MIN far ble født i Graz i Østerrike i 1899 og var tenåring under første verdenskrig. Kort tid etter at andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble han innrullert i den tyske hær. Han ble drept i 1943 under kamphandlinger i Russland. På den måten mistet jeg min far da jeg bare var rundt to år gammel. Jeg fikk aldri mulighet til å bli kjent med ham, og jeg savnet veldig en far, spesielt da det gikk opp for meg at de fleste andre guttene på skolen hadde en. Senere, da jeg var i tenårene, fant jeg trøst i å lære om vår himmelske Far, som ikke kan dø. – Hab 1:12.

Da jeg var sju år, ble jeg med i guttespeideren. Speiderbevegelsen er en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt i 1908 i Storbritannia av en generalløytnant i den britiske hær, Robert Stephenson Smyth Baden-Powell. I 1916 grunnla han en organisasjon for småspeidere, såkalte ulvunger, og det var ulvunge jeg ble da jeg begynte i speideren.

Jeg likte speiderturene vi hadde ute i skog og mark i helgene. Da sov vi i telt, og vi gikk i uniform og marsjerte til lyden av trommer. Jeg syntes det var hyggelig å være sammen med de andre speiderne, spesielt når vi satt rundt et leirbål om kvelden og sang, og når vi lekte i skogen. Vi lærte mye om naturen, noe som gjorde at jeg ble glad i skaperverket.

Speiderne oppfordres til å gjøre en god gjerning hver dag. Vi hilste hverandre med ordene «Alltid beredt». Dette var noe jeg likte. I den troppen jeg tilhørte, som bestod av over hundre gutter, var omkring halvparten katolikker og halvparten protestanter, og én var buddhist.

Siden 1920 er det blitt holdt internasjonale speiderleirer, kalt jamboreer, med få års mellomrom. Jeg var med på den sjuende jamboreen, som ble holdt i Bad Ischl i Østerrike i august 1951, og den niende jamboreen, som ble holdt i Sutton Park i nærheten av Birmingham i England i august 1957. På den i England var det cirka 33 000 speidere fra 85 land og områder som deltok. I tillegg kom det rundt 750 000 besøkende, deriblant dronning Elizabeth. For meg var det som et internasjonalt brorskap. Lite ante jeg den gangen at jeg snart skulle bli kjent med et mye mer imponerende brorskap – et åndelig brorskap.

Våren 1958 var jeg nesten ferdig med læretiden som kelner på Grand Hotel Wiesler i Graz i Østerrike. Rudolf Tschiggerl, en kollega  av meg som var konditor, forkynte uformelt for meg. Jeg hadde aldri hørt noe om sannheten før. Først snakket han om treenighetslæren og sa at den ikke er en bibelsk lære. Jeg argumenterte for treenighetslæren og ville bevise at han tok feil. Jeg likte kollegaen min og ville overtale ham til å vende tilbake til den katolske kirke.

Rudolf, som vi kalte Rudi, skaffet meg en bibel. Jeg hadde insistert på at det måtte være en katolsk oversettelse. Jeg begynte å lese den og oppdaget snart at Rudi hadde lagt en traktat i den som var trykt av Selskapet Vakttårnet. Det likte jeg ikke, for jeg mente at den slags litteratur kunne være skrevet slik at det som stod der, hørtes riktig ut, selv om det ikke var det. Men jeg var villig til å snakke med ham om Bibelen. Rudi skjønte at det var best å ikke gi meg noe mer litteratur. I rundt tre måneder hadde vi flere bibelske samtaler, som ofte varte til sent på kveld.

Etter at jeg var ferdig med læretiden på hotellet i Graz, som var hjembyen min, betalte min mor videre utdannelse for meg på en skole som underviste i hotelledelse. Så jeg flyttet til Bad Hofgastein, en liten by i en dal i Alpene, hvor skolen lå. Skolen var knyttet til Grand Hotel i Bad Hofgastein, og noen ganger jobbet jeg der for å få yrkeserfaring.

