Fortalt av Elva Gjerde

For omkring 70 år siden hadde familien vår besøk av en mann som kom med et forslag til far som forandret livet mitt fullstendig. Siden denne viktige dagen er det også en rekke andre som har betydd mye for meg. Og jeg har oppnådd et vennskap som er mer dyrebart for meg enn noe annet. La meg fortelle.

JEG ble født i Sydney i Australia i 1932. Foreldrene mine trodde på Gud, men de gikk ikke i kirken. Mor lærte meg at Gud alltid kunne se meg, og at han var klar til å straffe meg hvis jeg var slem. Det gjorde at jeg ble redd Gud. Likevel var jeg fascinert av Bibelen. Når tanten min besøkte oss i helgene, fortalte hun mange interessante historier fra Bibelen. Jeg gledet meg alltid til at hun skulle komme på besøk.

Da jeg var i tenårene, leste far en serie bøker som mor hadde fått av en eldre kvinne som var et av Jehovas vitner. Det far leste i disse bøkene, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han gikk med på å studere Bibelen sammen med vitnene. En kveld under bibelstudiet tok han meg i å tyvlytte. Han skulle til å sende meg til sengs igjen, da han som ledet studiet, sa: «Kan ikke Elva få sitte og høre på?» Dette forslaget gjorde at livet mitt ble helt forandret, og mitt vennskap med den sanne Gud, Jehova, begynte.

Kort tid etter begynte far og jeg å gå på Jehovas vitners møter. Det far lærte, fikk ham til å gjøre forandringer i livet. Han begynte blant annet å styre temperamentet sitt. Dette førte til at mor og min eldre bror, Frank, også begynte å gå på møtene. * Alle fire gjorde framskritt og ble med tiden døpt som Jehovas vitner. Siden da har jeg hatt mange eldre venner som har hjulpet meg i forskjellige faser av livet.

HVA SKULLE JEG VELGE Å SATSE PÅ?

Som tenåring likte jeg å være sammen med de eldre i menigheten. En av dem var en søster som het Alice Place. Det var hun som var den første som forkynte for familien vår. Hun ble som en bestemor for meg. Hun lærte meg opp i forkynnelsesarbeidet og oppmuntret meg til å sette meg som mål å bli døpt. Jeg nådde det målet da jeg var 15 år.

Noen andre som ble nære venner av meg, var et eldre ektepar som het Percy og Madge (Margaret) Dunham. Påvirkningen fra dem hadde mye å si for hva jeg valgte å satse på. Jeg likte nemlig matematikk veldig godt og hadde lyst til å bli matematikklærer. Percy og Madge hadde vært misjonærer i Latvia i 1930-årene. Da den annen  verdenskrig brøt ut i Europa, ble de innbudt til å tjene på Betel i Australia, som lå i en forstad til Sydney. Percy og Madge tok seg virkelig av meg. De fortalte mange spennende opplevelser som de hadde hatt i misjonærtjenesten. Jeg ble overbevist om at det ville være mye mer givende å lære folk om Bibelen enn å undervise i matematikk. Så jeg bestemte meg for at jeg heller ville bli misjonær.

Percy og Madge oppmuntret meg til å forberede meg med tanke på misjonærtjeneste ved å begynne som pioner. I menigheten vår i Hurstville i Sydney var det allerede ti begeistrede ungdommer som var pionerer, og i 1948, da jeg var 16 år, begynte jeg også som pioner.

De fire neste årene var jeg pioner i fire andre byer i New South Wales og Queensland. En av de første jeg studerte Bibelen med, var Betty Law (nå Remnant). Betty, som var to år eldre enn meg, var en veldig omsorgsfull person. Vi var senere pionerer sammen i byen Cowra, 23 mil vest for Sydney. Selv om vi var pionerpartnere bare en kort tid, har vi holdt kontakten og er gode venner den dag i dag.

Så ble jeg utnevnt til spesialpioner og ble sendt til Narrandera, en by som ligger 22 mil sørvest for Cowra. Min nye samarbeidspartner var Joy Lennox (nå Hunter), en ivrig pioner som også var to år eldre enn meg. Det var ingen andre Jehovas vitner i byen enn oss. Joy og jeg leide et rom hos et gjestfritt ektepar, Ray og Esther Irons. De hadde en sønn og tre døtre, og hele familien var interessert i sannheten. På ukedagene arbeidet Ray og sønnen på en sauefarm utenfor byen, mens Esther og døtrene drev et pensjonat. Hver søndag laget Joy og jeg i stand et svært middagsmåltid til familien Irons og ti–tolv av deres losjerende, som alle var sultne jernbanearbeidere. En del av husleien vår ble dekket på den måten. Etter at vi hadde vasket opp og ryddet, serverte vi familien Irons et velsmakende åndelig måltid – det ukentlige Vakttårn-studiet. Ray, Esther og de fire barna deres kom i sannheten og ble de første medlemmene av Narrandera menighet.

