1. Har det noe å si hvordan vi behandler dem vi treffer i felttjenesten? Nevn et eksempel. (Se det første bildet i artikkelen.)

ET EKTEPAR på Fiji var for noen år siden med på en innbydelseskampanje i forbindelse med minnehøytiden. Mens de snakket med en kvinne utenfor huset hennes, begynte det å regne. Broren gav den ene paraplyen deres til kvinnen, mens han og hans kone brukte den andre. Paret ble veldig glade da kvinnen kom på minnehøytiden. Hun fortalte at hun ikke husket noe særlig av det vitnene hadde sagt da de besøkte henne, men at den måten de behandlet henne på, hadde gjort så sterkt inntrykk på henne at hun bare måtte komme. Paret hadde fulgt det som ofte blir kalt «den gylne regel».

2. Hva er den gylne regel, og hvordan kan vi følge den?

² Hva er den gylne regel? Det er det rådet Jesus gav da han sa: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matt 7:12) Hvordan kan vi følge denne regelen? Hovedsakelig ved å gjøre to ting. Først må vi spørre oss selv: «Hvis jeg var i den andres sted, hvordan ville jeg ha likt å bli behandlet?» Så må vi følge opp ved å gjøre vårt beste for å ta hensyn til den andre. – 1. Kor 10:24.

3, 4. (a) Forklar hvorfor den gylne regel ikke bare gjelder når vi har med brødre og søstre å gjøre. (b) Hva skal vi se på i denne artikkelen?

 ³ Vi følger ofte den gylne regel når vi har med våre brødre og søstre å gjøre. Men Jesus sa ikke at vi bare skulle gjøre det overfor dem som er beslektet med oss i troen. Han kom med den gylne regel i forbindelse med at han snakket om hvordan vi skal behandle folk i sin alminnelighet, til og med våre fiender. (Les Lukas 6:27, 28, 31, 35.) Hvis vi skal følge den gylne regel overfor våre fiender, hvor mye mer bør vi ikke da følge den overfor dem vi forkynner for – mennesker som kan være «rett innstilt for evig liv»! – Apg 13:48.

⁴ Vi skal nå se på fire spørsmål vi kan ha i tankene når det gjelder tjenesten: Hvem er de personene jeg henvender meg til? Hvor er det jeg henvender meg til folk? Når er det best å henvende seg til folk? Hvordan bør jeg henvende meg til dem? Som vi skal se, kan disse spørsmålene hjelpe oss til å ta hensyn til folks følelser når vi er ute i forkynnelsen, og tilpasse framgangsmåten vår deretter. – 1. Kor 9:19–23.

5. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv?

⁵ Vi forkynner som regel for enkeltpersoner. Hver og én har sin bakgrunn og sine problemer. (2. Krøn 6:29) Når du prøver å forkynne for noen, så spør deg selv: «Hvis rollene var byttet om, hvordan ville jeg likt at den andre behandlet meg? Ville jeg likt at han hadde gjort seg opp en mening om meg på forhånd? Eller ville jeg likt at han viste meg personlig interesse?» Når vi tenker over slike spørsmål, kan vi bli minnet om at vi må behandle hver beboer som et enkeltindivid.

6, 7. Hva bør vi gjøre hvis en vi møter i tjenesten, virker sint eller er uhøflig?

⁶ Ingen liker å bli stemplet som «uvennlig». Som kristne prøver vi så godt vi kan å følge det bibelske rådet om alltid å ‘la vår tale være tiltalende’. (Kol 4:6) Men siden vi er ufullkomne, sier vi noen ganger ting vi senere angrer på. (Jak 3:2) Hvis vi skulle komme til å si noe lite hyggelig til noen – kanskje fordi vi har en dårlig dag – ville vi ikke likt å bli stemplet som «uhøflig» eller «frekk». Vi ville håpe at den andre viste forståelse. Burde ikke vi også vise forståelse for andre?

⁷ Hvis en vi møter i tjenesten, virker sint eller er uhøflig, ville det ikke da være bra å la tvilen komme ham til gode? Kan det være at han opplever mye stress på jobben eller på skolen? Sliter han med et alvorlig helseproblem? Mange beboere som til å begynne med har vært sinte, har reagert positivt når forkynnerne har behandlet dem på en mild og respektfull måte. – Ordsp 15:1; 1. Pet 3:15.

