I 1886 ble hundre eksemplarer av Millenniets Daggry, bind I, sendt fra Bibelhuset i Allegheny i Pennsylvania til Chicago i Illinois. Charles Taze Russell håpet å få distribuert det nye bindet gjennom bokhandlene. Et av de største selskapene i USA når det gjaldt distribusjon av religiøse bøker, hadde sagt seg villig til å selge Millenniets Daggry i kommisjon. Men to uker senere kom hele forsendelsen tilbake til Bibelhuset.

Det ble fortalt at en kjent predikant var blitt forarget over å se Millenniets Daggry utstilt sammen med hans bøker. Skummende av raseri sa han at hvis ikke boken forsvant fra hyllen, skulle han og alle de berømte religiøse vennene hans gå et annet sted – både med bøkene og forretningene. Distributøren måtte motvillig returnere Daggry-bøkene. Det var også blitt satt inn annonser i avisene. Men motstanderne sørget for at annonseavtalene ble annullert. Hvordan skulle denne nye publikasjonen nå ut til sannhetssøkende mennesker?

Kolportørene, som de ble kalt, skulle vise seg å bli redningen. * I 1881 hadde Zion’s Watch Tower etterlyst 1000 forkynnere som kunne distribuere bibelsk litteratur på heltid. Kolportørene telte bare noen få hundre, men de sørget for at sannheten ble utbredt vidt og bredt i trykt form. I 1897 var det blitt distribuert nesten en million Daggry-bøker, i første rekke av kolportørene. De fleste av dem levde av det lille beløpet de fikk beholde for hvert abonnement de tegnet, og for hver bok de leverte.

Hvem var disse uredde kolportørene? Noen begynte som kolportør i tenårene, andre på sine eldre dager. Mange var enslige eller ektepar uten barn, og også en god del familier sluttet seg til kolportørenes rekker. De alminnelige kolportørene arbeidet lange dager, og hjelpekolportørene brukte én eller to timer hver dag. Ikke alle hadde helse til å være kolportør, og mange hadde heller ikke en livssituasjon som gjorde det mulig. Men på et stevne i 1906 ble det sagt til dem som kunne, at de ikke trengte å være «veldig kunnskapsrike eller veldig begavede eller å ha en engels tunge».

På omtrent hvert eneste kontinent utførte vanlige mennesker et uvanlig arbeid. En bror regnet ut at han hadde levert 15 000 bøker på sju år. Men  som han sa: «Jeg begynte ikke i kolportørarbeidet for å bli bokselger, men for å være et vitne for Jehova og hans sannhet.» Overalt hvor kolportørene kom, begynte sannhetens såkorn å spire, og det ble stadig flere grupper av bibelstudenter.

Prestene gjorde narr av kolportørene og sa at de ikke var noe annet enn dørselgere. I 1892 stod det i Watch Tower: «Det er få som kjenner [dem] som Herrens sanne representanter, eller som anerkjenner den opphøydhet Herren ser i deres ydmykhet og selvoppofrelse.» Nei, kolportørenes liv var så langt fra noen «dans på roser», som en av dem uttrykte det. Solide sko og sykler var deres viktigste framkomstmiddel. Når folk ikke hadde kontanter, byttet kolportørene bort bøker mot mat. Etter en dag ute på feltet vendte forkynnerne tilbake til teltene eller hyblene sine – slitne, men lykkelige. Så fikk de kolportørvognen, en hjemmelaget husvogn, som gjorde at de sparte mye tid og penger. *

Fra og med stevnet i Chicago i 1893 ble det holdt spesielle møter for kolportørene på stevnene. Deltakerne utvekslet erfaringer med stor entusiasme, og de fikk praktiske råd og en rekke forslag til hvordan de kunne gå fram i forkynnelsesarbeidet. Bror Russell sa en gang at forkynnere som arbeidet hardt, måtte få seg en solid frokost, et glass melk utpå formiddagen og, på varme dager, en iskremsoda!

Kolportører som ville ha en samarbeidspartner, hadde et gult bånd på jakkeslaget. Nyere kolportører slo seg sammen med mer erfarne. Det var nok behov for en slik opplæring, for en nervøs, ny kolportør hadde presentert bøkene ved å si: «Du har vel ikke lyst til å lese disse?» Men heldigvis hadde beboeren lyst til det, og hun ble senere en søster.

Én bror stilte spørsmålet: «Skal jeg fortsette å leve i luksus og støtte arbeidet med 1000 dollar hvert år, eller skal jeg bli kolportør?» Herren ville synes om begge deler, fikk broren vite, men hvis han viet tiden sin direkte til Herren, ville han oppnå større velsignelser. Mary Hinds betraktet kolportørarbeidet som «den beste måten å gjøre så mye godt som mulig på for så mange som mulig». Og Alberta Crosby, en forsagt og fryktsom søster, sa: «Jeg blir mer og mer glad i kolportørarbeidet for hver dag som går.»

I dag er det mange kjødelige og åndelige etterkommere av de nidkjære kolportørene som tar godt vare på sin åndelige arv. Hvis du ikke har noen kolportør eller pioner å vise til i familien, hvorfor ikke da gå inn for å legge grunnlaget for en ny familietradisjon? Da vil du også få erfare at du blir mer og mer glad i heltidstjenesten for hver dag som går.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 32]

De trengte ikke å være «veldig kunnskapsrike eller veldig begavede eller å ha en engels tunge»

[Bilde på side 31]

Kolportøren A.W. Osei i Ghana, omkring 1930

[Bilder på side 32]

Øverst: Kolportørene Edith Keen og Gertrude Morris i England, omkring 1918; nederst: Stanley Cossaboom og Henry Nonkes i USA med kartonger som de har tømt for bøker