I 1951 var jeg på det stevnet som Jehovas vitner holdt i Sydney. Der gikk jeg på et spesielt møte for pionerer som var interessert i misjonærtjenesten. Møtet ble holdt i et stort telt, og det var over 300 til stede. Nathan Knorr fra Betel i Brooklyn holdt en tale og understreket hvor presserende det var at det gode budskap ble forkynt overalt på jorden. Vi slukte hvert ord han sa. Mange av de pionerene som var der, var senere med på å sette i gang forkynnelsesarbeidet i det sørlige stillehavsområdet og andre steder. Jeg ble veldig glad da jeg som én av 17 fra Australia ble innbudt til Gilead-skolens 19. klasse i 1952. Jeg var bare 20 år, og min drøm om å bli misjonær var i ferd med å gå i oppfyllelse!

BEHOV FOR NOEN JUSTERINGER

Det jeg lærte på Gilead, og de jeg var sammen med der, påvirket meg på flere måter. Det førte ikke bare til at jeg fikk større bibelkunnskap og sterkere tro, men det formet også personligheten min. Jeg var ung og idealistisk og tilbøyelig til å vente fullkommenhet både av meg selv og av andre. Noen ganger var jeg altfor streng. Jeg ble for eksempel sjokkert da jeg en gang så bror Knorr være med på et ballspill sammen med noen unge betelitter.

Lærerne på Gilead – som alle var gode menneskekjennere og hadde mange års erfaring – må ha sett at jeg slet. De viste meg interesse og hjalp meg til å justere min måte å tenke på. Litt etter litt begynte jeg å se på Jehova som en kjærlig  Gud som verdsetter det vi gjør, ikke som en streng eller krevende Gud. Noen av de andre i klassen hjalp meg også. Jeg husker at en av dem sa: «Elva, Jehova sitter ikke der oppe med en pisk. Ikke vær så streng mot deg selv!» Disse direkte ordene nådde hjertet mitt.

Etter Gilead ble fire av klassekameratene mine og jeg sendt til Namibia i Afrika. Snart ledet vi til sammen 80 bibelstudier. Jeg elsket Namibia og livet som misjonær, men på Gilead hadde jeg forelsket meg i en medelev som var blitt sendt til Sveits. Etter et år i Namibia flyttet jeg til Sveits. Vi giftet oss, og jeg begynte å reise i kretstjenesten sammen med mannen min.

EN FORFERDELIG SKUFFELSE

Etter fem fine år i kretstjenesten ble vi innbudt til å tjene på Betel i Sveits. Jeg gledet meg over å tilhøre Betel-familien og å være omgitt av så mange åndelig modne, eldre brødre og søstre.

Kort tid etter at vi hadde begynt på Betel, fikk jeg et fryktelig sjokk. Jeg oppdaget at mannen min hadde vært utro, og han forlot meg. Han hadde sveket både meg og Jehova. Jeg var fullstendig knust! Jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha taklet denne situasjonen uten kjærligheten og støtten fra mine kjære eldre venner i Betel-familien. De hørte på meg når jeg hadde behov for å prate, og lot meg være i fred når jeg hadde behov for å være for meg selv. Den trøsten og kjærlige hjelpen de gav meg, holdt meg oppe da jeg hadde det så vondt, og det hjalp meg til å komme i et enda nærere forhold til Jehova.

Jeg tenkte også på ting som var blitt sagt flere år tidligere av kloke eldre venner av meg som selv var blitt formet av prøvelser. Madge Dunham sa for eksempel en gang: «Elva, du kommer til å møte mange prøvelser i ditt liv i tjenesten for Jehova, men de vanskeligste prøvelsene kan komme fra dem som står deg nær. Under slike prøvelser må du holde deg nær til Jehova. Husk at du tjener ham, ikke ufullkomne mennesker!» Dette rådet hjalp meg i mange tunge stunder. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle la de feilene mannen min hadde gjort, få skille meg fra Jehova.

