«HEUREKA!» Dette ordet betyr «jeg har funnet det!» Under gullrushet i California i USA på 1800-tallet kunne man høre dette ropet når en gullgraver fant gull. Charles Taze Russell og andre bibelstudenter hadde på sin side funnet noe mye mer verdifullt – Bibelens sannhet. Og de var ivrige etter å dele den med andre.

Sommeren 1914 hadde millioner av mennesker i mange store byer sett det åtte timer lange «Skapelsens fotodrama», som var produsert av Den Internasjonale Bibelstudieforening og ble vist gratis. Imponerende levende bilder, livaktige fargelysbilder, fascinerende kommentarer og vakker klassisk musikk gav seerne en bibelsk forestilling som tok dem fra universets skapelse, gjennom hele menneskehetens historie og fram til slutten av Jesu Kristi tusenårige styre. – Åp 20:4. *

Men hva med dem som bodde i små byer eller på landsbygda? Av hensyn til alle som tørstet etter sannheten også på slike steder, lanserte bibelstudentene i august 1914 «Heureka-dramaet» – en forenklet versjon av «Fotodramaet» som ikke inneholdt film, og som var lettere å transportere. Det var tre varianter å velge mellom, og hver av dem fantes på en rekke språk. «Heureka X» bestod av alle de innspilte kommentarene pluss musikk. «Heureka Y» hadde i tillegg til lydopptakene også vakre fargelysbilder. «Heureka familiedrama» var ment for bruk i hjemmet og hadde utvalgte plater med tale og sang. Rimelige grammofoner og utstyr til lysbildeframvisning kunne også kjøpes.

Siden «Heureka-dramaet» ikke krevde en filmframviser eller et stort lerret, kunne bibelstudentene ta det med ut på landsbygda og dermed nå nye distrikter med budskapet om Riket. «Heureka X», som kun hadde lyd, kunne spilles både om dagen og om kvelden. Lysbildeframviseren til «Heureka Y» trengte ikke strøm; man kunne for eksempel bruke en karbidlampe. «Vi kan vise disse bildene nesten overalt», stod det i en rapport i den finske utgaven av Vagt-Taarnet.

Oppfinnsomme bibelstudenter fant ofte gratis lokaler de kunne bruke istedenfor å leie store teatre. De brukte for eksempel klasserom, rettslokaler, jernbanestasjoner og også stuer i store hjem. Mange forestillinger ble holdt utendørs. Et stort hvitt laken  på en låvevegg kunne fungere som lerret. Anthony Hambuch skrev: «Bønder laget små tribuner av tømmerstokker i frukthagene sine der folk kunne sitte og nyte programmet.» Hambuchs «Heureka»-team brukte en «dramabil» til å frakte «Heureka»-utstyret, bagasjen og camping- og kokeutstyret.

Det kunne være alt fra en håndfull til flere hundre som kom på en «Heureka»-forestilling. På et tettsted i USA med 150 innbyggere var det i alt 400 som så forestillingen i et skolehus. Et annet sted var det noen som gikk åtte kilometer hver vei for å se «Heureka-dramaet». I Sverige samlet Charlotte Ahlbergs naboer seg i hennes lille hus og «ble virkelig rørt» da de hørte grammofonopptakene. Rundt 1500 kom på en forestilling i en avsidesliggende gruveby i Australia. The Watch Tower skrev at «Heureka» ble vist på videregående skoler, og at lærere og elever var «henrykt over bildene og over de fantastiske grammofonopptakene våre». «Heureka-dramaet» var populært til og med på steder som hadde kino.

«Heureka-dramaet» ble et nyttig redskap i det arbeidet som ble kalt «klasseutvidelsesarbeidet», og som gikk ut på at bibelstudentenes klasser (menigheter) sendte ut foredragsholdere for å opprette nye klasser. Hvor mange som overvar «Heureka-dramaet», er vanskelig å si. Mange «drama»-sett var i konstant bruk. Men i 1915 fikk man inn regelmessige rapporter fra bare 14 av de 86 «drama»-teamene. I årsrapporten i The Watch Tower, som beklaget de ufullstendige tallene, stod det likevel at over en million hadde sett eller hørt «dramaet». Over 30 000 hadde sendt inn bestilling på bibelsk litteratur.

«Heureka-dramaet» har kanskje ikke satt så store spor i historien, men fra Australia til Argentina, fra Sør-Afrika til De britiske øyer og fra India til Karibia var det tydeligvis millioner som fikk med seg denne unike forestillingen. Mange av dem fant Bibelens sannhet – noe mye mer verdifullt enn gull – og kunne utbryte: «Heureka!»