8. Hvorfor må vi forkynne for «alle slags mennesker»?

⁸ Mennesker av alle samfunnslag får lære om sannheten gjennom vår forkynnelse. Ta for eksempel de over 60 personene som de siste årene har fortalt sin historie i Vakttårnet i artikkelserien «Bibelen forandrer folks liv». Noen av dem var tidligere tyver, alkoholikere, gjengmedlemmer eller stoffmisbrukere, mens andre var politikere, religiøse ledere eller karrieremennesker. Noen levde et umoralsk liv. Men alle hørte det gode budskap, tok imot tilbudet om et bibelstudium, gjorde forandringer i livet og kom i sannheten. Så derfor må vi aldri gå ut fra at visse personer umulig kan ta imot budskapet  om Riket. (Les 1. Korinter 6:9–11.) Vi erkjenner at «alle slags mennesker» kan reagere positivt på det gode budskap. – 1. Kor 9:22.

9. Hvorfor bør vi vise respekt for andres hjem?

⁹ Hvor er det vi henvender oss til folk når vi forkynner? Ofte kontakter vi dem der de bor. (Matt 10:11–13) Vi setter pris på at andre har respekt for vårt hjem og vår eiendom. Hjemmet vårt er tross alt viktig for oss. Det er et sted der vi vil ha privatliv og føle oss trygge. Vi bør respektere at andre ønsker seg det samme. Når vi går fra hus til hus, bør vi derfor tenke på hvordan vi oppfører oss når vi kommer til deres hjem. – Apg 5:42.

10. Hvordan kan vi unngå å gjøre andre urolige når vi er på feltet?

¹⁰ På grunn av all kriminaliteten i verden er mange beboere mistenksomme overfor fremmede. (2. Tim 3:1–5) Vi bør ikke gi dem enda en grunn til å være mistenksomme. Tenk for eksempel at vi kommer til et hus og ringer på. Hvis ingen lukker opp, kunne det kanskje være fristende å kikke inn vinduet eller gå rundt huset for å se etter beboeren. Ville en beboer i det området du forkynner i, bli urolig hvis du gjorde dette? Hva kunne naboene tenke? Det er sant at vi skal være grundige i forkynnelsesarbeidet. (Apg 10:42) Vi er ivrige etter å utbre et positivt budskap, og vi har gode motiver. (Rom 1:14, 15) Men likevel er det fornuftig å unngå å gjøre noe som kan uroe folk i distriktet unødig. Apostelen Paulus skrev: «Vi gir ikke på noen måte noen slags årsak til snubling, for at vår tjeneste ikke skal bli lastet.» (2. Kor 6:3) Når vi viser respekt for hjemmet og eiendommen til dem som bor i distriktet vårt, kan det føre til at noen blir tiltrukket av sannheten. – Les 1. Peter 2:12.

11. Hvorfor setter vi pris på at andre tar hensyn til tiden vår?

¹¹ Som kristne har de fleste av oss et travelt liv. For at vi skal kunne ta oss av våre forpliktelser, prioriterer og planlegger vi. (Ef 5:16; Fil 1:10) Hvis noe forstyrrer planene våre, blir vi kanskje frustrerte. Derfor setter vi pris på at andre som henvender seg til oss, viser oss respekt ved å være rimelige når det gjelder hvor mye av tiden vår de tar. Hvordan kan vi, med den gylne regel i tankene, vise at vi respekterer dem vi forkynner for?

12. Hva kan du tenke over for å finne ut når det er best å kontakte folk i ditt distrikt?

¹² Vi bør prøve å finne ut når det er best å gå fra hus til hus. Når er folk i distriktet ditt vanligvis hjemme? Når er de sannsynligvis mest mottagelige? Det er fint om du kan se etter muligheter til å tilpasse timeplanen din etter det. I noen deler av verden er hus-til-hus-arbeidet mest produktivt sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Hvis det er sånn der du forkynner, kan du da ordne deg slik at du kan utføre i hvert fall noe av hus-til-hus-arbeidet i løpet av disse timene av døgnet? (Les 1. Korinter 10:24.) Vi kan være sikker på at Jehova vil velsigne alle de ofrene vi bringer for å delta i tjenesten på tidspunkter som passer best for dem i distriktet.

13. Hvordan kan vi vise respekt for en beboer?

¹³ Hva mer kan vi gjøre for å vise respekt for en beboer? Når vi finner en som er lydhør, bør vi selvfølgelig avlegge et godt vitnesbyrd, men vi bør  ikke utnytte det at han er hyggelig, ved å bli for lenge. Beboeren har kanskje satt av akkurat denne tiden til å gjøre noe han synes er viktig. Hvis han sier at han har dårlig tid, kan vi si at vi skal fatte oss i korthet – og så må vi holde ord. (Matt 5:37) Når vi avslutter en samtale, er det bra om vi spør når det kan passe at vi kommer tilbake. Noen forkynnere har oppnådd gode resultater ved å si: «Det hadde vært hyggelig å snakke med deg igjen. Synes du det ville være best om jeg ringte eller sendte en tekstmelding før jeg kom igjen?» Når vi tilpasser oss etter folk i distriktet, følger vi Paulus’ eksempel. Han ‘søkte ikke sitt eget beste, men de manges, for at de kunne bli frelst’. – 1. Kor 10:33.