Etter hvert bestemte jeg meg for å reise tilbake til Australia for å komme nærmere familien min og være pioner der. Under den lange båtreisen hadde jeg en rekke interessante bibelske samtaler med en gruppe medpassasjerer. Én i gruppen var en stillferdig nordmann som het Arne Gjerde. Han likte det han hørte. Senere kom Arne på besøk til familien min og meg i Sydney. Han gjorde raske åndelige framskritt og kom i sannheten. Arne og jeg giftet oss i 1963, og to år senere fikk vi en sønn, Gary.

ET ANNET STORT TAP

Arne, Gary og jeg var en lykkelig liten familie. Etter en tid bygde Arne ut huset vårt, slik at foreldrene mine, som begynte å komme opp i årene, kunne bo hos oss. Men da vi hadde vært gift i seks år, fikk vi et stort sjokk. Arne hadde fått hjernekreft. Jeg besøkte ham på sykehuset hver dag mens han gjennomgikk langvarig strålebehandling. En tid gikk det fint framover, men så ble han verre, og han fikk slag. Jeg fikk vite at han bare hadde noen uker igjen å leve. Men  Arne overlevde. Med tiden kom han hjem, og jeg pleide ham til han ble mye bedre. Etter hvert ble han i stand til å gå igjen og til å gjenoppta sine plikter som eldste i menigheten. Hans lyse sinn og humoristiske sans gjorde også sitt til at han ble bedre, og til at det var lettere for meg å ta meg av ham.

Mange år senere, i 1986, ble Arne syk igjen. På dette tidspunktet var begge foreldrene mine døde, og vi flyttet til det vakre Blue Mountains-området utenfor Sydney for å bo nærmere vennene våre. Senere giftet Gary seg med en søt åndelig søster, Karin, og de foreslo at vi fire skulle dele hus. Etter noen måneder flyttet alle fire inn i et hus bare noen gater bortenfor der hvor Arne og jeg hadde bodd.

De siste 18 månedene Arne levde, var han sengeliggende og trengte konstant pleie. Siden jeg måtte være hjemme mesteparten av tiden, studerte jeg Bibelen og bibelske publikasjoner to timer hver dag. På den måten fant jeg mange gode råd som hjalp meg til å holde ut i min situasjon. Flere av de eldre i menigheten viste omtanke ved å komme på besøk. Noen av dem hadde utholdt lignende prøvelser. Disse besøkene var til stor oppmuntring for meg. Arne døde i april 2003 med et sikkert håp om en oppstandelse.

MIN BESTE STØTTE

Som ung var jeg idealistisk. Men jeg har funnet ut at livet sjelden blir slik som man venter. Jeg har opplevd utallige velsignelser, men også to store tragedier – jeg mistet min første mann fordi han var utro, og min andre mann fordi han ble syk og døde. Underveis har jeg funnet veiledning og trøst flere steder. Min beste støtte er likevel «Den Gamle av Dager» – Jehova Gud. (Dan 7:9) Veiledningen fra ham har formet personligheten min og har ført til at jeg har hatt fine opplevelser i misjonærtjenesten. Når det har oppstått problemer, har ’Jehovas kjærlige godhet støttet meg, og hans rike trøst har kjærtegnet min sjel’. (Sal 94:18, 19) Jeg har også fått kjærlighet og støtte fra familien og fra ’sanne venner født med tanke på tider med trengsel’. (Ordsp 17:17) Mange av disse vennene har vært eldre brødre og søstre med stor livsvisdom.

«Er det ikke visdom blant de gamle og forstand i en lang rekke dager?» spurte patriarken Job. (Job 12:12) Når jeg ser tilbake på livet mitt, kan jeg si at det virkelig er slik. De rådene og den trøsten jeg har fått fra kloke eldre venner, har vært til hjelp og støtte for meg, og vennskapet med dem har gjort livet mitt rikere. Jeg er så takknemlig for at jeg har kunnet være deres venn.

Nå er jeg selv en eldre dame på 80 år. Det jeg har opplevd gjennom et langt liv, har gjort meg spesielt våken for andre eldres behov. Jeg liker fortsatt å besøke de eldre og hjelpe dem. Men jeg trives også godt sammen med unge mennesker. Energien deres virker stimulerende, og begeistringen deres smitter. Når jeg merker at noen unge søker råd eller støtte hos meg, er jeg glad for å kunne være der for dem.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

Som pioner sammen med Joy Lennox i Narrandera

[Bilde på side 15]

Elva sammen med andre medlemmer av Betel-familien i Sveits i 1960

[Bilde på side 16]

Sammen med Arne etter at han var blitt syk