Rudi hadde sendt den nye adressen min til avdelingskontoret i Wien, som sendte den videre til to misjonærsøstre, Ilse Unterdörfer og Elfriede Löhr. * En dag ringte resepsjonisten på hotellet til meg og sa at det var to damer i en bil utenfor som ville snakke med meg. Jeg ble forundret og skjønte ikke hvem det kunne være. Men jeg gikk ut for å se. Senere fikk jeg vite at disse to hadde vært kurerer i Nazi-Tyskland før andre verdenskrig mens Jehovas vitners arbeid var forbudt. Allerede før krigen brøt ut, ble de arrestert av Tysklands hemmelige statspoliti (Gestapo) og sendt til konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Under krigen ble de overført til leiren i Ravensbrück i nærheten av Berlin.

Søstrene var på alder med mor, så jeg hadde selvfølgelig respekt for dem. Derfor ville jeg ikke at de skulle kaste bort tid på å ha samtaler med meg, i tilfelle jeg etter noen uker eller måneder kom til at jeg ikke ville fortsette. Så jeg spurte om de bare kunne gi meg en liste med skriftsteder som dreide seg om den katolske læren om apostolisk suksesjon. Jeg sa at jeg ville ta den med til presten og snakke med ham om den. Jeg trodde at jeg da ville forstå hva som er riktig.

Den katolske læren om apostolisk suksesjon går ut på at det går en ubrutt rekke av paver helt tilbake til apostelen Peter. (Kirken feiltolker Jesu ord i Matteus 16:18, 19.) Katolikkene  hevder også at paven er ufeilbarlig i trosspørsmål når han i kraft av sin myndighet taler ex cathedra. Jeg trodde på dette og mente at hvis paven, som katolikkene kaller Den hellige far, er ufeilbarlig i lærespørsmål og har erklært at treenighetslæren er sann, da må den være sann. Men hvis han ikke er ufeilbarlig, kan det være at læren er falsk. Det er ikke noe rart at læren om apostolisk suksesjon er den viktigste læren for mange katolikker, siden den er avgjørende for om andre katolske læresetninger er riktige eller ikke.

Da jeg oppsøkte presten, kunne han ikke besvare spørsmålene mine, men han hentet en bok i bokhyllen som handlet om den katolske lære, deriblant apostolisk suksesjon. Jeg tok den med meg hjem, slik han foreslo, leste den og gikk tilbake til ham med flere spørsmål. Presten klarte ikke å svare på spørsmålene mine, så til slutt sa han: «Jeg kan ikke overbevise deg, og du kan ikke overbevise meg. . . . Jeg ønsker deg lykke til!» Han ville ikke ha flere diskusjoner med meg.

Nå var jeg klar til å studere Bibelen sammen med Ilse og Elfriede. De lærte meg mye om vår Far i himmelen, Jehova Gud, som virkelig er hellig. (Joh 17:11) På den tiden var det fortsatt ingen menighet i området, så de to søstrene holdt møter hjemme hos en interessert familie. Det var bare noen få til stede. Søstrene drøftet det meste av møtestoffet seg imellom, siden det ikke var noen døpt bror som kunne ta ledelsen. Av og til kom det en bror fra et annet sted og holdt et offentlig foredrag i et leid lokale.

Ilse og Elfriede begynte å studere Bibelen med meg i oktober 1958, og jeg ble døpt tre måneder senere, i januar 1959. Før jeg ble døpt, spurte jeg om jeg kunne bli med dem fra hus til hus for å se hvordan forkynnelsesarbeidet foregår. (Apg 20:20) Da jeg hadde vært med dem én gang, spurte jeg om jeg kunne få et eget distrikt å forkynne i. De gav meg en landsby, og jeg gikk der alene og forkynte fra hus til hus og foretok også gjenbesøk hos interesserte. Den første broren jeg gikk sammen med fra hus til hus, var kretstilsynsmannen, som senere besøkte oss.

I 1960, etter at jeg var ferdig med hotellutdannelsen, flyttet jeg tilbake til hjembyen min for å prøve å hjelpe slektningene mine til å lære om Bibelens sannheter. Hittil har ikke én av dem kommet i sannheten, men noen viser litt interesse.

