1. Hva ser vi gjerne for oss når vi tenker på slaver?

FOR cirka 2500 år siden skrev en gresk dramatiker: «Ingen bærer villig slaveriets tunge åk.» De fleste i dag vil lett si seg enig i at ingen vil velge å være slave. Når vi tenker på slaver, ser vi gjerne for oss undertrykte mennesker som sliter og strever for dem som eier dem og bestemmer over dem, uten at de selv får noe særlig igjen for sitt harde arbeid.

2, 3. (a) Hva slags posisjon har de som er villige slaver, eller tjenere, for Kristus? (b) Hvilke spørsmål om forvaltergjerningen skal vi drøfte?

²Jesus viste imidlertid at hans disipler skulle være ydmyke tjenere, eller slaver. Men det at de sanne kristne skulle være slaver, betyr ikke at de skulle behandles på en nedverdigende eller undertrykkende måte. Deres posisjon skulle være forbundet med ære, tillit og respekt. Tenk for eksempel på det Jesus sa om én bestemt «slave». Kort tid før sin død forutsa han at han skulle gi oppgaver til en ‘tro og klok slave’. – Matt 24:45–47.

³Det er verdt å merke seg at i en parallellberetning blir denne slaven omtalt som en «forvalter». (Les Lukas 12:42–44.) De færreste kristne som lever nå, hører med til den gruppen som utgjør denne trofaste forvalteren. Men Bibelen viser at alle som tjener Gud, på en måte er forvaltere. Hvilke ansvarsoppgaver og forpliktelser innbefatter forvaltergjerningen? Hvordan bør vi se på dem? For å finne ut dette skal vi se hva det innebar å være en forvalter i gammel tid.

4, 5. Hva slags ansvarsoppgaver hadde forvaltere i gammel tid? Nevn noen eksempler.

⁴En forvalter i gammel tid var ofte en betrodd  slave som hadde betydelig myndighet og hadde fått i oppdrag å føre tilsyn med sin herres husholdning eller forretninger. I tillegg til at han vanligvis hadde ansvaret for å ta hånd om husstandens eiendeler og penger, hadde han som regel oppsyn med de andre tjenerne. En slik forvalter var Elieser, som var betrodd ansvaret for alt det den velstående Abraham eide. Det kan ha vært Elieser Abraham sendte til Mesopotamia for at han skulle finne en kone til hans sønn Isak. For et viktig og omfattende oppdrag! – 1. Mos 13:2; 15:2; 24:2–4.

⁵Abrahams oldebarn Josef førte tilsyn med Potifars husholdning. (1. Mos 39:1, 2) Med tiden fikk Josef selv en forvalter, som «stod over hans hus». Denne forvalteren sørget for at Josefs ti brødre ble vist gjestfrihet. Og på Josefs befaling sørget han for at planen i forbindelse med det «stjålne» sølvbegeret ble gjennomført. Så vi ser at forvaltere hadde en svært betrodd stilling. – 1. Mos 43:19–25; 44:1–12.

6. Hva slags forvaltergjerning har forskjellige kristne eldste?

⁶Omkring 1800 år senere skrev apostelen Paulus at kristne tilsynsmenn skulle være ‘Guds forvaltere’. (Tit 1:7) Tilsynsmennene, som er utnevnt til å være hyrder for «Guds hjord», tar ledelsen i menighetene og gir veiledning. (1. Pet 5:1, 2) De eldste har naturligvis forskjellige ansvarsoppgaver. For eksempel: De fleste tilsynsmennene i dag tjener én menighet, mens de reisende tilsynsmennene tjener mange menigheter og medlemmene av utvalgene ved avdelingskontorene har oppsyn med menighetene i ett eller flere land. Men det forventes av dem alle at de utfører sine plikter på en trofast måte. De må alle «avlegge regnskap» overfor Gud. – Hebr 13:17.

7. Hvordan vet vi at alle kristne på en måte er forvaltere?

⁷Hva så med de mange lojale kristne som ikke er tilsynsmenn? Apostelen Peter skrev i et brev til kristne i sin alminnelighet: «Alt etter som hver enkelt har fått en gave, skal dere bruke den til å tjene hverandre som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter.» (1. Pet 1:1; 4:10) Gud har i sin ufortjente godhet gitt oss alle visse gaver, evner eller talenter som vi kan bruke til gagn for våre trosfeller. Alle som tjener Gud, er altså forvaltere, og med deres forvaltergjerning kommer ære, tillit og ansvar.

8. Hva er ett viktig prinsipp vi må huske?

⁸Vi skal nå se nærmere på tre prinsipper som vi som forvaltere må ha i tankene. For det første: Vi tilhører alle Gud og må stå til ansvar overfor ham. Paulus skrev: «Dere tilhører ikke dere selv, for dere ble kjøpt for en pris», det vil si Kristi offerblod. (1. Kor 6:19, 20) Siden vi tilhører Jehova, er vi forpliktet til å holde hans bud, som ikke er byrdefulle. (Rom 14:8; 1. Joh 5:3) Vi er også Kristi slaver. I likhet med forvaltere i gammel tid har vi stor frihet – men ikke ubegrenset frihet. Vi må ivareta våre ansvarsoppgaver og forpliktelser på den måten vi har fått beskjed om. Uansett hvilke tjenesteprivilegier vi har, er vi tjenere for Gud og Kristus.

