BIBELEN beskriver en rekke forskjellige situasjoner der personer rev i stykker sine egne klær med vilje. Det å gjøre noe slikt virker kanskje merkelig for lesere i vår tid, men blant jødene var dette et uttrykk for slike sterke følelser som fortvilelse, sorg, ydmykelse og harme.

Det fortelles for eksempel at Ruben ‘sønderrev sine klær’ da han fant ut at planen hans om å redde sin bror Josef hadde mislyktes fordi Josef var blitt solgt som slave. Faren deres, Jakob, ‘sønderrev sine kapper’ da han trodde at Josef var blitt ett opp av et villdyr. (1. Mos 37:18–35) Job ‘sønderrev sin ermeløse overkledning’ da han fikk vite at alle barna hans var drept i en storm. (Job 1:18–20) En budbringer «med sønderrevne klær» kom til øverstepresten Eli for å melde fra om at israelittene hadde lidd nederlag i kamp, at Elis to sønner var drept, og at paktens ark var tatt. (1. Sam 4:12–17) Da Josjia hørte Moseloven bli opplest for ham og han ble klar over at folket hadde syndet, ‘sønderrev han straks sine klær’. – 2. Kong 22:8–13.

Øverstepresten Kaifas ‘sønderrev sine ytterkledninger’ under Jesu rettssak da han hørte noe som han mistolket som blasfemi. (Matt 26:59–66) Ifølge rabbinsk tradisjon var en som hørte Guds navn bli spottet, forpliktet til å sønderrive klærne sine. En rabbinsk oppfatning etter ødeleggelsen av templet i Jerusalem var imidlertid: «Den som nå for tiden hører Guds navn bli spottet, trenger ikke å sønderrive sine klær, for ellers ville det bare være filler igjen av klærne.»

Det hadde selvfølgelig ingen verdi i Guds øyne at man sønderrev sine klær, dersom sorgen ikke var oppriktig. Derfor sa Jehova til sitt folk at de skulle ‘sønderrive sine hjerter og ikke sine klær og vende om til ham’. – Joel 2:13.