MIN far og mor møtte hverandre på de internasjonale bibelstudentenes stevne i Cedar Point i Ohio i USA i 1919. De giftet seg senere det året. Jeg ble født i 1922, og broren min, Paul, ble født to år senere. Min kone, Grace, ble født i 1930. Foreldrene hennes, Roy og Ruth Howell, vokste opp som bibelstudenter, og morfaren og mormoren hennes var venner av Charles Taze Russell.

Jeg møtte Grace i 1947, og vi giftet oss 16. juli 1949. Før vi giftet oss, hadde vi en åpenhjertig samtale om framtiden vår. Vi bestemte oss for å begynne i heltidstjenesten og ikke sette barn til verden. Den 1. oktober 1950 begynte vi som pionerer sammen. Så, i 1952, ble vi spurt om å begynne i kretstjenesten.

Vi følte begge at vi trengte mye hjelp for å kunne utføre den nye oppgaven vår. Jeg fikk opplæring av erfarne brødre, men jeg ønsket at Grace også skulle få hjelp. Jeg gikk til Marvin Holien, en gammel venn av familien som hadde erfaring fra reisetjenesten, og sa til ham: «Grace er ung og mangler erfaring. Kan du anbefale noen hun kan samarbeide med en stund, så hun kan få litt opplæring?» «Ja», svarte han, «Edna Winkle er en erfaren pioner som kan være til stor hjelp for henne.» Senere sa Grace om Edna: «Hun fikk meg til å føle meg trygg ved dørene, hun var flink til å imøtegå innvendinger, og hun hjalp meg til å lytte til beboeren, slik at jeg kunne svare på en god måte. Hun gav meg akkurat den hjelpen jeg trengte!»

Grace og jeg tjente i to kretser i staten Iowa. Disse kretsene innbefattet også deler av statene Minnesota og Sør-Dakota. Deretter ble vi overført til krets 1 i New York, som innbefattet bydelene Brooklyn og Queens. Vi kommer aldri til å glemme hvor uerfarne vi følte oss der. Menigheten i Brooklyn Heights hørte til kretsen, og den kom sammen i Rikets sal på Betel.  I den menigheten var det mange erfarne betelitter. Etter at jeg hadde holdt den første tjenestetalen der, kom Nathan Knorr bort til meg og sa: «Malcolm, du gav oss noen råd vi kan jobbe med, og det var på sin plass. Husk at hvis du ikke hjelper oss med vennlige råd, er du til liten nytte for organisasjonen. Fortsett det gode arbeidet.» Etter møtet fortalte jeg dette til Grace. Senere gikk vi opp på gjesterommet vårt på Betel. Utslitte som vi var av nervøsitet, brast vi i gråt.

Etter noen måneder fikk vi et brev der vi ble invitert til å gjennomgå Gilead-skolens 24. klasse, som skulle uteksamineres i februar 1955. Før vi kom til skolen, fikk vi vite at opplæringen ikke nødvendigvis skulle forberede oss til å bli misjonærer. Den skulle i stedet hjelpe oss til å bli dyktigere i reisetjenesten. Det å gjennomgå skolen var en fantastisk opplevelse, og opplæringen gjorde oss ydmyke.

Da skolen var over, fikk vi i oppdrag å begynne i områdetjenesten. Området vårt omfattet statene Indiana, Michigan og Ohio. Så, i desember 1955, mottok vi til vår store overraskelse et brev fra bror Knorr, der han skrev: «Si åpenhjertig hva dere mener, og vær helt ærlige nå. Hvis dere er villige til å komme til Betel og bli her . . . eller hvis dere er villige til å tjene i et annet land etter at dere har vært på Betel en stund, så fortell meg det. Men hvis dere foretrekker område- og kretstjenesten, så vil jeg gjerne vite det.» Vi svarte at vi med glede ville ta imot et hvilket som helst oppdrag. Like etter ble vi bedt om å komme til Betel!

I de spennende årene på Betel holdt jeg blant annet foredrag i menigheter og på stevner over hele USA. Jeg var med på å lære opp og hjelpe mange unge menn som senere påtok seg større ansvar i Jehovas organisasjon. Etter hvert ble jeg sekretær for bror Knorr i den avdelingen som organiserte det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet.

Årene i tjenesteavdelingen var spesielt glederike. Der fikk jeg arbeide sammen med T.J. (Bud) Sullivan. Han hadde vært tilsynsmann for den avdelingen i mange år. Det var også andre jeg lærte mye av. Fred Rusk, som skulle lære meg opp, var en av dem. Jeg må smile når jeg tenker på den gangen jeg spurte ham: «Fred, hvorfor retter du på så mye i noen av  brevene mine?» Han lo, men kom med dette tankevekkende svaret: «Malcolm, når man sier noe muntlig, kan man utdype det med flere ord, men når man skriver noe, må det være så godt og presist som mulig, spesielt når det kommer herfra.» Så sa han vennlig: «Mist ikke motet – du gjør det bra, og med tiden vil du mestre det helt fint.»

