Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Livshistorie

Jeg har holdt fast i ’kappefliken til en jøde’ i 70 år

Jeg har holdt fast i ’kappefliken til en jøde’ i 70 år

Fortalt av Leonard Smith

Da jeg var i begynnelsen av tenårene, var det to passasjer i Bibelen som gjorde spesielt inntrykk på meg. I dag, over 70 år senere, kan jeg fortsatt huske den gangen jeg skjønte det som står i Sakarja 8:23 om «ti menn» som griper fatt i «kappefliken til en mann som er jøde». De sier til jøden: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.»

DEN jødiske mannen er et bilde på salvede kristne, og de «ti menn» står for de «andre sauer», eller «jonadabene», som de ble kalt den gangen. * (Joh 10:16) Da jeg forstod denne sannheten, skjønte jeg hvor viktig det er at jeg lojalt støtter den salvede klasse, for at mitt håp om evig liv på jorden skal bli innfridd.

Jesu illustrasjon om «sauene» og «geitene» i Matteus 25:31–46 gjorde også dypt inntrykk på meg. «Sauene» er et bilde på dem som vil få en gunstig dom fordi de gjør godt mot dem av Kristi salvede brødre som fremdeles lever på jorden. Som en ung jonadab sa jeg til meg selv: «Len, hvis du vil at Kristus skal se på deg som en sau, er du nødt til å støtte hans salvede brødre og godta deres ledelse, for Gud er med dem.» Denne forståelsen har i over 70 år hatt stor innvirkning på hvordan jeg har levd livet mitt.

«HVOR ER MIN PLASS?»

Mor ble døpt i 1925 i den møtesalen som lå ved siden av Betel. Den salen ble kalt London-tabernaklet og ble brukt av brødrene i området. Jeg ble født 15. oktober 1926. I mars 1940 ble jeg døpt på et stevne i kystbyen Dover. Jeg ble veldig glad i Bibelens sannhet. Siden mor var en salvet kristen, var den første ’kappefliken til en jøde’ som jeg holdt fast i, for å si det slik, min mors. På det tidspunktet var ikke far blitt en tjener for Jehova, og det var heller ikke søsteren min, som var eldre enn meg. Mor og jeg tilhørte Gillingham menighet i Sørøst-England, som stort sett bestod av salvede kristne. Mor var et godt eksempel ved sin iver i forkynnelsen.

I september 1941, på et stevne i byen Leicester, ble det holdt et foredrag som het «Ustraffelighet», og som handlet om stridsspørsmålet om det universelle overherredømmet. Det foredraget hjalp meg til å forstå for første gang at stridsspørsmålet mellom Jehova og Satan også angår oss. Vi må derfor stille oss på Jehovas side og bevare vår «ustraffelighet», eller ulastelighet, overfor ham som universets Overherre.

På det stevnet ble det lagt stor vekt på pionertjenesten, og de unge ble oppmuntret til å sette seg som mål å bli pionerer. Talen «Pionerens plass i organisasjonen» fikk meg til å tenke: Hvor er min plass? Dette stevnet overbeviste meg om at det var min plikt som en jonadab å hjelpe den salvede klasse så godt jeg kunne i forkynnelsesarbeidet. Der og da fylte jeg ut søknaden om å få begynne som pioner.

PIONERTJENESTE UNDER KRIGEN

Den 1. desember 1941, da jeg var 15 år, ble jeg utnevnt til spesialpioner. Mor var min første pionerpartner, men etter et års tid måtte hun slutte som pioner på grunn av helsen. Avdelingskontoret i London gav meg da en ny partner, Ron Parkin, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Puerto Rico.

Vi ble sendt til kystbyene Broadstairs og Ramsgate i grevskapet Kent, der vi leide et rom. Det beløpet spesialpionerene fikk av avdelingskontoret i måneden, var 40 shilling (som den gangen tilsvarte cirka 35 kroner). Så når vi hadde betalt husleien, hadde vi ikke mye igjen å leve av, og vi visste ikke bestandig hvor neste måltid ville komme fra. Men på en eller annen måte sørget Jehova alltid for at vi fikk det vi trengte.

Vi syklet mye, på tungt lastede sykler og ofte i sterk motvind som kom fra Nordsjøen. Vi måtte også takle luftangrep og opplevde at tyske V-1-raketter fløy temmelig lavt over Kent for å bombe London. En gang måtte jeg hoppe av sykkelen og kaste meg ned i en grøft da en bombe kom rett over hodet mitt og eksploderte på et jorde i nærheten. Til tross for dette var de årene vi var pionerer i Kent, en lykkelig tid.

