VI VOKSTE opp sammen med åtte andre søsken på en gård i Norra Österbotten i Finland. Da vi var barn, ble vi berørt av den andre verdenskrig. Selv om vi bodde flere hundre kilometer fra frontlinjene, gjorde krigens redsler dypt inntrykk på oss. Da de nærliggende byene Uleåborg og Kalajoki ble bombet, så vi et rødt lysskjær på nattehimmelen. Foreldrene våre fikk oss barna til å gå i dekning så snart vi så krigsfly over oss. Så da den eldste broren vår, Tauno, fortalte oss om en paradisisk jord der det ikke ville være noen urettferdighet, gikk det rett til hjertet på oss.

Tauno hadde lært bibelske sannheter som 14-åring ved å lese litteratur som var utgitt av bibelstudentene. Da den andre verdenskrig brøt ut, nektet han militærtjeneste av samvittighetsgrunner og ble kastet i fengsel. Der fikk han brutal behandling. Men det førte bare til at han ble enda mer bestemt på å tjene Jehova, og etter at han var blitt løslatt, ble han enda ivrigere i forkynnelsen. Hans gode eksempel oppmuntret oss til å gå på de møtene som Jehovas vitner holdt på et tettsted i nærheten. Vi var også på stevner, selv om vi måtte jobbe hardt for å få råd til reisen. Vi sydde klær for naboene, dyrket løk og plukket bær. Siden vi hadde mange plikter på gården, kunne vi som regel ikke være på stevner sammen, så vi drog på omgang.

De sannhetene vi lærte om Jehova og hans hensikter, gjorde at vi fikk dypere kjærlighet til ham, og vi bestemte oss for å innvie oss til ham. I 1947 ble vi begge døpt som symbol på vår innvielse – Annikki var da 15 år og Aili 17. Vår søster Saimi ble døpt samme år. Vi studerte også Bibelen med vår søster Linnea, som allerede var gift. Hun og familien hennes ble også Jehovas vitner. Etter at vi var blitt døpt, satte vi oss som mål å bli pionerer og var feriepionerer (hjelpepionerer) fra tid til annen.

I 1955 flyttet vi til Kemi, en by lenger nord. Selv om vi begge jobbet fulltid, hadde vi fortsatt lyst til å bli pionerer, men vi var redd for at vi ikke ville klare å forsørge oss selv. Vi tenkte at vi først skulle spare opp litt penger. Det var da vi hadde den samtalen med pionersøsteren som vi nevnte til å begynne med. Det hun sa, hjalp oss til å forstå at det ikke bare er ens egne ressurser eller støtte fra familien som avgjør om en kan tjene Jehova på heltid. Det viktigste er at en stoler på vår himmelske Far.

På den tiden hadde vi spart opp nok til å klare oss i to måneder. Så i mai 1957 søkte vi nokså engstelig om to måneders pionertjeneste i Pello, en kommune i Lappland, nord for polarsirkelen. Da de to månedene var gått, hadde vi fortsatt alle sparepengene våre, så vi søkte om to måneder  til. To måneder senere hadde vi fremdeles alle pengene. Nå var vi sikker på at Jehova ville ta seg av oss. Etter 50 års pionertjeneste har vi fortsatt sparepengene våre! Når vi ser tilbake, føler vi det som om Jehova grep hånden vår og sa til oss: ‘Vær ikke redde. Jeg selv vil hjelpe dere.’ – Jes 41:13.

I 1958 anbefalte kretstilsynsmannen oss å flytte til Sodankylä i Lappland og tjene som spesialpionerer der. Den gangen var det bare ett vitne, en søster, i det området. Hun hadde fått kjennskap til sannheten på en interessant måte. Sønnen hennes hadde vært på klassetur til hovedstaden, Helsingfors. Mens klassen gikk i byen, hadde en eldre søster gitt et nummer av Vakttårnet til gutten, som gikk bakerst, og bedt ham gi det til moren sin. Det hadde gutten gjort, og moren skjønte straks at hun hadde funnet sannheten.

Vi leide et rom over et sagbruk, og vi holdt møter der. Til å begynne med var det bare vi to og den andre søsteren og datteren hennes som var på møtene. Vi leste studiematerialet sammen. Senere kom en mann som hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, for å jobbe på sagbruket. Han og familien hans begynte å komme på de møtene som gruppen vår holdt. Med tiden ble både han og hans kone døpt. Denne broren tok ledelsen på møtene. Noen andre menn som arbeidet på sagbruket, begynte også å komme på møtene og tok imot sannheten. Et par år senere hadde gruppen vokst så mye at det ble opprettet en menighet.

De lange avstandene var en utfordring i forkynnelsen. Om sommeren gikk, syklet og til og med rodde vi for å nå fram til folk i distriktet vårt. Vi hadde spesielt nytte av syklene. Vi brukte dem også når vi skulle på stevner og besøke foreldrene våre, som bodde flere hundre kilometer unna. Om vinteren tok vi buss om morgenen til et tettsted og gikk så til fots fra hus til hus. Når vi hadde gjennomarbeidet ett tettsted, gikk vi videre til neste. Snøen var dyp, og veiene var ikke alltid brøytet. Ofte gikk vi i spor som var laget av hestesleder, men noen ganger var sporene etter tidligere reisende snødd igjen. Og tidlig på våren var snøen så vasstrukken at vi måtte stampe oss fram.

