«JEG klarer rett og slett ikke å gå fra dør til dør!» Bare tanken på å forkynne for fremmede virker avskrekkende på mange av dem vi studerer Bibelen med. Men han som kom med denne innvendingen, var en erfaren foredragsholder og bibellærer, en såkalt pilegrim.

Mange av dem som leste Zion’s Watch Tower, og som hadde forlatt det kirkesamfunnet de tidligere hadde tilhørt, lengtet etter fellesskap med andre som tørstet etter Bibelens sannhet. Dette bladet oppfordret leserne til å finne andre med samme dyrebare tro og komme sammen regelmessig for å studere Bibelen. Rundt 1894 begynte Selskapet Vakttårnet å sende ut reisende representanter som skulle ha møter med grupper som hadde bedt om besøk. Disse erfarne, arbeidsomme mennene, som senere ble kalt pilegrimer, ble utvalgt på grunn av sin ydmykhet og bibelkunnskap og sine evner til å holde taler og gi god undervisning og for at de viste troskap mot gjenløsningen. Besøket varte vanligvis i én eller to travle dager. Mange bibelstudenter smakte på felttjenesten for første gang ved at de delte ut innbydelser til en pilegrims offentlige foredrag. Etter at Hugo Riemer, som senere ble medlem av det styrende råd, hadde holdt en tale på en skole en kveld, besvarte han bibelske spørsmål til over midnatt. Utslitt, men lykkelig, sa han at møtet hadde vært «storartet».

I Zion’s Watch Tower stod det at hovedformålet med pilegrimsbesøkene var å bygge opp «troens husstand», noe som skulle gjøres ved å holde møter hjemme hos de troende. Bibelstudenter fra områdene i nærheten kom for å overvære talene og den delen av programmet som var satt av til spørsmål og svar. Deretter var tiden inne til å vise og nyte godt av kristen gjestfrihet. En gang Maude Abbott var på et slikt møte som liten jente, ble det holdt en tale om formiddagen, og etterpå satte alle seg rundt et langbord i hagen. Hun forteller: «Det var så mye deilig mat der – skinke, stekt kylling, brød av mange slag, pai og kake! Alle spiste så mye de kunne, og rundt klokken to samlet vi oss for å høre en ny tale.» Men hun innrømmer: «På det tidspunktet satt alle og nærmest halvsov.» Benjamin Barton, som var pilegrim i mange år, sa en gang: ‘Hvis jeg hadde spist all den mektige maten som jeg ble tilbudt, hadde pilegrimstjenesten tatt knekken på meg for lenge siden.’ Etter hvert ble det sendt et brev fra hovedkontoret i Brooklyn som sa at det ville være bedre for alle parter om de velmenende søstrene sørget for at pilegrimen fikk «enkel hverdagsmat» og «uforstyrret søvn».

Pilegrimene var dyktige til å undervise, og de brukte plansjer, modeller eller andre ting de hadde for hånden, for å gjøre talene levende. R.H. Barbers taler «var alltid godt ‘krydret’ åndelig sett». W.J. Thorn talte på en faderlig måte «som en av oldtidens patriarker». En dag Shield Toutjian satt på i en A-Ford, ropte han plutselig: «Stopp!» Han hoppet ut av bilen, plukket noen markblomster og holdt en improvisert tale om Jehovas skaperverk for dem han reiste sammen med.

Pilegrimstjenesten var anstrengende og bød på mange utfordringer, spesielt for dem som var  middelaldrende eller eldre. Men for noen viste det seg at den største prøvelsen kom da det ble en forandring i hva de skulle fokusere på under pilegrimsbesøkene. Det ble nå forventet at de skulle ta ledelsen i forkynnelsen fra hus til hus. I The Watch Tower for 15. mars 1924 stod det at «et av hovedoppdragene» til de sanne kristne «er å forkynne om Riket. Pilegrimene blir sendt ut i denne hensikt».

Noen pilegrimer likte tydeligvis ikke denne forandringen, for de valgte å slutte i reisetjenesten, og noen av de misfornøyde dannet til og med sin egen religiøse gruppe. Robie D. Adkins fortalte at en pilegrim som var en fremragende taler, bittert sa: «Jeg har bare lært å forkynne fra podiet. Jeg klarer rett og slett ikke å gå fra dør til dør!» Bror Adkins fortalte videre: «Neste gang jeg så ham, var på stevnet i Columbus i Ohio i 1924. Han var det mest sørgmodige mennesket der, der han stod alene i skyggen av et lite tre, ulykkelig blant tusenvis av glade brødre. Jeg så ham aldri igjen. Kort tid senere forlot han organisasjonen.» På den annen side var det «mange lykkelige brødre som gikk forbi og bar bøker til bilene sine», tydeligvis ivrige etter å forkynne fra hus til hus. – Apg 20:20, 21.

Mange pilegrimer la hele sin sjel i forkynnelsesarbeidet, selv om de kanskje var like nervøse som dem de skulle gi opplæring. Den tysktalende pilegrimen Maxwell G. Friend (Freschel) skrev om hus-til-hus-forkynnelsen: «Denne delen av pilegrimsarbeidet fører til at en opplever enda flere velsignelser i reisetjenesten.» Pilegrimen John A. Bohnet skrev at brødrene stort sett var svært positive til at det ble lagt vekt på forkynnelsen. Ifølge ham hadde de aller fleste «en brennende iver etter å være i forreste linje i krigen».

I årenes løp har trofaste reisende brødre hatt en god innflytelse på menighetene. «Det er hevet over tvil at pilegrimenes besøk hadde stor verdi og positiv innvirkning, noe jeg la merke til allerede som gutt», sa Norman Larson, som hadde vært lenge i sannheten. «De gjorde mye for å forme meg på rette måte.» Helt fram til vår tid har slike selvoppofrende og lojale reisende tilsynsmenn hjulpet sine trosfeller, slik at de kan si: «Vi klarer å gå fra dør til dør!»

[Uthevet tekst på side 32]

Det var en lykkelig dag når pilegrimen kom på besøk!

[Bilde på side 31]

Benjamin Barton hadde omkring 170 stopp på sin reiserute i 1905

[Bilde på side 32]

Walter J. Thorn var en pilegrim som fikk kallenavnet «Pappy» på grunn av sin faderlige, kristuslignende væremåte

[Bilde på side 32]

J.A. Browne ble sendt som pilegrim til Jamaica rundt 1902 for å styrke og oppmuntre 14 små grupper

[Bilde på side 32]

Pilegrimsarbeidet styrket brødrenes tro og enhet og førte dem nærmere organisasjonen