JEG BLIR «BETEL-GUTT»

Mor hadde alltid snakket varmt om Betel. «Jeg har ikke noe høyere ønske enn at du blir Betel-gutt», pleide hun å si. Så du kan sikkert forestille deg hvor glad og overrasket jeg ble da jeg i januar 1946 ble spurt om jeg ville komme til Betel i London for å hjelpe til med arbeidet der i tre uker. Ved slutten av de ukene bad avdelingstjeneren, Pryce Hughes, meg om å bli på Betel. Den opplæringen jeg fikk der, formet meg for resten av livet.

Betel-familien i London hadde rundt 30 medlemmer på den tiden. De fleste av dem var unge ugifte brødre, men det var også flere salvede brødre der, deriblant Pryce Hughes og Edgar Clay og Jack Barr, som ble medlem av det styrende råd. For et privilegium det var å støtte Kristi brødre ved å arbeide som ung mann under disse ’søylenes’ åndelige tilsyn! – Gal 2:9.

En dag på Betel sa en bror til meg at det stod en søster ved utgangsdøren som ville snakke med meg. Til min overraskelse var det mor, som hadde en pakke under armen. Hun sa hun ikke ville komme inn, for hun ville ikke forstyrre meg i arbeidet, men hun gav meg pakken og gikk igjen. Den inneholdt en varm frakk. Denne kjærlige gaven fra mor fikk meg til å tenke på Hanna, som pleide å komme og gi sin lille sønn Samuel en overkledning mens han tjente ved tabernaklet. – 1. Sam 2:18, 19.

GILEAD – EN UFORGLEMMELIG OPPLEVELSE

I 1947 ble fem av oss som tjente på Betel, invitert til å gjennomgå Gilead-skolen i USA, og året etter begynte vi i den ellevte klassen. Da vi kom, var det bitende kaldt der skolen lå, nord i staten New York, og jeg var glad for at jeg hadde den varme frakken jeg hadde fått av mor!

De seks månedene jeg var på Gilead, var uforglemmelige. Det at jeg var sammen med andre elever fra 16 forskjellige land, utvidet min horisont. I tillegg til at jeg hadde stort åndelig utbytte av selve skoleundervisningen, gav det meg mye å være sammen med modne kristne. En av de andre i klassen min, Lloyd Barry, og en av lærerne, Albert Schroeder, og også John Booth, som var bestyrer av Kingdom Farm (der Gilead-skolen lå), ble senere medlemmer av det styrende råd. Jeg setter stor pris på den kjærlige veiledningen som disse brødrene gav meg, og på deres gode eksempel når det gjelder å være lojal mot Jehova og hans organisasjon.

I KRETSTJENESTEN OG TILBAKE TIL BETEL

Da jeg drog fra Gilead, fikk jeg i oppdrag å reise i kretstjenesten i Ohio i USA. Jeg var bare 21 år, men brødrene reagerte positivt på min ungdommelige entusiasme. I den kretsen lærte jeg mye av erfarne brødre.

Etter noen måneder ble jeg invitert til å komme til Betel i Brooklyn for å få mer opplæring. I løpet av den tiden ble jeg kjent med slike søyler som Milton Henschel, Karl Klein, Nathan Knorr, T.J. (Bud) Sullivan og Lyman Swingle, som alle har tjent som medlemmer av det styrende råd. Det var berikende for meg å se dem i arbeid og å se deres kristne livsførsel. Min tillit til Jehovas organisasjon ble hundre ganger så stor. Så ble jeg sendt tilbake til Europa for å fortsette min tjeneste der.

Mor døde i februar 1950. Etter begravelsen hadde jeg en åpenhjertig prat med far og søsteren min, Dora. Jeg spurte dem hva de hadde tenkt å gjøre med sannheten, nå som mor var borte og jeg hadde flyttet hjemmefra. De kjente og respekterte en eldre salvet bror, Harry Browning, og gikk med på å snakke med ham om sannheten. Før det hadde gått et år, ble far og Dora døpt. Far ble senere utnevnt til tjener i Gillingham menighet. Etter at far var død, giftet Dora seg med en trofast eldste, Roy Moreton, og tjente Jehova lojalt til hun døde i 2010.

JEG HJELPER TIL I FRANKRIKE

Da jeg gikk på skolen, hadde jeg hatt fransk, tysk og latin, og av disse tre språkene var det fransk jeg strevde mest med. Så jeg hadde blandede følelser da jeg ble bedt om å dra til Frankrike for å hjelpe til på Betel i Paris. Der hadde jeg det privilegium å samarbeide med avdelingstjeneren, Henri Geiger, en eldre, salvet bror. Oppgaven min var ikke alltid lett, og jeg gjorde uten tvil mange feil, men jeg lærte mye om mellommenneskelige forhold.