Grace hadde mange forskjellige oppgaver i løpet av de årene vi var på Betel. En av oppgavene var å stelle boligrom, og hun var glad i arbeidet sitt. Når vi i dag treffer brødre som var unge menn på Betel på den tiden, er det fortsatt noen som sier smilende til Grace: «Du lærte meg virkelig hvordan man skal re opp en seng, og jeg må si at moren min ble veldig glad for det.» Grace likte også å jobbe i abonnementsavdelingen, korrespondanseavdelingen og kassettavdelingen. Det at hun arbeidet i forskjellige avdelinger, hjalp henne til å forstå at uansett hva en gjør eller hvor en tjener i Jehovas organisasjon, er det et privilegium og en velsignelse. Hun føler det fortsatt på den måten.

På midten av 70-tallet forstod vi at vi måtte vie våre aldrende foreldre mer oppmerksomhet. Til slutt måtte vi ta en vanskelig avgjørelse. Vi hadde ikke lyst til å forlate Betel og våre medtjenere for Jehova som vi var blitt så inderlig glad i. Men jeg følte at det var mitt ansvar å ta hånd om foreldrene våre. Etter en stund sluttet vi derfor på Betel, men vi håpet at vi kanskje kunne komme tilbake når situasjonen forandret seg.

For å forsørge oss begynte jeg å selge forsikringer. Jeg kommer aldri til å glemme det en sjef sa til meg mens jeg var under opplæring: «Denne bransjen baserer seg på kveldsbesøk. Det er da du treffer folk. Ingenting er viktigere enn å være ute hver kveld for å besøke folk.» Jeg svarte: «Du snakker sikkert av erfaring, og det respekterer jeg. Men jeg har også forpliktelser av åndelig karakter. Jeg har aldri forsømt dem før, og jeg akter ikke å gjøre det nå heller. Jeg skal foreta kveldsbesøk, men på tirsdags- og torsdagskvelder må jeg være til stede på veldig viktige møter.» Jehova velsignet meg virkelig for at jeg ikke droppet møtene for å utføre verdslig arbeid.

Vi satt ved mors seng da hun døde på et sykehjem i juli 1987. Oversykepleieren kom bort til Grace og sa: «Fru Allen, gå hjem og få deg litt hvile. Alle vet at du hele tiden har vært her for din svigermor. Du kan ha fred i sinnet og selvrespekt.»

I desember 1987 fylte vi ut søknader om å få tjene på Betel igjen, det stedet vi var så glad i.  Men bare noen dager senere fikk Grace vite at hun hadde tykktarmskreft. Hun ble operert og kom seg igjen, og hun ble erklært kreftfri. Men i mellomtiden mottok vi et brev fra Betel der vi ble anbefalt å fortsette å tjene i vår lokale menighet. Vi var fast bestemt på å stå på videre i tjenesten for Jehova.

Senere fikk jeg tilbud om en jobb i Texas. Vi kom fram til at det varme klimaet der ville være bra for oss, og det stemte. Her i Texas har vi i 25 år vært omgitt av omtenksomme brødre og søstre som vi har blitt nære venner med.

Grace har hatt flere utbrudd av kreft i tykktarmen og skjoldbruskkjertelen, og nylig fikk hun brystkreft. Men hun har aldri klaget over sin lodd i livet eller gått imot prinsippene om lederskap og samarbeid. Hun har flere ganger fått spørsmålet: «Hva er hemmeligheten bak det gode ekteskapet dere har, og den lykken dere begge utstråler?» Hun nevner fire grunner: «Vi er bestevenner. Vi kommuniserer regelmessig hver dag. Vi liker å bruke tid sammen hver dag. Og vi legger oss aldri til å sove om kvelden mens vi fortsatt er sinte på hverandre.» Selvfølgelig kan det være at vi irriterer hverandre av og til, men vi tilgir og glemmer – og den oppskriften virker!

Alle de prøvelsene vi har vært igjennom, har lært oss flere verdifulle ting:

1. Stol alltid på Jehova, og godta det han tillater. Støtt deg aldri til din egen forstand. – Ordsp 3:5, 6; Jer 17:7.

2. Gå til Guds Ord for å få veiledning, uansett hva det gjelder. Å være lydig mot Jehova og hans bud er livsviktig. Det finnes ikke noen middelvei – enten er du lydig, eller så er du det ikke. – Rom 6:16; Hebr 4:12.

3. Det er én ting som er viktigere enn alt annet – å få et godt navn hos Jehova. Sett hans interesser på førsteplassen, ikke materielle ting. – Ordsp 28:20; Fork 7:1; Matt 6:33, 34.

4. Be om å bli så produktiv og så aktiv som mulig i tjenesten for Jehova. Fokuser på det du kan gjøre, ikke på det du ikke kan gjøre. – Matt 22:37; 2. Tim 4:2.

5. Vær klar over at det ikke er noen annen organisasjon som har Jehovas velsignelse og godkjennelse. – Joh 6:68.

Både Grace og jeg har tjent Jehova i mer enn 75 år, og som ektepar har vi tjent ham i nesten 65 år. Det har virkelig vært fantastisk å tjene Jehova sammen i alle disse tiårene. Vi ber om og håper at alle våre brødre og søstre i likhet med oss kan få erfare hvor givende livet er når man støtter seg til Jehova.