9. Hvordan illustrerte Jesus forholdet mellom en slave og hans herre?

⁹Jesus hjelper oss til å forstå forholdet mellom en slave og hans herre. En gang fortalte han disiplene en illustrasjon om en slave som kom hjem etter en dags arbeid. Hva sa herren til slaven? Sa han: «Kom straks hit og legg deg til bords»? Nei. Han sa: «Gjør i stand noe som jeg  kan ha til aftens, og ta på deg et forkle og vart meg opp til jeg er ferdig med å spise og drikke, og etterpå kan du selv spise og drikke.» Hvordan forklarte Jesus illustrasjonen? Han sa: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det dere er pålagt, si: ‘Vi er udugelige slaver. Det vi har gjort, er det vi var skyldige å gjøre.’» – Luk 17:7–10.

10. Hva er det som viser at Jehova setter pris på alt vi gjør for ham?

¹⁰Jehova setter naturligvis pris på de anstrengelsene vi gjør oss for å tjene ham. Bibelen forsikrer oss: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» (Hebr 6:10) Jehova stiller aldri urimelige krav til oss. Det han ber oss om å gjøre, er dessuten til vårt beste og er aldri for tungt eller vanskelig. Men som Jesus viste i illustrasjonen om slaven, gjør ikke en slave først og fremst som han selv vil. Poenget er: Da vi innviet oss til Gud, valgte vi å la hans vilje komme først i livet. Er du ikke enig i det?

11, 12. Hvilken egenskap må vi som forvaltere vise, og hva må vi unngå?

¹¹Et prinsipp nummer to er: Som forvaltere retter vi oss alle etter de samme grunnleggende kravene. Noen i Jehovas organisasjon har riktignok ansvarsoppgaver som andre ikke har. Men de fleste ansvarsoppgaver og forpliktelser er felles for oss alle. Som disipler av Kristus og vitner for Jehova er vi for eksempel pålagt å elske hverandre. Jesus sa at kjærlighet er de sanne kristnes kjennetegn. (Joh 13:35) Men vi elsker ikke bare våre brødre og søstre. Vi går også inn for å vise kjærlighet overfor dem som ikke er beslektet med oss i troen. Dette er noe vi alle kan og bør gjøre.

¹²Noe annet som kreves av oss, er at vi har god oppførsel. Vi ønsker å unngå oppførsel og livsstiler som Guds Ord fordømmer. Paulus skrev: «Verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, eller tyver eller griske eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike.» (1. Kor 6:9, 10) Det skal innrømmes at det krever anstrengelser å følge Guds normer for rett og galt. Men det er verdt det, for det gir oss mange fordeler, deriblant en sunn livsstil, et godt forhold til andre og et godkjent forhold til Gud. – Les Jesaja 48:17, 18.

13, 14. Hvilket ansvar har alle kristne, og hvordan bør vi se på det?

¹³Husk også at en forvalter måtte arbeide. Det må vi også. Vi har fått en verdifull gave – kunnskapen om sannheten. Gud forventer at vi deler denne kunnskapen med andre. (Matt 28:19, 20) Paulus skrev: «Slik skal et menneske vurdere oss: som Kristi underordnede og forvaltere av Guds hellige hemmeligheter.» (1. Kor 4:1) Paulus var klar over at denne forvalteroppgaven både innebar at han ivaretok «Guds hellige hemmeligheter» på en samvittighetsfull måte, og at han trofast delte dem med andre, slik hans Herre, Jesus Kristus, hadde pålagt ham. – 1. Kor 9:16.

¹⁴Å gjøre andre kjent med sannheten er en måte å vise kjærlighet på. Vi kan riktignok ikke gjøre like mye i tjenesten alle sammen, siden vi har forskjellig livssituasjon. Jehova forstår det. Det som er viktig, er at vi gjør alt det vi personlig er i stand til. Da viser vi Gud og vår neste uselvisk kjærlighet.

15–17. (a) Hvorfor er det helt nødvendig at en forvalter er trofast? (b) Hvordan illustrerte Jesus følgene av ikke å være trofast?

¹⁵Et tredje prinsipp, som er nøye  knyttet til de to første, er: Vi må være trofaste, pålitelige. Selv om en forvalter skulle ha mange fine egenskaper og evner, vil ingen av dem ha noen betydning hvis han er uansvarlig eller er illojal mot sin herre. Det er helt nødvendig at en forvalter er trofast, hvis han skal kunne utføre sine oppgaver på en god måte og gjøre sin herre fornøyd. Husk at Paulus skrev: «Det som . . . ventes av forvaltere, er at en slik mann skal bli funnet trofast.» – 1. Kor 4:2.