I 1961 ble det lest opp noen brev i menighetene der avdelingskontoret oppmuntret til pionertjeneste. Jeg var enslig og hadde god helse, så jeg tenkte at jeg ikke hadde noen unnskyldning for ikke å være pioner. Jeg snakket med kretstilsynsmannen, Kurt Kuhn, om hva han syntes om at jeg jobbet i noen måneder til for å få råd til å kjøpe bil, som jeg ville ha nytte av som pioner. Hva sa han til det? «Trengte Jesus og apostlene bil for å utføre heltidstjeneste?» Det avgjorde saken! Jeg planla å begynne som pioner så snart som mulig. Men siden jeg jobbet 72 timer i uken på en hotellrestaurant, måtte jeg gjøre noen forandringer først.

 Jeg spurte sjefen min om han ville la meg jobbe 60 timer isteden. Han sa ja til det og lot meg få samme lønn. Litt senere spurte jeg om jeg kunne få gå ned til 48 timer i uken. Han gikk med på det også og betalte meg det samme. Etter det spurte jeg om jeg kunne jobbe bare 36 timer, eller 6 timer 6 dager i uken, og også det ble innvilget. Overraskende nok fikk jeg fortsatt samme lønn! Det virket som om sjefen ikke ville at jeg skulle slutte. Nå begynte jeg som alminnelig pioner. Den gangen var timekravet til pionerer 100 timer i måneden.

Fire måneder senere ble jeg utnevnt til spesialpioner og til menighetstjener i en liten menighet i byen Spittal an der Drau i delstaten Kärnten. På den tiden var kravet til spesialpionerer 150 timer i måneden. Jeg hadde ingen pionerpartner, men jeg var glad for støtten jeg fikk i tjenesten av en søster som het Gertrude Lobner, og som var visemenighetstjener. *

I 1963 begynte jeg i reisetjenesten. Noen ganger tok jeg toget fra menighet til menighet, og jeg bar med meg tunge kofferter. Det var de færreste av brødrene som hadde bil, så det var ingen som kunne komme og hente meg på togstasjonen. For ikke å virke snobbete ville jeg ikke ta drosje til dem jeg skulle bo hos, så jeg pleide å gå.

I 1965, mens jeg fortsatt var enslig, ble jeg invitert til å gjennomgå Gilead-skolens 41. klasse. Mange av de andre i klassen var også enslige. På avslutningsdagen fikk jeg til min store overraskelse vite at jeg skulle bli sendt tilbake til hjemlandet mitt, Østerrike, for å fortsette i reisetjenesten. Men før jeg drog fra USA, ble jeg bedt om å bli med en kretstilsynsmann i fire uker. Jeg satte stor pris på å tjene sammen med Anthony Conte, en omsorgsfull bror som elsket felttjenesten og var en dyktig forkynner. Vi tjente sammen i Cornwall-området i staten New York.

Da jeg kom tilbake til Østerrike, fikk jeg i oppdrag å tjene i en krets der jeg traff Tove Merete, en tiltrekkende enslig søster. Hun var blitt oppdratt i sannheten siden hun var fem år. Når noen spør oss hvordan vi traff hverandre, sier vi for spøk: «Det var avdelingskontoret som ordnet det.» Vi giftet oss et år senere, i april 1967, og vi fikk fortsette i reisetjenesten sammen.

Året etter forstod jeg at Jehova i sin ufortjente godhet hadde adoptert meg som en åndelig sønn. Dermed begynte et spesielt forhold til min himmelske Far og også til alle som roper: «Abba, Far!», slik Romerne 8:15 sier.

Merete og jeg var i krets- og områdetjenesten til 1976. Noen ganger måtte vi om vinteren sove i kuldegrader fordi det rommet vi lå i, ikke hadde oppvarming. En gang vi våknet, oppdaget vi at den øverste delen av teppet vårt var blitt stivfrosset og hvitt på grunn av pusten vår! Til slutt bestemte vi oss for å ha med oss en liten elektrisk varmeovn for ikke å ha det så  kaldt når vi sov. Hvis vi måtte opp om natten, måtte vi noen steder gå ut i snøen til en temmelig trekkfull utedo. Og vi hadde ikke en leilighet til disposisjon, så om mandagen pleide vi å bli der vi hadde bodd i løpet av den foregående uken, og så drog vi videre til neste menighet tirsdag formiddag.

