DEN første verdenskrigs utbrudd i 1914 førte etter hvert til at verden ble oppmerksom på bibelstudentenes nøytrale standpunkt. (Jes 2:2–4; Joh 18:36; Ef 6:12) Hvordan gikk det med Guds tjenere i Storbritannia?

Den britiske vernepliktsloven av 1916 innførte tvungen verneplikt i Storbritannia for ugifte menn i alderen 18 til 40 år. Loven gav rom for fritak for dem som nektet militærtjeneste av ekte «religiøs eller moralsk overbevisning». Myndighetene opprettet domstoler som skulle avgjøre hvem som skulle få fritak, og i hvilken grad.

Etter kort tid satt rundt 40 bibelstudenter i militære fengsler, og 8 var blitt sendt til fronten i Frankrike. Denne urettferdige behandlingen fikk brødrene i Storbritannia til å sende et brev til statsminister Herbert Asquith der de protesterte mot fengslingene, og de sendte også med en petisjon med 5500 underskrifter.

Så kom det nyheter om at de åtte som var blitt sendt til Frankrike, var blitt dømt til døden ved skyting fordi de ikke ville delta i kampene. Men da brødrene ble ført fram for eksekusjonspelotongen, ble dommene deres gjort om til ti års straffarbeid. De ble sendt tilbake til Storbritannia for å sone straffen i sivile fengsler.

Etter hvert som krigen fortsatte, ble det innført tvungen verneplikt også for gifte menn. Det ble ført en prinsippsak i Manchester i England mot Henry Hudson, som var lege og bibelstudent. Den 3. august 1916 fant retten ham skyldig i tjenesteforsømmelse, idømte ham en bot og overlot ham til militæret. Samtidig pågikk en annen prinsippsak i Edinburgh i Skottland. James Frederick Scott, en 25 år gammel kolportør, ble funnet ikke skyldig. Påtalemyndigheten anket saken, men la den til side for heller å konsentrere seg om en tredje prinsippsak, som ble ført i London. Denne gangen ble en bror som het Herbert Kipps, funnet skyldig, idømt en bot og overlatt til militæret.

I september 1916 hadde totalt 264 brødre søkt om fritak fra militærtjeneste. Fem av disse fikk fritak, 154 ble satt til å utføre «arbeid av nasjonal betydning», 23 ble overført til ikke-stridende avdelinger, 82 ble overlatt til militæret, og noen ble stilt for krigsrett fordi de nektet å adlyde ordre. Mange reagerte på den brutale behandlingen disse mennene fikk, så myndighetene overførte dem fra militære fengsler til sivile arbeidsleirer.

 Edgar Clay og Pryce Hughes, som senere tjente som avdelingstilsynsmann i Storbritannia, arbeidet på en demning i Wales. Herbert Senior, en av de åtte som var blitt sendt tilbake fra Frankrike, ble derimot plassert i Wakefield fengsel i Yorkshire. Andre som var blitt dømt til straffarbeid, sonet under harde forhold i Dartmoor fengsel, der de utgjorde den største gruppen av militærnektere noe sted i landet.

Frank Platt, en bibelstudent som hadde gått med på å utføre ikke-stridende tjenester, ble utsatt for langvarig og ondsinnet forfølgelse etter at han ble kommandert til fronten. Atkinson Padgett, som ble kjent med sannheten like etter at han hadde vervet seg, ble også brutalt behandlet av de militære myndighetene fordi han nektet å delta i kamp.

Selv om våre brødre for nesten hundre år siden ikke fullt ut forstod vår nøytrale stilling som kristne, prøvde de å gjøre Jehova Guds vilje. De som er nevnt ved navn i denne artikkelen, foregikk med et godt eksempel ved sin nøytralitet i en spesielt vanskelig «prøvens time». (Åp 3:10) – Fra vårt arkiv i Storbritannia.