt vann, slik at vi kunne vaske og stelle oss. Jeg lærte mye av hennes stille og behagelige væremåte.

Reisetjenesten hjalp meg til å komme i et nærere forhold til Jehova. Én krets i Alberta innbefattet en gruveby langt nord i landet, hvor det bodde en søster. Hvordan så Jehovas organisasjon på denne søsteren som bodde så avsides? Hver sjette måned fløy vi dit for å bruke en uke i tjenesten med henne og for å ha møter sammen med henne, akkurat som vi gjorde med de store menighetene i byene. Dette var en fin påminnelse om Jehovas kjærlige omsorg for hvert enkelt sauelignende menneske, noe som gjorde meg varm om hjertet.

Vi holdt kontakten med mange av dem vi bodde hos. Dette får meg til å tenke på en av de første gavene jeg fikk av John – en fargerik eske full av brevpapir. Vi hadde stor glede av å holde kontakten med venner ved å skrive brev til dem. Jeg er fremdeles veldig glad i den esken.

Da vi var i en krets i Toronto, ringte en bror på Betel i Canada og spurte oss om vi kunne tenke oss å begynne på Betel. Når ville han ha svar? «Dagen etter, hvis mulig!» Og det fikk han.

BETEL-TJENESTE

Hvert av de oppdragene vi hadde fått, hadde vist oss forskjellige sider ved de gledene det gir å tjene Jehova. Slik var det også da vi flyttet til Betel i 1977. Vi satte pris på å få være sammen med noen av de salvede og få se både deres forskjellige personligheter og deres store respekt for Guds Ord.

Jeg trivdes med den nye tilværelsen på Betel. Nå lå for eksempel klærne våre i en skuff, ikke i en koffert, og vi tilhørte én menighet. I tillegg til at jeg fant glede i det arbeidet jeg var satt til på Betel, var jeg alltid glad for å vise rundt grupper som kom på besøk. På omvisningene forklarte jeg hvilket arbeid som ble utført på Betel, fikk høre kommentarene fra de besøkende og svarte på spørsmålene deres.

Årene gikk fort, og i 1997 ble John innbudt til Patterson i staten New York for å gjennomgå skolen for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene. Deretter ble vi spurt om vi kunne tenke oss å flytte til Ukraina. Vi ble oppfordret til å tenke nøye igjennom det og ta det med i våre bønner. På slutten av den dagen visste vi at vi kom til å svare ja.

ENDA EN FORANDRING – UKRAINA

Vi hadde vært på det store internasjonale stevnet i St. Petersburg i Russland i 1992 og det i Kiev i Ukraina i 1993. Disse stevnene hadde gjort at vi var blitt glad i våre østeuropeiske brødre. Det nye hjemmet vårt var i andre etasje i et gammelt hus i Lviv i Ukraina. Vinduene vendte ut mot en gårdsplass med en liten hage, hvor det var en stor, rødbrun hane og en hønseflokk. Det var nesten som om å være på en gård i Saskatchewan. Vi var tolv som bodde i det huset. Tidlig hver morgen drog vi gjennom byen for å komme til Betel, der vi arbeidet.

Hva syntes vi om å være i Ukraina? Vi følte oss små der vi satt blant mange som hadde bevart  en sterk tro til tross for store vanskeligheter, forbud og frihetsberøvelse. Når vi roste dem, pleide de å si: «Vi gjorde det for Jehova.» De følte aldri at de hadde vært overlatt til seg selv. Og også i dag når du takker noen for en vennlig handling, sier han eller hun kanskje: «Takk heller Jehova», og viser på den måten hvem de mener er opphavet til alle gode ting.

I Ukraina er det mange som spaserer til møtene, og da har de tid til å snakke med hverandre og oppmuntre hverandre. De går kanskje i en time eller mer. Det er over 50 menigheter i Lviv, og 21 av dem holder til i et stort Rikets sal-kompleks. Om søndagene er det et vakkert syn å se en jevn strøm av brødre og søstre som skal på møtene.

Vi følte oss straks vel sammen med brødrene og søstrene, som er milde og vennlige og har stor omtanke for andre. Når jeg har vanskeligheter med å forstå språket, noe jeg fremdeles har innimellom, er de veldig tålmodige. Øynene deres forteller ofte like mye som det de sier.

Et eksempel på den sterke tilliten som finnes blant oss Jehovas vitner, erfarte jeg i forbindelse med det internasjonale stevnet i Kiev i 2003. Vi skulle ta undergrunnsbanen og hadde akkurat gått ned på den travle perrongen da en liten jente kom bort til oss og sa rolig: «Jeg har gått meg bort. Jeg finner ikke bestemor.» Jenta hadde sett stevnemerkene våre og visste at vi var vitner. Hun var så tapper og gråt ikke. Vi var sammen med kona til en kretstilsynsmann, og på en vennlig måte tok hun jenta med seg til avdelingen for tapt og funnet på stadionet. Snart ble jenta gjenforent med bestemoren. Jeg ble veldig rørt av den utrolige tilliten denne lille jenta hadde, i vrimmelen av tusener av mennesker.

I mai 2001 kom brødre fra mange land til Ukraina for å overvære innvielsen av det nye avdelingskontoret. Etter den spesielle talen som ble holdt på et stadion søndag formiddag, så jeg et hav av brødre på vei mot det nye Betel-hjemmet for å få omvisning. Det var et uforglemmelig syn! Jeg ble rørt da jeg så alle disse brødrene og søstrene, som var så rolige og ordentlige. Det gjorde at jeg satte enda større pris på den glede det gir å tjene Gud.

EN DRASTISK FORANDRING

I 2004 fikk John den triste beskjeden om at han hadde kreft. Vi drog tilbake til Canada for at han skulle få behandling der. Den første runden med cellegift var nesten mer enn kroppen hans kunne tåle, og han lå noen uker på intensivavdelingen. Heldigvis kom han til bevissthet igjen. Selv om han nesten ikke kunne snakke, viste alltid blikket hans at han var glad for å se alle som besøkte ham.

Men han ble ikke frisk igjen, og han døde den høsten. Jeg følte at en veldig stor del av meg var blitt borte. John og jeg hadde hatt så stor glede av å tjene Jehova sammen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg valgte å reise tilbake til Ukraina. Jeg er virkelig takknemlig for den inderlige kjærligheten Betel-familien og menigheten har vist meg.

Vi angret aldri på de valgene vi traff i livet. Det har vært et liv fullt av gleder, med de beste venner. Jeg vet at jeg fremdeles har mye å lære om Jehovas godhet, og jeg håper å kunne fortsette å tjene ham for evig, for jeg har virkelig erfart ’liflighet ved Jehovas høyre hånd’.

[Uthevet tekst på side 6]

«Vi angret aldri på de valgene vi traff i livet»

[Bilde på side 3]

På bryllupsdagen vår

[Bilde på side 4]

Da jeg var spesialpioner i Red Lake i Ontario

[Bilde på side 5]

John og jeg i Ukraina, 2002