Fortalt av Max Lloyd

Det var sent en kveld i 1955. Jeg og en annen misjonær var i distriktet vårt i Paraguay i Sør-Amerika da det huset vi var i, ble omringet av en rasende pøbelflokk som ropte: «Vår gud er en blodtørstig gud, og han vil ha gringoenes blod.» Hva var grunnen til at vi gringoer (hvite utlendinger) var der?

I MITT tilfelle begynte det hele for mange år siden i Australia, hvor jeg vokste opp, og hvor Jehova begynte å lære meg å gjøre hans vilje. Far tok imot boken Fiender fra et av Jehovas vitner i 1938. Han og mor var allerede misfornøyde med de lokale prestene, som omtalte deler av Bibelen som fabler. Omkring et år senere ble foreldrene mine døpt som symbol på at de hadde innviet seg til Jehova. Fra da av ble det å gjøre Jehovas vilje det viktigste for familien vår. Søsteren min, Lesley, som var fem år eldre enn meg, var den neste som ble døpt, og jeg ble døpt i 1940, da jeg var ni år.

Kort tid etter at den annen verdenskrig brøt ut, ble det forbudt å trykke og distribuere Jehovas vitners bibelske litteratur i Australia. Som ganske ung lærte jeg derfor å forklare grunnlaget for min tro ved bare å bruke Bibelen. Jeg pleide å ha Bibelen med meg på skolen for å vise hvorfor jeg ikke ville hilse flagget eller støtte nasjonenes krigsinnsats. – 2. Mos 20:4, 5; Matt 4:10; Joh 17:16; 1. Joh 5:21.

Det var mange på skolen som ikke ville være sammen med meg, for jeg ble stemplet som «tysk spion». Noen ganger så vi filmer på skolen. Før det ble vist en film, ble det forventet at alle reiste seg og sang nasjonalsangen. Når jeg ble sittende, pleide to–tre gutter å prøve å dra meg opp etter håret. Jeg ble til slutt utvist fra skolen fordi jeg holdt fast ved min bibelske tro. Men jeg fikk tatt brevkurs hjemmefra.

ET MÅL JEG NÅDDE ETTER HVERT

Jeg hadde satt meg som mål å begynne i heltidstjenesten som pioner når jeg fylte 14. Jeg ble derfor veldig skuffet da foreldrene mine sa at jeg først måtte finne meg en jobb og komme meg i arbeid. De sa at jeg måtte betale for å bo hjemme, men lovte at jeg kunne begynne som pioner når jeg ble 18. Dette førte til stadige diskusjoner om de pengene jeg tjente. Jeg argumenterte med at jeg ville spare dem med tanke på pionertjenesten, men de tok dem.

 Da tiden var inne til at jeg skulle begynne som pioner, satte foreldrene mine seg ned med meg og forklarte at de hadde satt de pengene jeg hadde gitt dem, inn på en sparekonto. Så gav de meg alle pengene tilbake, slik at jeg kunne kjøpe klær og andre ting jeg trengte som pioner. De lærte meg å klare meg selv og ikke forvente at andre skulle ta seg av meg. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at denne opplæringen var veldig verdifull.

Da Lesley og jeg vokste opp, hadde vi ofte pionerer boende hos oss, og vi likte godt å være med dem ut i tjenesten. Helgene gikk med til å forkynne fra hus til hus og på gaten og til å lede bibelstudier. Målet for en menighetsforkynner på den tiden var 60 timer i måneden. Mor nådde nesten alltid det målet, så hun var et godt eksempel for Lesley og meg.

PIONERTJENESTE PÅ TASMANIA

Det første stedet jeg ble sendt til som pioner, var den australske øya Tasmania, hvor søsteren min og mannen hennes allerede var. Men etter kort tid drog de for å gjennomgå den 15. klassen ved Gilead-skolen. Jeg var veldig sjenert og hadde aldri vært hjemmefra før. Noen mente at jeg nok ikke ville klare å holde det gående i mer enn tre måneder. Men det gjorde jeg, og da det hadde gått bortimot et år, i 1950, ble jeg utnevnt til kretstjener (omtrent det samme som koordinator for eldsterådet). Senere ble jeg utnevnt til spesialpioner, og en annen ung bror ble samarbeidspartneren min.

Det stedet vi ble sendt til, var en isolert kobbergruveby hvor det ikke var noen vitner. Vi kom fram dit med buss sent på ettermiddagen. Den første natten overnattet vi på et gammelt hotell. Dagen etter, mens vi forkynte fra hus til hus, spurte vi beboerne om de visste om et ledig rom. På slutten av dagen var det en som sa at presteboligen ved siden av den presbyterianske kirken stod tom, og at vi burde snakke med diakonen. Han var vennlig og lot oss få bo der. Det var en underlig følelse å gå ut av presteboligen hver dag for å forkynne.

