JEG syntes egentlig ikke det gjorde noe at det var så få som hørte foredraget mitt den gangen, i 1957. Du skjønner, jeg har alltid vært ekstremt sjenert. Som barn pleide jeg faktisk å gjemme meg når vi fikk gjester, selv om jeg kjente dem.

Du blir kanskje derfor overrasket over å få vite at de fleste av de oppgavene jeg har fått i Jehovas organisasjon, har tvunget meg til å ha med mange mennesker å gjøre – både venner og fremmede. Likevel har jeg fortsatt å slite med sjenerthet og manglende selvtillit, så når jeg har klart å ta hånd om oppgavene mine, er ikke det noe jeg selv kan ta æren for. Jeg har erfart at Jehova har holdt sitt løfte: «Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg. Ja, jeg vil ha et fast grep om deg med min rettferdighets høyre hånd.» (Jes 41:10) En av de fremste måtene Jehova har hjulpet meg på, er gjennom støtten fra trosfeller. Jeg vil gjerne fortelle om noen av dem, og jeg begynner med en som hjalp meg da jeg var barn.

En solrik søndag formiddag i 1940-årene banket Elsie Huntingford på hos oss på familiegården vår i den sørvestlige delen av Ontario. Mor gikk for å  åpne, mens far – som også var sjenert – satt inne sammen med meg og lyttet. Far trodde at søster Huntingford var en selger, og at mor kom til å kjøpe noe vi ikke trengte, så til slutt gikk han for å si at vi ikke var interessert. «Er dere ikke interessert i et bibelstudium?» spurte søster Huntingford. «Selvfølgelig er vi interessert i det», svarte far.

Søster Huntingford kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Foreldrene mine hadde vært aktive medlemmer av United Church of Canada, men hadde nylig bestemt seg for å melde seg ut av kirken. Hvorfor det? Fordi presten pleide å henge opp en liste i forhallen til kirken der han hadde skrevet opp navnene på alle som hadde gitt penger, rangert etter størrelsen på beløpet. Foreldrene mine, som ikke hadde så god råd, stod vanligvis nesten helt nederst på listen, og de eldste presset dem til å gi mer. Og en av prestene innrømmet at han forkynte noe annet enn det han selv trodde på, fordi han ville beholde jobben. Derfor meldte vi oss ut, men vi prøvde å finne en måte å dekke vårt åndelige behov på.

Siden Jehovas vitners arbeid i Canada var forbudt på den tiden, studerte søster Huntingford med familien vår ved bare å bruke Bibelen og noen notater hun hadde i en liten svart bok. Da hun etter hvert skjønte at vi ikke kom til å angi henne, tok hun med bibelsk litteratur til oss. Vi gjemte publikasjonene godt hver gang vi hadde studert. *

Til tross for motstand og andre hindringer forkynte søster Huntingford ivrig det gode budskap. Hennes iver gjorde inntrykk på meg og motiverte meg til å ta standpunkt for sannheten. Et år etter at foreldrene mine var blitt døpt som Jehovas vitner, ble også jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Gud. Det skjedde 27. februar 1949 i et metalltrau som husdyrene pleide å drikke av. Jeg var 17 år. Etter det satte jeg meg som mål å begynne i heltidstjenesten.

Jeg ble ikke pioner med én gang. Jeg jobbet en  stund i en bank og på et kontor, for jeg hadde overbevist meg selv om at jeg trengte å tjene en del penger som jeg kunne leve av som pioner. Men ung og uerfaren som jeg var, brukte jeg opp pengene så fort jeg hadde tjent dem. Så en bror som het Ted Sargent, oppfordret meg til å være modig og stole på Jehova. (1. Krøn 28:10) Dette vennlige puffet gjorde at jeg begynte som pioner i november 1951. Jeg hadde bare 40 dollar, en brukt sykkel og en ny veske. Men Jehova sørget alltid for at jeg hadde det jeg trengte. Så takknemlig jeg er for at Ted oppmuntret meg til å begynne i pionertjenesten! Det førte til flere velsignelser.

