Dette er bare ett av mange svært viktige moralske/etiske spørsmål som et ektepar står overfor hvis de velger å benytte seg av in vitro-fertilisering (IVF), eller prøverørsbefruktning. Hvert enkelt par står ansvarlig overfor Jehova med hensyn til hva de velger å gjøre. Men det kan være til hjelp å få et overblikk over denne formen for assistert befruktning.

I 1978 ble en kvinne i England den første som bar fram det mange kalte et prøverørsbarn. Fordi egglederne hennes var tette og sædceller derfor ikke kunne komme fram til egget/eggene hennes, hadde hun ikke klart å bli gravid. Et medisinsk team foretok et inngrep for å hente ut et modent egg fra henne, la egget i en glasskål og befruktet det med sæd fra ektemannen. Det resulterende embryoet fikk utvikle seg i et næringsrikt medium og ble så satt inn i kvinnens livmor, hvor det festet seg. Med tiden fikk hun en jente. Denne framgangsmåten, og varianter av den, ble etter hvert kalt in vitro-fertilisering, eller IVF («in vitro» betyr «i glass»).

Selv om detaljene kan variere fra land til land, innebærer IVF vanligvis det følgende: Kvinnen får hormonbehandling i flere uker for å stimulere eggstokkene til å produsere mange egg. Ektemannen kan bli bedt om å avgi fersk sæd ved å onanere. Eggene og den vaskede sæden blir ført sammen i et laboratorium. Det kan være at det er mange egg som blir befruktet og begynner å dele seg og derved blir menneskeembryoer. Etter en dag eller deromkring blir disse nylig dannede embryoene grundig undersøkt for å skille dem som måtte ha noen defekter, fra dem som ser ut til å være sunne og ha størst sannsynlighet for å feste seg i kvinnens livmor og utvikle seg videre. Omkring den tredje dagen er det vanlig å overføre ikke ett, men to eller tre av de beste embryoene til livmoren for å øke sannsynligheten for graviditet. Hvis ett eller flere av embryoene fester seg, er kvinnen gravid, og det forventes at hun med tiden vil føde.

Men hva med de embryoene som ikke ble overført, deriblant dem som så ut til å være mindre sunne eller til og med defekte? Hvis disse overtallige embryoene  blir overlatt til seg selv, vil de snart slutte å være levedyktige. Før det skjer, blir disse ekstra embryoene kanskje fryst ned i flytende nitrogen. Hvorfor? Hvis det første IVF-forsøket mislykkes, kan noen av disse embryoene bli brukt i en senere IVF-behandling til lavere kostnad. Dette reiser imidlertid etiske spørsmål. I likhet med det ekteparet som har stilt spørsmålet ovenfor, er det mange andre par som har vanskelig for å bestemme seg for hva de skal gjøre med de nedfryste embryoene. De ønsker kanskje ikke flere barn. Det kan være at alderen og økonomien deres ikke taler til fordel for et nytt forsøk. De er kanskje redd for de risikoene som er forbundet med flerlingsvangerskap. * Eller det kan være at saken er blitt mer komplisert fordi den ene ektefellen har dødd eller den ene eller begge har giftet seg på nytt. Ja, det kan være mange faktorer som gjør denne saken vanskelig, og derfor er det noen par som fortsetter å betale i flere år for oppbevaring av embryoene.

I 2008 sa en ledende embryolog som ble sitert i The New York Times, at mange pasienter synes det er veldig vanskelig å bestemme seg for hva de skal gjøre med de ekstra embryoene. I den samme artikkelen stod det: «Minst 400 000 embryoer ligger nedfryst på klinikker rundt om i [USA], og flere blir lagt til hver dag . . . Embryoer kan være levedyktige i ti år eller lenger hvis de blir fryst ned på riktig måte, men det er ikke alle som overlever opptiningen.» (Uthevet av oss.) Den sistnevnte opplysningen gir noen kristne noe å tenke over. Hvorfor?

Kristne ektepar som står overfor problemstillinger i forbindelse med IVF, kan gjerne tenke over et lignende dilemma i forbindelse med en annen medisinsk situasjon. En kristen må kanskje avgjøre hva som skal gjøres med en av hans nærmeste som er dødssyk, og som holdes kunstig i live, for eksempel ved hjelp av en respirator, som holder åndedrettet i gang. Sanne kristne tar avstand fra medisinsk forsømmelse; i tråd med 2. Mosebok 20:13 og Salme  36:9 setter de livet høyt. I Våkn opp! for 22. august 1974 stod det om de kristnes syn på aktiv dødshjelp, det å med vilje ta en døende pasients liv: «De som ønsker å innrette sitt liv i samsvar med Bibelens prinsipper, vil derfor aldri ty til aktiv eutanasi [aktiv dødshjelp], for de respekterer Guds syn på livets hellighet og ønsker å bevare en god samvittighet og adlyde landets lover.» I noen situasjoner er imidlertid livsopprettholdende teknologi det eneste som holder liv i pasienten. Familiemedlemmer må bestemme om en slik kunstig opprettholdelse av livet skal fortsette eller avsluttes.

Dette er riktignok ikke samme situasjon som et par befinner seg i hvis de har benyttet seg av IVF og nå har embryoer som blir oppbevart. Men et alternativ som kanskje blir holdt fram for dem, er å fjerne embryoene fra nitrogenfryseren og la dem tine. Uten det kunstige miljøet i fryseren vil embryoene snart ikke lenger være levedyktige. Ekteparet må bestemme om de vil tillate dette. – Gal 6:7.