¹⁶Hvis vi er trofaste, vil vi bli belønnet – det er sikkert. Hvis vi ikke er trofaste, vil vi lide tap. Vi ser dette prinsippet i Jesu illustrasjon om talentene. De slavene som trofast «gjorde forretninger» med sin herres penger, fikk ros og ble rikt belønnet. Men den slaven som håndterte det herren hadde betrodd ham, på en uansvarlig måte, ble kalt ‘ond’, ‘lat’ og ‘udugelig’. Den talenten han hadde fått, ble tatt fra ham, og han ble kastet ut. – Les Matteus 25:14–18, 23, 26, 28–30.

¹⁷Jesus pekte også på hvilke følger det får å ikke være trofast, da han ved en annen anledning sa: «Det var en mann som var rik, og han hadde en forvalter, og denne ble anklaget for ham for å ødsle med de ting han eide. Han kalte ham så til seg og sa til ham: ‘Hva er dette som jeg hører om deg? Levér inn regnskapet for din forvaltergjerning, for du kan ikke lenger styre huset.’» (Luk 16:1, 2) Fordi forvalteren sløste med de tingene hans herre eide, bestemte herren seg for å sende ham bort. Dette lærer oss virkelig noe viktig. Vi ønsker selvfølgelig aldri å være upålitelige, men vil trofast gjøre det vi er pålagt å gjøre.

18. Hvorfor bør vi ikke sammenligne oss med andre?

¹⁸Hver og én av oss kan spørre seg selv: Hvor godt utfører jeg min forvaltergjerning? Det kan imidlertid føre til problemer hvis vi sammenligner oss med andre. Bibelen kommer med dette rådet: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» (Gal 6:4) I stedet for å sammenligne det vi gjør, med det andre gjør, bør vi konsentrere oss om det vi personlig er i stand til å gjøre. Det vil både hindre oss i å bli stolte og hindre oss i å bli motløse. Når vi vurderer oss selv, bør vi huske at omstendighetene forandrer seg. Kanskje vi på grunn av dårlig helse, alder eller forskjellige forpliktelser ikke kan gjøre så mye som før. På den annen side kan det være at vi klarer mer enn det vi gjør nå. Hvis det er tilfellet, kan vi kanskje prøve å øke aktivitetsnivået?

19. Hvorfor bør vi ikke bli motløse hvis vi ikke skulle få et bestemt privilegium?

¹⁹Vi bør heller ikke sammenligne oss med dem som har bestemte ansvarsoppgaver som vi gjerne skulle hatt. Det kan for eksempel være at en bror ønsker å tjene som eldste i menigheten eller å få poster på stevnene. Det er bra å anstrenge seg for å bli kvalifisert til slike privilegier, men en bør ikke miste motet hvis en ikke skulle få dem på det tidspunktet en hadde håpet. Av grunner en kanskje ikke forstår med én gang, kan det være at noen privilegier blir gitt mye senere enn forventet. Husk at da Moses tydeligvis mente at han var klar til å føre israelittene ut av Egypt, måtte han vente i 40 år før han fikk gjøre det. Dette gjorde at han fikk nok tid til å utvikle egenskaper han trengte for å lede et stivnakket og opprørsk folk. – Apg 7:22–25, 30–34.

20. Hva kan vi lære av Jonatans eksempel?

²⁰Det kan være at vi ikke får et bestemt privilegium i det hele tatt. Slik var det for Jonatan. Han var sønn av Saul, og man skulle derfor forvente at han skulle bli konge over hele Israel. Men Gud valgte David, en mye yngre mann, til å bli konge. Hvordan reagerte Jonatan på det? Han godtok det, og han støttet David, selv om han risikerte livet ved å gjøre det. Han sa til David: «Du er den som skal bli konge over Israel, og selv skal jeg være nest etter deg.» (1. Sam 23:17) Ser du poenget? Jonatan godtok situasjonen, og i motsetning til sin far ble han ikke sjalu på David. Vi kan etterligne Jonatan. I stedet for å bli misunnelige på andre fordi de har fått oppgaver som vi ikke har fått, kan vi alle konsentrere oss om å ta hånd om de ansvarsoppgavene og forpliktelsene vi har fått. Og vi kan være sikre på at i den nye verden vil Jehova sørge for at alle hans tjenere får oppfylt sine rette ønsker.

21. Hvordan bør vi se på vår forvaltergjerning?

²¹La oss alltid huske at vi som er Guds betrodde forvaltere, ikke lever en nedverdigende slavetilværelse som kjennetegnes av undertrykkelse og tårer. Tvert imot. Vår forvaltergjerning innebærer stor ære, for vi er betrodd et viktig arbeid som aldri kommer til å bli gjentatt – forkynnelsen av det gode budskap i de siste dager for denne tingenes ordning. Samtidig nyter vi stor frihet når det gjelder hvordan vi skal ivareta våre plikter og ansvarsoppgaver. La oss derfor være trofaste forvaltere. Og la oss verdsette det privilegium det er å tjene Den Høyeste i hele universet.