En kveld i slutten av august 1952 fikk jeg en telefon fra Toronto. Jehovas vitners avdelingskontor i Canada inviterte meg til å begynne på Betel i september. Selv om jeg var sjenert og aldri hadde besøkt avdelingskontoret, gledet jeg meg, for andre pionerer hadde fortalt meg så mye fint om Betel. Jeg følte meg hjemme med én gang.

To år etter at jeg hadde begynt på Betel, avløste jeg Bill Yacos som menighetstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet) i avdeling Shaw i Toronto. * Jeg var bare 23 år og følte meg som en uerfaren bondegutt. Men bror Yacos viste meg ydmykt og vennlig hva jeg skulle gjøre. Og jeg erfarte at Jehova virkelig hjalp meg.

Bror Yacos – en tettbygd bror som alltid hadde et smil på lur – var interessert i mennesker. Han var glad i brødrene, og de var glad i ham. Han gikk jevnlig på besøk til dem, ikke bare når de hadde problemer. Han oppmuntret meg til å gjøre det samme og til å samarbeide med brødrene og søstrene i felttjenesten. «Ken», sa han, «vis brødrene at du bryr deg om dem. Det vil dekke over en mengde feil.»

Siden januar 1957 har Jehova hjulpet meg på en spesiell måte. Den måneden giftet jeg meg med Evelyn, som hadde gått i den 14. klassen på Gilead-skolen. Før vi giftet oss, hadde hun tjent i den fransktalende provinsen Quebec. På den tiden hadde den katolske kirke stor makt i Quebec, så Evelyn hadde et veldig vanskelig distrikt å forkynne i. Men hun holdt seg lojalt til oppgaven sin og til Jehova.

Evelyn har også vært en lojal kone. (Ef 5:31) Hennes lojalitet ble faktisk satt på prøve rett etter at vi hadde giftet oss! Vi hadde planlagt å dra på bryllupsreise til Florida, men dagen etter bryllupet bad avdelingskontoret meg om å være med på et ukelangt møte på Betel i Canada. Det ville selvfølgelig ødelegge planene våre, men Evelyn og jeg var innstilt på å gjøre hva Jehova enn bad oss om. Så vi avlyste bryllupsreisen. Den uken jeg var på møtet, gikk hun på feltet i nærheten av avdelingskontoret. Selv om distriktet var helt annerledes enn det i Quebec, gjorde hun så godt hun kunne.

 I slutten av den uken fikk jeg en overraskelse – jeg ble utnevnt til kretstilsynsmann i den nordlige delen av Ontario. Jeg var nygift, bare 25 år og veldig uerfaren, men vi drog av gårde i full tillit til Jehova. Midt på kalde vinteren gikk vi om bord på et nattog sammen med mange erfarne reisende tilsynsmenn som var på vei tilbake til sine oppdrag. De oppmuntret oss så mye! En av brødrene insisterte til og med på at vi skulle overta den sovekupeen han hadde reservert, så vi slapp å sitte i et sete hele natten. Neste morgen, bare 15 dager etter bryllupet, besøkte vi den lille gruppen i Hornepayne, slik jeg fortalte om innledningsvis.

Evelyn og jeg hadde flere forandringer i vente. Mens vi var i områdetjenesten i slutten av 1960, mottok jeg en invitasjon til Gilead-skolens 36. klasse for å gjennomgå et timåneders kurs som skulle begynne tidlig i februar 1961 i Brooklyn. Jeg ble selvfølgelig veldig glad, men det var et skår i gleden at Evelyn ikke var invitert. Som andre søstre i samme situasjon ble Evelyn bedt om å skrive et brev hvor hun sa at hun var villig til å være atskilt fra mannen sin i minst ti måneder. Hun gråt, men vi ble enige om at jeg skulle gjennomgå skolen, og hun var glad for at jeg skulle få verdifull opplæring på Gilead.

I mellomtiden tjente Evelyn på avdelingskontoret i Canada. Hun var spesielt privilegert som fikk dele rom med en kjær salvet søster, Margaret Lovell. Evelyn og jeg savnet hverandre selvfølgelig veldig mye. Men med Jehovas hjelp fant vi oss til rette i vår midlertidige situasjon. Hennes villighet til å ofre tid vi kunne hatt sammen, slik at vi kunne være til større nytte for Jehova og hans organisasjon, gjorde meg varm om hjertet.