14–16. (a) Hvorfor bør vi fortelle beboeren hva som er hensikten med besøket? Illustrer. (b) Hvilken framgangsmåte har en reisende tilsynsmann brukt med godt resultat?

¹⁴ Tenk deg at du blir oppringt, men ikke kjenner igjen stemmen til den som ringer. Han er en fremmed, men han begynner å spørre om hva slags mat du liker. Du lurer på hvem han er, og hva han egentlig vil. Fordi du vil være høflig, snakker du kanskje med ham en liten stund, men så prøver du sannsynligvis å avslutte samtalen. Tenk deg på den annen side at den som ringer, presenterer seg, forteller at han jobber i ernæringsbransjen, og sier at han har noe nyttig informasjon. Da ville du sannsynligvis  være mer mottagelig. Vi setter jo pris på at folk forteller oss på en vennlig måte hva det gjelder, og ikke går rundt grøten. Hvordan kan vi vise en slik høflighet mot dem vi møter i tjenesten?

¹⁵ I mange områder er det best å fortelle beboeren hvorfor man kommer. Det er nok så at vi har verdifull informasjon som beboeren ikke har, men vi må huske at vi bør presentere oss og ikke bare gå rett på med et spørsmål som: «Hvis du kunne løse et hvilket som helst problem i verden, hva ville du da gripe fatt i?» Hensikten med et slikt spørsmål er naturligvis å finne ut hva den andre tenker, og så lede samtalen over på Bibelen. Men beboeren tenker kanskje: «Hvem er dette, og hvorfor stiller han meg dette spørsmålet? Hva er det egentlig han vil?» Så vi burde heller prøve å få beboeren til å slappe av. (Fil 2:3, 4) Hvordan kan vi gjøre det?

¹⁶ En reisende tilsynsmann har erfart at den følgende framgangsmåten gir gode resultater. Etter at han har presentert seg for beboeren, gir han ham traktaten Er det mulig å finne sannheten? og sier: «Vi deler ut denne til alle her i nabolaget i dag. Den tar opp seks spørsmål som mange lurer på. Vær så god.» Broren forteller at det virker som om de fleste slapper litt mer av når de skjønner hva som er hensikten med besøket. Da er det ofte lettere å få i gang en samtale. Så spør broren beboeren: «Har du noen gang tenkt på et av disse spørsmålene?» Hvis beboeren velger et spørsmål, åpner broren traktaten og drøfter hva Bibelen sier om det. Hvis beboeren ikke velger et spørsmål, gjør broren det og fortsetter samtalen uten å sette beboeren i forlegenhet. Det er selvfølgelig også mange andre måter å starte en samtale på. Noen steder forventes det kanskje flere formaliteter før man kommer til poenget med besøket. Kunsten er å tilpasse framgangsmåten etter den måten folk i distriktet vårt liker at vi henvender oss til dem på.

17. På hvilke måter kan vi følge den gylne regel i tjenesten?

¹⁷ På hvilke måter kan vi altså følge den gylne regel i tjenesten? Vi behandler hver beboer som et enkeltindivid. Vi viser respekt for beboerens hjem og eiendom. Vi går inn for å delta i hus-til-hus-arbeidet på tidspunkter da folk sannsynligvis er hjemme, og når de er mest mottagelige. Og vi prøver å legge fram budskapet på en måte som blir godt mottatt i vårt distrikt.

18. Hvilke fordeler gir det å behandle dem i distriktet vårt slik vi selv ønsker å bli behandlet?

¹⁸ Det er mange fordeler ved å behandle dem i distriktet vårt på samme måte som vi selv ønsker å bli behandlet. Når vi er vennlige og hensynsfulle, lar vi vårt lys skinne og framhever verdien av bibelske prinsipper. Vi gir også ære til vår himmelske Far. (Matt 5:16) Flere mennesker kan bli tiltrukket av sannheten på grunn av den måten vi henvender oss til dem på. (1. Tim 4:16) Uansett om de vi forkynner for, tar imot budskapet eller ikke, kan vi glede oss over å vite at vi gjør vårt beste for å fullføre vår tjeneste. (2. Tim 4:5) Måtte hver og én av oss etterligne Paulus, som skrev: «Alt gjør jeg for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli en som deler det med andre.» (1. Kor 9:23) La oss derfor alltid følge den gylne regel i tjenesten!