Det var et fruktbart distrikt å forkynne i. Vi hadde fine samtaler og startet mange bibelstudier. Da kirkelederne i hovedstaden på øya fikk høre om dette og at det bodde noen Jehovas vitner i presteboligen, forlangte de at diakonen skulle få oss ut derfra med én gang. Nå var vi husløse igjen!

Da vi hadde forkynt til litt utpå ettermiddagen dagen etter, så vi oss om etter et sted å overnatte. Tribunen på idrettsstadionet var det beste vi kunne oppdrive. Vi gjemte koffertene våre der og fortsatte å forkynne. Det begynte å bli mørkt, men vi bestemte oss for å besøke noen flere hus for å ta ferdig en gate. I et av husene var det en mann som tilbød oss å bo i et lite toroms hus bak på eiendommen hans!

 I KRETSTJENESTEN OG PÅ GILEAD

Da jeg hadde forkynt i dette distriktet i cirka åtte måneder, innbød det australske avdelingskontoret meg til å bli kretstilsynsmann. Det kom som et sjokk, for jeg var bare 20 år. Etter et par uker med opplæring begynte jeg å besøke menigheter på egen hånd for å oppmuntre dem. De brødrene som var eldre enn meg – som jo nesten alle var – så ikke ned på min ungdom, men hadde respekt for det arbeidet jeg gjorde.

Å reise fra menighet til menighet var ikke mye ensformig! Én uke reiste jeg med buss, en annen uke med trikk og så med bil, eller jeg satt bakpå en motorsykkel med en koffert og en feltveske – rene balansekunsten. Det var virkelig oppmuntrende å bo hos brødrene. Én kretstjener ville veldig gjerne at jeg skulle bo hos ham, selv om huset hans ikke var ferdigbygd. Den uken ble det redd opp en seng til meg i badekaret, men for en fin uke vi hadde sammen, full av åndelige gleder!

En annen overraskelse kom i 1953, da jeg fikk et søknadsskjema til den 22. klassen ved Gilead-skolen. Men jeg hadde blandede følelser. Du skjønner, etter at søsteren min og mannen hennes ble uteksaminert fra Gilead 30. juli 1950, ble de sendt til Pakistan, hvor Lesley ble syk og døde før det hadde gått et år. Jeg tenkte: Hvordan ville foreldrene mine føle det hvis jeg drog et eller annet sted i verden etter så kort tid? Men de sa: «Reis og tjen Jehova hvor han enn måtte lede deg.» Jeg så aldri far igjen. Han døde i slutten av 1950-årene.

Kort tid senere gikk jeg om bord i en båt som skulle til New York, sammen med fem andre australske brødre og søstre. Overfarten tok seks uker, og underveis leste vi i Bibelen, studerte og forkynte for andre passasjerer. Før vi reiste til Gilead-skolen i South Lansing i staten New York, overvar vi det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i juli 1953. På det meste var det 165 829 til stede!

De 120 elevene i Gilead-klassen vår kom fra alle verdenshjørner. Det var ikke før på avslutningsdagen vi fikk vite hvor vi skulle bli sendt. Så snart vi kunne, skyndte vi oss til skolens bibliotek for å få vite mer om de landene vi skulle tjene i. Jeg lærte at det landet jeg skulle til, Paraguay, hadde vært igjennom en rekke politiske revolusjoner i årenes løp. En morgen kort tid etter at jeg var kommet dit, spurte jeg de andre misjonærene om hva slags «feiring» som hadde pågått om natten. De smilte og sa: «Du har opplevd din første revolusjon. Se ut gjennom ytterdøren.» Det var soldater på hvert gatehjørne!

EN SPESIELL OPPLEVELSE

En gang var jeg med kretstilsynsmannen for å besøke en avsidesliggende menighet og for å vise filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Vi reiste i åtte–ni timer, først med tog, så  med hest og vogn og til slutt med oksekjerre. Vi hadde med oss et strømaggregat og en filmframviser. Da vi til slutt kom fram, brukte vi neste dag til å besøke gårder og invitere alle til å se filmen samme kveld. Det var rundt 15 personer til stede.

Omkring 20 minutter ut i filmen fikk vi beskjed om å gå inn i huset så fort som mulig. Vi grep fatt i framviseren og gjorde som vi ble bedt om. Det var da noen menn begynte å avfyre skudd og rope taktfast: «Vår gud er en blodtørstig gud, og han vil ha gringoenes blod.» Det var bare to gringoer der, og jeg var den ene! De som var kommet for å se filmen, klarte å hindre pøbelflokken i å bryte seg inn i huset. Men motstanderne kom tilbake i tretiden om natten. De avfyrte skudd og sa at de skulle drive oss tilbake til byen senere på dagen.