Hvis et ektepar har benyttet seg av IVF i et forsøk på å få barn, velger de kanskje å betale det det måtte koste å oppbevare de overtallige embryoene i en fryser, eller de velger kanskje å bruke dem i et framtidig forsøk på å få barn ved hjelp av IVF. Men et annet par bestemmer seg kanskje for at de vil stoppe opprettholdelsen av de nedfryste embryoene, fordi de ser det slik at de bare blir holdt i live på kunstig vis. Kristne som skal ta stilling til dette, står ansvarlige overfor Gud med hensyn til å bruke sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Deres ønske bør være å ha en god samvittighet, samtidig som de ikke ignorerer andres samvittighet. – 1. Tim 1:19.

En ekspert innen reproduktiv endokrinologi fant at de fleste par «var forvirret, men likevel dypt berørt, når det gjaldt det ansvaret å bestemme hva de skulle gjøre med de [nedfryste] embryoene». Han konkluderte med å si: «For mange par ser det ikke ut til at det finnes noen god avgjørelse.»

Sanne kristne som i det hele tatt vurderer IVF, bør derfor tenke igjennom alle de alvorlige faktorene som er knyttet til denne teknologien. Bibelen kommer med dette rådet: «En klok person ser faren og skjuler seg, men de naive går videre og må lide for det.» – Ordsp 22:3, NET Bible.

Dette kan kanskje virke som en løsning, men det er ikke den bibelske måten å løse problemet deres på. For å forstå grunnen til det skal vi først se på hensikten med «Erklæring med troskapsløfte», hvorfor den finnes, og når og hvor den gjelder.

Dette dokumentet er en skriftlig erklæring som framfor vitner signeres av et par som er forhindret fra å gifte seg av den grunnen som er nevnt nedenfor. I dokumentet lover de å være trofaste mot hverandre og å legalisere forholdet hvis det blir mulig. Menigheten vil se det slik at de har avlagt løfte overfor Gud og mennesker om å være trofaste mot hverandre, slik at forholdet deres kan bli betraktet som om det var et lovformelig inngått ekteskap.

Hvorfor og når blir «Erklæring med troskapsløfte» brukt? Jehova innstiftet ekteskapet og setter det svært høyt. Hans Sønn sa: «Det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (Matt 19:5, 6; 1. Mos 2:22–24) Han sa også: «Enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt [seksuell umoral] og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» (Matt 19:9) Så  «utukt», eller seksuell umoral, er den eneste grunnen til skilsmisse som bibelsk sett kan oppløse et ekteskap. Hvis for eksempel en mann har seksuell omgang utenfor ekteskapet, kan hans uskyldige kone bestemme om hun vil skille seg fra ham eller ikke. Hvis hun velger å skille seg, er hun fri til å gifte seg med en annen.

Men i noen land, spesielt tidligere, var det slik at det største kirkesamfunnet ikke godtok Bibelens klare syn i denne forbindelse. Kirkesamfunnet lærte i stedet at skilsmisse ikke kan innvilges av noen som helst grunn. Noen steder hvor kirken har hatt stor innflytelse, har ikke landets lover noen bestemmelser som åpner for skilsmisse, selv ikke av den grunnen som Jesus holdt fram. I visse andre land, hvor det er mulig å oppnå skilsmisse, er det en svært lang, komplisert og krevende prosess. Det kan ta mange, mange år å oppnå skilsmisse. Det er som om kirken eller myndighetene ‘hindrer’ det Gud tillater. – Apg 11:17.

Et par bor kanskje i et land hvor det er umulig eller ekstremt vanskelig å oppnå skilsmisse – kanskje det tar mange år å oppnå det. Hvis de har gjort alt de med rimelighet kan for å oppløse et eksisterende lovformelig ekteskap og de er kvalifisert i Guds øyne til å gifte seg, kan de undertegne «Erklæring med troskapsløfte». Dette er noe den kristne menighet åpner for i slike land. Men denne ordningen skal ikke benyttes i de fleste land hvor skilsmisse er mulig, selv ikke om prosessen kan være nokså dyr eller komplisert.

Noen som bor på steder hvor det er mulig å oppnå skilsmisse, har ikke forstått hva ordningen med «Erklæring med troskapsløfte» går ut på, og har derfor spurt om de kan undertegne et slikt dokument for å unngå ulempene og problemene i forbindelse med en skilsmisseprosess.

I det tilfellet som er nevnt innledningsvis, lever mannen og kvinnen sammen og ønsker å gifte seg. Begge to er bibelsk sett fri til å gifte seg; ingen av dem er bundet til en tidligere ektefelle. Men mannen har ikke lovlig opphold i landet, og myndighetene tillater ikke en utlending som oppholder seg ulovlig i landet, å gifte seg. (I mange land vil myndighetene tillate ekteskap selv om den ene eller begge to ikke har lovlig status.) I det tilfellet vi drøfter her, har landet en ordning for skilsmisse. «Erklæring med troskapsløfte» er derfor ikke et alternativ i det landet. Husk at det problemet dette paret har, ikke er at den ene eller begge trenger å bli skilt fra en tidligere ektefelle og blir hindret i å få innvilget skilsmisse. Begge to er fri til å gifte seg. Men hvordan kan de gjøre det, i betraktning av mannens ulovlige status? De må kanskje dra til et land hvor mannens status ikke vil være et problem. Eller det kan kanskje også bli mulig for dem å gifte seg i det landet de bor i nå, hvis mannen tar skritt for å få lovlig opphold der.

Ja, paret kan innrette sitt liv i samsvar med Guds normer og keiserens lov. (Mark 12:17; Rom 13:1) Det er vårt håp at de gjør det. Deretter kan de kvalifisere seg til å bli døpt. – Hebr 13:4.