Sprengkulde og snøvær lærte oss å kle oss godt. Vi gikk med ullstrømper og to eller tre par  sokker. Selv om vi brukte høye vinterstøvler, ble de ofte fulle av snø. Når vi kom til trappen på et hus, tok vi av oss støvlene og ristet snøen ut av dem. Og kanten på de lange vinterkåpene våre ble våt når vi vasset gjennom snøen. Når det så ble kaldere, frøs kanten og føltes som metall. En dame vi kom til, sa: «Dere må virkelig ha sterk tro, siden dere frivillig har våget dere ut i dette været.» Vi hadde gått over elleve kilometer for å komme til det huset.

På grunn av de lange avstandene overnattet vi ofte hjemme hos folk i distriktet vårt. Når dagen var på hell, begynte vi å spørre etter et sted vi kunne bo for natten. Folk bodde enkelt, men de var vennlige og gjestfrie, og de gav oss ikke bare et sted å sove, men også noe å spise. Ofte fungerte et reinsdyrskinn, et elgskinn eller til og med et bjørneskinn som seng for oss. Innimellom opplevde vi litt luksus. En gang tok for eksempel en dame i et stort hus oss med til et gjesterom i andre etasje der vi skulle få ligge i en nydelig seng med delikat, hvitt sengetøy med kniplinger. Det hendte ofte at vi snakket med vertskapet om Bibelen til sent på kveld. I ett tilfelle lå det paret som bodde i huset, og sov på den ene siden av rommet og vi på den andre. Før vi sovnet, fortsatte vi å prate om Bibelen med dem i nattens mørke til utpå morgenkvisten. Mannen og kona stilte etter tur det ene spørsmålet etter det andre.

I Lappland er det golde, men vakre områder, og skjønnheten varierer med årstiden. Men for oss var de menneskene som ble glad i Jehova, enda vakrere. Noen av de oppriktige menneskene vi forkynte for, var skogsarbeidere som hadde kommet til Lappland og bodde i tømmerhoggerleirer. Noen ganger var det veldig mange menn samlet i én koie når vi to små søstre gikk inn. Disse kraftige karene var glad for å høre Bibelens budskap og tok gjerne imot litteratur.

Vi hadde mange spennende opplevelser. En dag gikk klokken på busstasjonen fem minutter for fort, så bussen hadde gått før vi kom. Vi bestemte oss for å ta en annen buss til et annet sted enn vi først hadde tenkt. Vi hadde aldri gått på feltet i det området før. I det første huset traff vi en ung kvinne som sa: «Her er dere, jenter, akkurat som ventet!» Vi hadde studert Bibelen med søsteren hennes, og den unge kvinnen hadde bedt søsteren spørre oss om vi kunne besøke henne akkurat den dagen. Men det spørsmålet hadde ikke vi fått. Vi startet et bibelstudium med henne og med noen slektninger av henne som bodde i et nabohus. Ikke så lenge etterpå slo vi disse studiene sammen til ett studium, som rundt tolv personer var med på. Siden den gang er mange i denne familien blitt Jehovas vitner.

 I 1965 ble vi sendt til den menigheten vi nå tjener i, i Kuusamo, like sør for polarsirkelen. Den gangen var det bare noen få forkynnere i menigheten. Til å begynne med virket det nye distriktet vårt litt vanskelig. Folk var veldig religiøse og hadde fordommer mot oss. På den annen side gav det at mange hadde respekt for Bibelen, grunnlag for samtaler. Litt etter litt prøvde vi å bli kjent med folk, og etter en to års tid var det lettere å starte bibelstudier.

I dag har vi ikke krefter til å være lange dager ute på feltet, men vi deltar likevel i tjenesten nesten hver dag. Det ble lettere å forkynne det gode budskap i det store distriktet vårt da Aili, etter oppfordring fra nevøen vår, tok kjøretimer og fikk førerkort i 1987, i en alder av 56 år. Noe annet som var til hjelp for oss, var at det ble bygd en ny Rikets sal og en leilighet i tilknytning til den, som vi fikk flytte inn i.

Den veksten vi har vært vitne til, gir oss stor glede. Da vi begynte i heltidstjenesten i Nord-Finland, var det bare noen få forkynnere her og der i dette enorme området. Nå er det flere menigheter her, som utgjør en hel krets. Det har ofte hendt på stevnene at noen har presentert seg for oss og spurt om vi husker dem. Noen av disse var barn da vi ledet et bibelstudium hjemme hos dem flere år eller til og med flere tiår tidligere. Såkorn som var blitt sådd, hadde båret frukt etter lang tid! – 1. Kor 3:6.

I 2008 hadde vi vært spesialpionerer i 50 år. Vi takker Jehova for at vi har kunnet oppmuntre hverandre til å være utholdende i dette verdifulle arbeidet. Vi har levd et enkelt liv, men har aldri manglet noe. (Sal 23:1) Vi hadde virkelig ikke trengt å bekymre oss den gangen vi begynte som pionerer! Gjennom alle disse årene har Jehova styrket oss i samsvar med sitt løfte i Jesaja 41:10: «Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg. Ja, jeg vil ha et fast grep om deg med min rettferdighets høyre hånd.»