Brødrene kontaktet sheriffen, og han kom på ettermiddagen med to hester for å ta oss med til byen. Hver gang vi nærmet oss et kratt eller en treklynge, trakk han fram pistolen sin og red i forveien for å inspisere området. Jeg kunne se at hesten var et viktig transportmiddel, så senere skaffet jeg meg en.

DET KOMMER FLERE MISJONÆRER

Forkynnelsesarbeidet fortsatte å gå fint framover til tross for at prestene stadig motarbeidet oss. I 1955 kom det fem nye misjonærer, deriblant en ung kanadisk søster som het Elsie Swanson, som hadde gått i Gileads 25. klasse. Vi tjente sammen på avdelingskontoret i en tid før hun ble sendt til en annen by. Hun hadde viet livet sitt til tjenesten for Jehova, med lite støtte fra foreldrene sine, som aldri tok imot sannheten. Den 31. desember 1957 giftet jeg meg med Elsie, og vi bodde alene i et misjonærhjem i den sørlige delen av Paraguay.

Det var ikke innlagt vann i misjonærhjemmet, men vi hadde en brønn i bakgården. Det var derfor ikke dusj eller toalett innendørs, og vi hadde ikke vaskemaskin og ikke engang kjøleskap. Vi kjøpte ferske matvarer hver dag. Men det enkle livet vi levde, og det kjærlige forholdet vi hadde til brødrene og søstrene i menigheten, gjorde dette til en lykkelig tid i vårt ekteskap.

I 1963, kort tid etter at vi hadde reist tilbake til Australia for å besøke mor, fikk hun et hjerteinfarkt, sannsynligvis fordi hun ble så oppglødd av å se sønnen sin igjen etter ti år. Da tiden nærmet  seg for at vi skulle vende tilbake til Paraguay, stod vi overfor et av vårt livs vanskeligste valg. Skulle vi forlate mor på sykehuset og håpe at noen ville ta hånd om henne, slik at vi kunne dra tilbake til oppdraget vårt i Paraguay, som vi var så glad i? Etter mange bønner bestemte Elsie og jeg oss for å bli værende og ta oss av mor. Vi gjorde det samtidig som vi fortsatte i heltidstjenesten, til hun døde i 1966.

Det var et privilegium å bli brukt i krets- og områdetjenesten i Australia i flere år og å undervise eldste på Kurs i Rikets tjeneste. Så skjedde det en ny forandring i livet vårt. Jeg ble utnevnt til å tjene som medlem av det første utvalget ved avdelingskontoret i Australia. Så, da vi skulle bygge et nytt avdelingskontor, ble jeg ordstyrer for byggekomiteen. Med hjelp fra mange erfarne, samarbeidsvillige arbeidere ble det bygd et flott avdelingskontor.

Senere begynte jeg i tjenesteavdelingen, en avdeling som fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Jeg fikk også det privilegium å besøke andre avdelingskontorer rundt om i verden som sonetilsynsmann for å gi hjelp og oppmuntring. Jeg syntes det var spesielt trosstyrkende å besøke land hvor jeg fikk snakke med brødre som hadde sittet flere år – til og med tiår – i fengsler og konsentrasjonsleirer på grunn av sin trofaste lydighet mot Jehova.

DER VI TJENER NÅ

Etter at vi kom tilbake fra en slitsom sonereise i 2001, fikk jeg et brev hvor jeg ble innbudt til å komme til Brooklyn i New York for å bli medlem av det nyopprettede utvalget ved avdelingskontoret i USA. Elsie og jeg tok innbydelsen med i våre bønner, og vi sa med glede ja til dette oppdraget. Nå, over elleve år senere, er vi fortsatt i Brooklyn.

Jeg er så glad for at jeg har en kone som mer enn villig gjør alt det Jehova ber oss om. Elsie og jeg er nå i begynnelsen av 80-årene, og vi har fremdeles rimelig god helse. Vi ser fram til å bli lært av Jehova i all evighet og få del i de rike velsignelsene som de som fortsetter å gjøre hans vilje, vil få oppleve.

[Uthevet tekst på side 19]

Én uke reiste jeg med buss, en annen uke med trikk og så med bil, eller jeg satt bakpå en motorsykkel med en koffert og en feltveske – rene balansekunsten

[Uthevet tekst på side 21]

Vi ser fram til å bli lært av Jehova i all evighet

[Bilder på side 18]

Til venstre: I kretstjenesten i Australia

Til høyre: Foreldrene mine og jeg

[Bilde på side 20]

Da vi giftet oss, 31. desember 1957