Etter at jeg hadde vært på Gilead i cirka tre måneder, fikk jeg en helt spesiell forespørsel fra bror Nathan Knorr, som på den tiden tok ledelsen i det verdensomfattende arbeidet. Han spurte om jeg kunne forlate Gilead på det tidspunktet og dra tilbake til Canada for å være midlertidig lærer under Kurs i Rikets tjeneste ved avdelingskontoret. Bror Knorr sa at jeg ikke måtte gjøre det. Jeg kunne fullføre Gilead-kurset hvis jeg ønsket, og så muligens bli sendt ut som misjonær. Han sa også at hvis jeg bestemte meg for å dra tilbake til Canada, kunne det være at jeg ikke ble invitert til Gilead igjen, og at jeg med tiden sannsynligvis ville bli sendt ut i tjenesten igjen i Canada. Han lot det være opp til meg å ta avgjørelsen etter at jeg hadde snakket med min kone.

Siden jeg allerede visste hvordan Evelyn så på teokratiske oppdrag, sa jeg med én gang til bror Knorr: «Uansett hva Jehovas organisasjon vil at vi skal gjøre, er vi glad for å gjøre det.» Vi har alltid hatt den innstillingen at vi burde tjene der Jehovas organisasjon gir oss i oppdrag å tjene, uavhengig av hva vi selv måtte foretrekke.

 Så jeg forlot Brooklyn i april 1961 og drog tilbake til Canada for å være lærer under Kurs i Rikets tjeneste. Etter det begynte vi å tjene som medlemmer av Betel-familien. Så, til min store overraskelse, ble jeg invitert til Gilead-skolens 40. klasse, som skulle begynne i 1965. Igjen måtte Evelyn skrive et brev der hun gikk med på at vi skulle være fra hverandre. Men noen uker senere ble hun til vår store glede invitert til å gjennomgå skolen sammen med meg.

Etter at vi hadde kommet til Gilead, fortalte bror Knorr oss at de som gikk i en fransk klasse, som vi gjorde, kom til å bli sendt til Afrika. Men under avslutningshøytideligheten fikk vi vite at vi skulle tilbake til Canada! Jeg ble utnevnt til avdelingstilsynsmann (nå koordinator for utvalget ved avdelingskontoret). Siden jeg bare var 34 år, minnet jeg bror Knorr om at jeg var ganske ung. Men han forsikret meg om at jeg ikke behøvde å være urolig. Og helt fra begynnelsen av bad jeg eldre og mer erfarne brødre på Betel om råd før jeg tok viktige avgjørelser.

Betel-tjenesten har gitt meg fantastiske muligheter til å lære av andre. Jeg respekterer og har stor beundring for de andre medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret. Jeg har også blitt positivt påvirket av de mange hundre fine brødrene og søstrene – unge og gamle – som vi har blitt kjent med i årenes løp her på avdelingskontoret og i de forskjellige menighetene vi har tjent i.

Betel-tjenesten har også gitt meg muligheten til å undervise andre og styrke deres tro. Apostelen Paulus sa til Timoteus: «Bli du i de ting som du har lært.» Han sa også: «De ting du har hørt av meg med støtte fra mange vitner, disse ting skal du overgi til trofaste mennesker, som i sin tur vil være tilstrekkelig kvalifisert til å undervise andre.» (2. Tim 2:2; 3:14) Noen ganger blir jeg spurt om hva jeg har lært i løpet av de 57 årene jeg har tjent på Betel. Mitt enkle svar er: Gjør det Jehovas organisasjon ber deg om, villig og uten å nøle, og stol på at Jehova vil hjelpe deg.

Det er som om det var i går jeg første gang kom til Betel som en sjenert og uerfaren ung mann. Alle disse årene har Jehova holdt godt tak i min «høyre hånd». Og spesielt gjennom trosfellers vennlighet og hjelp fortsetter han å forsikre meg: «Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg.» – Jes 41:13.