Noe som kan være til stor hjelp, er den trøst og oppmuntring vi får av familie, venner og trosfeller.

Vennlige og kjærlige ord fra en venn kan være som lindrende balsam som har en legende og styrkende virkning. (Ordsp 16:24; 18:24; 25:11) Men sanne kristne er ikke bare opptatt av å få trøst. De tar initiativet til å «trøste dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som [de] selv blir trøstet med av Gud». (2. Kor 1:4; Luk 6:31) Antonio, en områdetilsynsmann i Mexico, erfarte dette.

Da Antonio fikk vite at han hadde lymfekreft, tok han det veldig tungt. Men han gikk inn for å få kontroll over de negative følelsene sine. Hva gjorde han? Han prøvde å synge Rikets sanger etter hukommelsen, slik at han kunne høre ordene og meditere over dem. Noe annet som var til stor oppmuntring for ham, var å be høyt og å lese i Bibelen.

Antonio ser imidlertid nå at noe av det som var til størst hjelp for ham, var den oppmuntringen han fikk av sine trosfeller. Han sier: «Når min kone og jeg følte oss langt nede, spurte vi en i familien som er eldste, om han ville komme hjem til oss og be sammen med oss. Det var noe som gav oss trøst og gjorde oss rolige. Takket være den støtten familien vår og våre åndelige brødre og søstre gav oss, klarte vi faktisk å overvinne de negative følelsene på forholdsvis kort tid.» Så takknemlig han var for å ha slike kjærlige og omsorgsfulle venner!

Noe annet som kan hjelpe oss når vi har det vanskelig, er den hellige ånd, som Gud har lovt å gi sine tjenere. Apostelen Peter sa at Guds hellige ånd er en ‘fri gave’. (Apg 2:38) Det viste seg virkelig å være sant på pinsedagen i år 33 evt., da mange ble salvet. Men i utvidet forstand er den hellige ånd en gave som er tilgjengelig for oss alle. Det finnes ubegrensede mengder av denne gaven, så hvorfor ikke be om å få rikelig av den? – Jes 40:28–31.

Apostelen Paulus utholdt store prøvelser; det hendte til og med at han så døden i øynene. (2. Kor 1:8–10) Men han hadde ikke en sykelig frykt for å dø. Han fant stor trøst i å vite at han hadde Guds støtte. Han skrev: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel.» (2. Kor 1:3, 4) Paulus gravde seg ikke ned i selvmedlidenhet. De prøvelsene han utholdt, hjalp ham til å utvikle medfølelse, slik at han lettere kunne trøste andre når de hadde det vanskelig.

Antonio ble etter hvert frisk, og han kunne begynne i reisetjenesten igjen. Også før han fikk kreft, hadde han vist at han var interessert i sine trosfeller, men nå gjør han og hans kone en spesiell innsats for å besøke og oppmuntre syke. Da Antonio en dag besøkte en alvorlig syk bror, fikk han vite at denne broren ikke ville gå på møtene. «Det var ikke det at han ikke var glad i Jehova eller brødrene og søstrene», forklarer Antonio, «men sykdommen hadde påvirket følelsene hans i den grad at han følte seg ubrukelig.»

En av de tingene Antonio gjorde for å oppmuntre den syke broren, var å spørre om han ville lede brødrene og søstrene i bønn under et sosialt samvær. Selv om broren følte seg utilstrekkelig, sa han ja til det. Antonio forteller: «Han bad en nydelig bønn, og etterpå var han som et nytt menneske. Han følte at det var bruk for ham igjen.»

Ja, vi har alle sammen, i større eller mindre grad, måttet utholde forskjellige prøvelser. Men som Paulus sa, kan dette sette oss i stand til å trøste andre når de har det vanskelig. La oss derfor være oppmerksomme på hvordan våre brødre og søstre har det, og etterligne vår Gud, Jehova, ved å trøste dem som har det vondt.