Jeg er glad for at min kjære kone alltid har vært en god støtte for meg. Hun simpelthen elsker felttjenesten, og jeg har ikke en eneste gang trengt å oppmuntre henne til å gå ut i tjenesten. Hun er også veldig glad i vennene og har stor omsorg for andre. Dette har vært til stor hjelp for meg.

I 1976 ble vi invitert til å tjene på Betel i Wien, og jeg ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret. På den tiden førte det østerrikske avdelingskontoret tilsyn med arbeidet i en rekke østeuropeiske land og organiserte den hemmelige transporten av litteratur til de landene. Bror Jürgen Rundel, som var veldig initiativrik, tok ledelsen i dette, og jeg hadde det privilegium å samarbeide med ham. Senere ble jeg bedt om å føre tilsyn med oversettelsen av litteratur til ti østeuropeiske språk. Jürgen og hans kone, Gertrude, tjener fortsatt trofast, nå som spesialpionerer i Tyskland. Fra og med 1978 brukte avdelingskontoret i Østerrike fotosatsteknikk til framstilling av blad, og vi trykte blad på seks språk på en liten offsetpresse. I tillegg sendte vi blad til abonnenter i forskjellige land. Otto Kuglitsch, som nå tjener sammen med sin kone, Ingrid, på avdelingskontoret i Tyskland, var nøkkelpersonen når det gjaldt disse oppgavene.

Brødrene i Øst-Europa framstilte også litteratur selv. De gjorde det ved å bruke stensilmaskiner eller ved å reprodusere materiale fra film. Men de trengte likevel hjelp fra andre land. Jehova beskyttet denne virksomheten, og vi på avdelingskontoret ble glad i de brødrene og søstrene som måtte tjene under vanskelige forhold og under forbud i mange år.

I 1989 hadde jeg det privilegium å bli med bror Theodore Jaracz, et medlem av det styrende råd, til Romania. Målet var å hjelpe en  stor gruppe brødre som av forskjellige grunner hadde brutt med organisasjonen, til å bli gjenforent med den. Helt siden 1949 hadde de opprettet egne menigheter. Men de fortsatte å forkynne og å døpe nye. De gikk også i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet, akkurat som brødrene i den organisasjonen som hovedkontoret godkjente. Arbeidet i Romania var fortsatt forbudt, så vi møttes i hemmelighet hjemme hos bror Pamfil Albu sammen med fire sentrale eldste og representantene for det godkjente landsutvalget i Romania. Vi hadde også en tolk med oss fra Østerrike, Rolf Kellner.

Den andre kvelden vi var samlet for å drøfte saken, klarte bror Albu å overtale sine fire medeldste til å forene seg med oss da han sa: «Hvis vi ikke gjør det nå, får vi kanskje aldri en ny sjanse.» Det førte til at rundt 5000 brødre og søstre ble forent med organisasjonen. For en seier for Jehova og for et slag for Satan!

Mot slutten av 1989, kort tid før kommunismen falt i Øst-Europa, inviterte det styrende råd min kone og meg til å tjene på hovedkontoret i New York. Det var en stor overraskelse for oss. Vi begynte å tjene på Betel i Brooklyn i juli 1990. I 1992 ble jeg utnevnt til assistent for tjenesteutvalget i det styrende råd, og siden juli 1994 har jeg hatt det privilegium å tjene i det styrende råd.

Det er lenge siden jeg var kelner på et hotell. Nå har jeg det privilegium å være med på å tilberede og dele ut åndelig mat til vårt internasjonale brorskap. (Matt 24:45–47) Når jeg ser tilbake på over 50 år i spesiell heltidstjeneste, må jeg si at jeg er svært glad og takknemlig for å se hvordan Jehova velsigner vårt verdensomfattende brorskap. Jeg elsker å være på de internasjonale stevnene våre, hvor vi lærer om vår himmelske Far, Jehova, og om Bibelens sannhet.

Min bønn er at enda flere millioner må studere Bibelen, ta imot sannheten og tjene Jehova sammen med vårt verdensomfattende kristne brorskap. (1. Pet 2:17; fotn.) Jeg ser fram til at jeg fra himmelen skal få være vitne til den jordiske oppstandelse og endelig finne min kjødelige far. Jeg håper at både han, min mor og andre kjære slektninger vil ønske å tjene Jehova i paradiset.