EN KVINNE går ut på trammen tidlig om morgenen og får øye på en pakke som ligger der. Hun tar den opp og ser seg rundt, men gaten er tom. En eller annen må ha lagt den der i løpet av natten. Hun begynner å åpne den, men så skynder hun seg inn igjen og lukker døren. Det er ikke noe rart! Det hun har fått, er forbudt bibelsk litteratur! Hun trykker pakken til brystet og ber en stille bønn for å takke Jehova for den dyrebare åndelige føden.

Slike scener utspant seg i Tyskland i 1930-årene. Etter at nazistene hadde kommet til makten i 1933, ble Jehovas vitners arbeid forbudt i mange deler av landet. «Vi var overbevist om at forkynnelsen om Jehova og hans navn ikke kunne stanses av et slikt forbud innført av mennesker», sier Richard Rudolph, som nå er over 100 år. * «Det var viktig å ha bibelsk litteratur når vi skulle studere og forkynne. Men på grunn av forbudet var det ikke lenger lett å få tak i litteratur. Vi lurte på hvordan arbeidet skulle fortsette.» Richard fant snart ut at han kunne hjelpe til med å skaffe litteratur på en høyst uvanlig måte. Han kunne gjøre det i skyggen av fjellene. – Dom 9:36.

Hvis du følger elven Elbe (Labe) motstrøms, kommer du til slutt til Krkonoše-fjellene (også kalt De store fjellene), som ligger på det som nå er grensen mellom Tsjekkia og Polen. Selv om fjellene ikke er høyere enn rundt 1600 meter, er de blitt kalt en arktisk øy midt i Europa. Halve året er de dekket av et snølag på opptil tre meter. De som undervurderer det lunefulle været, risikerer å komme ut for tykk tåke som plutselig kan innhylle toppene.

I århundrer har disse fjellene vært en naturlig grense mellom provinser, kongeriker og land. Det var vanskelig å patruljere området på grunn  av det farlige terrenget, så før i tiden var det mange som smuglet varer over fjellene. I 1930-årene, da De store fjellene skilte Tsjekkoslovakia og Tyskland, begynte besluttsomme Jehovas vitner å bruke stier som tidligere hadde vært smuglerruter. Hvorfor? For å frakte dyrebar bibelsk litteratur fra der den var lettere å få tak i. Den unge Richard var en av dem som gjorde dette.

«I helgene gikk vi opp i fjellet i grupper på cirka sju unge brødre, kledd som fjellvandrere», forteller Richard. «Fra den tyske siden tok det oss rundt tre timer å krysse fjellet og komme fram til Špindlerův Mlýn» – et populært feriested drøyt halvannen mil unna på den tsjekkiske siden. På den tiden var det mange tyskere som bodde i det området. En av dem var en bonde som gikk med på å samarbeide med brødrene. Med en hestekjerre som han vanligvis brukte til å frakte feriegjester, hentet han esker med litteratur fra en by i nærheten, esker som var sendt med tog fra Praha. Han kjørte tilbake til gården sin med eskene og gjemte dem på høyloftet, der de lå til kurerene kom og tok litteraturen med til den tyske siden av grensen.

Richard sier videre: «Da vi kom fram til gården, fylte vi ryggsekkene våre, som var spesiallaget for å kunne bære tungt. Vi bar rundt 50 kilo hver.» For ikke å bli oppdaget gikk de i ly av mørket – de drog av gårde ved solnedgang og kom hjem før daggry. Ernst Wiesner, som var kretstilsynsmann i Tyskland på den tiden, beskrev noen av sikkerhetstiltakene på denne måten: «To brødre gikk i forveien, og når de traff noen, gav de straks signal med lommelyktene sine. Det var et signal om at de brødrene som gikk med tunge ryggsekker cirka 100 meter bak, skulle gjemme seg i buskene langs veien. Så skulle de vente til de to brødrene som hadde gått foran, kom tilbake og gav dem et bestemt passord, som ble forandret fra uke til uke.» Men det var ikke bare det tyske politi i blå uniformer som var farlig.

«En kveld måtte jeg jobbe overtid», forteller Richard, «så jeg la i vei mot den tsjekkiske grensen senere enn de andre brødrene. Det var mørkt og  tåkete, og jeg skalv der jeg gikk i det iskalde regnet. Jeg gikk meg bort i buskfuruskogen, og jeg strevde i flere timer med å prøve å finne veien ut av den. Mange turgåere har dødd på denne måten. Det var først da de andre brødrene var på vei tilbake tidlig neste morgen, at jeg støtte på dem.»

I omkring tre år gikk den lille gruppen modige brødre opp i fjellet hver uke. Om vinteren fikk de med seg den dyrebare lasten ved å bruke ski eller kjelker. Det hendte at grupper på opptil 20 brødre krysset grensen i dagslys ved å følge merkede turstier. For å gi inntrykk av at de bare var en vanlig gjeng turgåere, hadde de noen søstre med seg. Noen av dem gikk i forveien, og når de hadde mistanke om at det var fare på ferde, kastet de hattene sine opp i luften.

Hva skjedde etter at kurerene hadde kommet tilbake fra sine nattlige turer? Det ble ordnet med at litteraturen straks ble distribuert. Hvordan? Publikasjonene ble pakket som såpe og fraktet til togstasjonen i Hirschberg. Pakkene ble sendt til forskjellige deler av Tyskland, der brødre og søstre på en diskré måte leverte dem videre til trosfeller slik som beskrevet i innledningen. Dette nettverket av kurerer som distribuerte litteraturen under jorden, var så tett sammenvevd at det kunne få konsekvenser for mange hvis noen ble tatt. Og en dag fikk da også brødrene et hardt, uventet slag.

I 1936 ble et litteraturdepot i nærheten av Berlin oppdaget. Noe av det som ble funnet der, var tre pakker fra en ukjent avsender i Hirschberg. Politiet brukte håndskriftanalyse for å finne et viktig medlem av smuglergruppen, og de arresterte ham. Kort tid senere ble to andre mistenkte, deriblant Richard Rudolph, arrestert. Fordi disse brødrene påtok seg alt ansvaret, kunne andre fortsette de stadig farligere turene enda en tid.

De publikasjonene som ble fraktet i ryggsekk over De store fjellene, utgjorde en betydelig del av den bibelske litteraturen som de tyske vitnene fikk. Men De store fjellene var ikke den eneste ruten som ble brukt. Fram til 1939, da tyske styrker okkuperte Tsjekkoslovakia, fantes det også andre ruter langs grensen til det landet. Dessuten tok vitner på begge sider av grensen til andre av Tysklands naboland, for eksempel Frankrike, Nederland og Sveits, store risikoer for å forsyne sine forfulgte trosfeller med åndelig føde.

De fleste av oss i vår tid kan få så mye bibelsk litteratur vi trenger, og den finnes både i skriftlig form, i lyd- og videoutgave og i elektronisk format. Enten du henter en ny publikasjon i Rikets sal eller laster den ned fra nettstedet jw.org, kan du tenke over det arbeidet som er gjort for at du skal kunne gjøre dette. Det kan nok være at det ikke var så dramatisk som at noen krysset snødekte fjelltopper ved midnattstider, men det er uansett mange av dine trosfeller som arbeider hardt og uselvisk for at du skal få denne litteraturen.