Se for deg en annen situasjon: En alenemor med to barn blir bedt hjem til et ektepar i menigheten. Da hun forteller barna sine om det, lyser de opp. De gleder seg veldig til den kvelden de skal bort. Men dagen før de skal på besøk, forteller ekteparet alenemoren at det har dukket opp noe uventet, og at de ikke kan ha gjester likevel. Senere får hun vite hvorfor det ikke passet. Etter at ekteparet hadde invitert henne, ble de selv bedt bort til noen venner, og det takket de ja til.

Som kristne bør vi selvfølgelig holde ord. Vi bør ikke være slike som på en måte sier «ja og likevel nei». (2. Kor 1:18) Men som de to eksemplene viser, er ikke alle situasjoner like. Noen ganger kan det virke som om vi ikke har noe annet valg enn å bryte en avtale. Apostelen Paulus befant seg en gang i en slik situasjon.

I år 55, mens Paulus var i Efesos under sin tredje misjonsreise, planla han å krysse Egeerhavet for å dra til Korint og derfra videre til Makedonia. Han tenkte at han på veien tilbake til Jerusalem skulle besøke menigheten i Korint en gang til, tydeligvis for å ta med seg den gaven de ville gi til brødrene i Jerusalem. (1. Kor 16:3) Det ser vi av 2. Korinter 1:15, 16, der det står: «Med denne tillit hadde jeg tidligere i sinne å komme til dere, for at dere skulle få enda en anledning til glede, og etter et opphold hos dere å dra til Makedonia, og så komme tilbake til dere fra Makedonia og bli fulgt av dere et stykke på veien til Judea.»

Det ser ut til at Paulus hadde skrevet et brev tidligere der han hadde fortalt brødrene i Korint om denne planen. (1. Kor 5:9) Men kort tid etter at han hadde skrevet brevet, fikk han høre gjennom Kloes husstand at det var alvorlig uenighet i  menigheten. (1. Kor 1:10, 11) Paulus bestemte seg da for å justere den opprinnelige planen, og han skrev det brevet som vi nå kjenner som 1. Korinter. I dette brevet kom Paulus med kjærlig veiledning og irettesettelse. Han nevnte også at han hadde forandret på reiseruten og planla å dra til Makedonia først og deretter til Korint. – 1. Kor 16:5, 6. *

Da brødrene i Korint fikk Paulus’ brev, var det tydeligvis noen av de ‘overmåte fine apostlene’ i menigheten som anklaget ham for å være vaklende, en som ikke holdt ord. Til sitt forsvar spurte han: «Jeg hengav meg da vel ikke til noen lettsindighet da jeg hadde et slikt forsett? Eller de ting jeg setter meg fore, setter jeg meg dem fore etter kjødet, så det hos meg skulle være ‘ja, ja’ og ‘nei, nei’?» – 2. Kor 1:17; 11:5.

Vi kan spørre: Var Paulus virkelig ‘lettsindig’ i denne saken? Tok han lett på det han hadde sagt? Selvfølgelig ikke! Det greske ordet som er oversatt med «lettsindighet», kan også bety vakling, som om en person er upålitelig og ikke holder det han har lovt. Paulus’ retoriske spørsmål: «De ting jeg setter meg fore, setter jeg meg dem fore etter kjødet?» burde ha gjort det klart for de kristne i Korint at det at Paulus forandret på planene, ikke betydde at han var upålitelig.

Paulus imøtegikk ettertrykkelig anklagen da han skrev: «Så sant som en kan sette sin lit til Gud: Vår tale til dere er ikke ja og likevel nei.» (2. Kor 1:18) Paulus var opptatt av hva som var best for brødrene og søstrene i Korint, da han endret planene sine. I 2. Korinter 1:23 leser vi at det var ‘for å skåne dem’ at han hadde gjort om på den opprinnelige planen om å dra til Korint. Han hadde på den måten gitt dem mulighet til å ordne opp i saker og ting før han kom til dem personlig. Og som han hadde håpet, fikk han, mens han var i Makedonia, høre av Titus at brevet hans hadde fått dem til å føle sorg som førte til anger. Det var noe som virkelig gledet ham. – 2. Kor 6:11; 7:5–7.

De som anklaget Paulus for å være vaklende, kan ha antydet at hvis man ikke kunne stole på de løftene han gav når det gjaldt hverdagslige ting, kunne man heller ikke stole på det han forkynte. Men Paulus minnet korinterne om at han hadde forkynt Jesus Kristus for dem. Han sa: «Guds Sønn, Kristus Jesus, som ble forkynt blant dere ved oss, det vil si ved meg og Silvanus og Timoteus, ble ikke ja og likevel nei, men ja er blitt ja i hans tilfelle.» (2. Kor 1:19) Var Paulus’ forbilde, Jesus Kristus, upålitelig på noen måte? Nei! Gjennom hele sitt liv og hele sin tjeneste snakket Jesus alltid sant. (Joh 14:6; 18:37) Hvis det Jesus forkynte, var tvers igjennom sant og pålitelig og Paulus forkynte det samme budskapet, var Paulus’ forkynnelse også til å stole på.

Jehova er «sannhetens Gud». (Sal 31:5) I samsvar med det skriver Paulus videre: «Uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av ham», det vil si ved hjelp av Kristus. Jesu fullkomne ulastelighet i den tiden han levde på jorden, fjernet enhver mulig grunn til å tvile på Jehovas løfter. Paulus sier videre: «Derfor blir det også gjennom ham [Jesus] sagt ‘amen’ til Gud, ham til ære ved oss.» (2. Kor 1:20) Jesus er «amen», den personlige garantien for at alle de løftene Jehova Gud kommer med, vil bli oppfylt!

I likhet med Jehova og Jesus, som alltid snakker sant, mente Paulus alltid det  han sa. (2. Kor 1:19) Han var ikke upålitelig, en som kom med løfter «etter kjødet», eller på en kjødelig måte. (2. Kor 1:17) Nei, han ‘vandret ved ånd’. (Gal 5:16) Når han hadde med andre å gjøre, hadde han deres beste i tankene. Hans ja betydde ja!

I dag er det vanlig at mennesker som ikke lever etter Bibelens prinsipper, lover noe som de ikke holder hvis det dukker opp et lite problem eller noe de har mer lyst til. I forretningssaker betyr ikke ja alltid ja, ikke engang om avtaler er inngått skriftlig. Mange ser ikke på ekteskapet som en bindende avtale som skal vare livet ut. Den skyhøye skilsmisseraten viser at mange tvert imot ser på ekteskapet som noe midlertidig, noe de lett kan bryte ut av. – 2. Tim 3:1, 2.

Hva med deg? Lar du ditt ja bety ja? Som vi var inne på i begynnelsen av denne artikkelen, kan det hende at du må bryte en avtale, ikke fordi du er upålitelig, men på grunn av omstendigheter du ikke har kontroll over. Men hvis du som kristen lover noe eller forplikter deg til noe, bør du virkelig gjøre alt du kan for å holde ord. (Sal 15:4; Matt 5:37) Hvis du gjør det, blir du kjent som en person som er pålitelig, en som holder ord og alltid snakker sant. (Ef 4:15, 25; Jak 5:12) Når andre ser at du er til å stole på i hverdagslige ting, kan det være at de er mer villige til å høre på deg når du forteller dem om Guds rike. La oss derfor alltid passe på at vårt ja virkelig betyr ja!