To pionerer som ble bedt inn i et hus i Kenya, ble overrasket over å se en mann med svært liten overkropp og korte armer ligge på en seng. Da pionerene viste ham Guds løfte om at «den halte [skal] klatre som en hjort», reagerte han med et stort smil. – Jes 35:6.

Pionerene fikk vite at Onesmus, som nå er i slutten av 30-årene, hadde sykdommen osteogenesis imperfecta, eller medfødt benskjørhet. Knoklene hans var ekstremt skjøre – det minste trykk fikk dem til å brekke. Sykdommen er uhelbredelig, og det finnes ingen effektiv behandling mot den, så Onesmus regnet med å leve resten av livet i smerter og lenket til en rullestol.

Onesmus takket ja til et bibelstudium. Men moren hans ville ikke at han skulle være med på møter, for hun var redd for at han skulle skade seg og få enda større smerter. Så brødrene gjorde opptak av møtene, og Onesmus hørte på dem hjemme. Etter at han hadde studert i fem måneder, bestemte han seg for å bli med på møtene trass i risikoen.

Ble smertene verre da Onesmus begynte å gå på møtene? Nei, det motsatte skjedde. «Det virket som de kroniske smertene ble svakere under møtene», forteller han. Han tenkte at det var det nye håpet han hadde fått, som gjorde at han følte seg bedre. Moren hans så hvordan humøret hans forandret seg, og hun ble så glad at hun også ville ha et bibelstudium. «Å tjene Gud er min sønns medisin», brukte hun å si.

Snart ble Onesmus udøpt forkynner. Etter hvert ble han døpt, og nå er han menighetstjener. Selv om han ikke kan bruke bena og den ene armen, ønsket han å gjøre så mye som mulig i tjenesten for Jehova. Han hadde lyst til å være hjelpepioner, men nølte med å søke. Hvorfor? Fordi han visste at han kom til å være helt avhengig av at noen kjørte ham i rullestolen. Da han fortalte sine trosfeller om sin bekymring, lovte de å hjelpe ham. De gjorde som de hadde lovt, og Onesmus klarte å være hjelpepioner.

Da Onesmus ønsket å bli alminnelig pioner, hadde han samme bekymring. Men en dag fikk han den oppmuntringen han trengte, gjennom dagsteksten. Teksten var Salme 34:8, som sier: «Smak og se at Jehova er god.» Etter å ha meditert over det skriftstedet bestemte han seg for å bli pioner. Nå forkynner han fire dager i uken og studerer Bibelen med flere interesserte som gjør fine åndelige framskritt. I 2010 gikk han på Pionertjenesteskolen. Så glad han var for at den ene læreren var en av de to brødrene som først besøkte ham!

Foreldrene til Onesmus er nå døde, men brødrene og søstrene i menigheten sørger for at han får den hjelpen han trenger i det daglige. Han er takknemlig for alle de velsignelsene han nå erfarer, og ser fram til den dagen da «ingen innbygger skal si: ‘Jeg er syk’». – Jes 33:24.