I tillegg skulle det første internasjonale stevnet i Paris etter krigen holdes i 1951, og jeg hadde med organiseringen å gjøre. En ung reisende tilsynsmann, Léopold Jontès, kom til Betel for å hjelpe meg. Senere ble Léopold utnevnt til avdelingstilsynsmann. Stevnet ble holdt i Palais des sports, i nærheten av Eiffeltårnet. Det kom stevnedeltakere fra 28 land, og den siste dagen var de 6000 franske vitnene overlykkelige over å se at det var 10 456 til stede!

Da jeg kom til Frankrike, var det så som så med fransken min. Noe som ikke gjorde saken bedre, var at jeg gjorde den store feilen å ikke åpne munnen for å snakke før jeg var sikker på at det jeg sa, var korrekt fransk. Men hvis en ikke gjør noen feil, blir en aldri rettet på, og en gjør ikke framskritt.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med situasjonen ved å melde meg på et kurs som gav utlendinger franskundervisning. Jeg gikk på kurset på kvelder da det ikke var noe møte. Jeg begynte å bli glad i det franske språket og er blitt mer og mer glad i det i årenes løp. Dette har vist seg å være nyttig, for jeg har kunnet hjelpe det franske avdelingskontoret med oversettelsesarbeid. Etter hvert ble jeg oversetter selv og oversatte fra engelsk til fransk. Det var et privilegium å få hjelpe til med å formidle den rike åndelige føden fra slaveklassen til de fransktalende brødrene verden over. – Matt 24:45–47.

EKTESKAP OG FLERE PRIVILEGIER

I 1956 giftet jeg meg med Esther, en sveitsisk pioner som jeg hadde truffet noen få år tidligere. Vi giftet oss i Rikets sal ved siden av Betel i London (i det gamle London-tabernaklet, der mor var blitt døpt). Bror Hughes holdt vielsestalen. Moren til Esther var til stede, og også hun hadde et himmelsk håp. Det at jeg giftet meg, førte ikke bare til at jeg fikk en nydelig og lojal partner, men også til at jeg fikk mange dyrebare timer sammen med en fin, åndeligsinnet svigermor, helt til hun fullførte sitt jordiske løp i 2000.

Etter bryllupet bodde Esther og jeg utenfor Betel. Mens jeg fortsatte å oversette for Betel, var Esther spesialpioner i forstedene til Paris. Hun hjalp flere til å bli tjenere for Jehova. I 1964 ble vi invitert til å bo på Betel, og i 1976, da det ble opprettet utvalg ved avdelingskontorene, ble jeg utnevnt til utvalgsmedlem. I årenes løp har Esther alltid gitt meg sin kjærlige støtte.

«MEG VIL DERE IKKE ALLTID HA»

Jeg har hatt det privilegium å dra tilbake til hovedkontoret i New York fra tid til annen. Under disse besøkene har jeg fått gode råd av forskjellige medlemmer av det styrende råd. En gang jeg for eksempel gav uttrykk for at jeg var redd jeg kanskje ikke ville klare å overholde en tidsfrist med hensyn til arbeidet mitt, smilte bror Knorr og sa: «Ikke vær bekymret. Arbeid!» Mange ganger siden da, når arbeidsoppgavene har hopet seg opp, har jeg i stedet for å få panikk gått inn for å ta én oppgave om gangen, og jobben er blitt gjort, vanligvis i tide.

Kort tid før Jesus døde, sa han til disiplene: «Meg vil dere ikke alltid ha» hos dere. (Matt 26:11) Vi andre sauer er også klar over at vi ikke alltid vil ha Kristi salvede brødre blant oss på jorden. Jeg ser det derfor som et uvurderlig privilegium at jeg i over 70 år har hatt nær kontakt med mange av de salvede. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg har kunnet ’holde fast i kappefliken til en jøde’.

[Fotnote]

^ avsn. 5 Hva som var bakgrunnen for betegnelsen «jonadab», blir forklart i Jehovas vitner – forkynnere av Guds rike, sidene 83, 165, 166.

[Uthevet tekst på side 21]

Bror Knorr smilte og sa: «Ikke vær bekymret. Arbeid!»

[Bilder på side 19]

(Til venstre) Mor og far

(Til høyre) Utenfor Gilead-skolen i 1948, i den varme frakken mor gav meg

[Bilde på side 20]

Jeg tolker bror Lloyd Barry under innvielsen av det franske avdelingskontoret, 1997

[Bilder på side 21]

(Til venstre) Esther og jeg på bryllupsdagen vår

(Til høyre) På feltet sammen