EN GRUPPE kristne ungdommer bestemmer seg for å gå på kino. Mange på skolen deres har skrytt av en av filmene som går. Når de kommer til kinoen, ser de plakater med våpen og lettkledde damer. Hva skal de gjøre? Skal de se filmen likevel?

Denne situasjonen illustrerer at det er mange avgjørelser vi må ta som kan påvirke vår åndelighet og vårt forhold til Jehova enten positivt eller negativt. Kanskje du har bestemt deg for å gjøre noe, men så vurderer du situasjonen på nytt, og du ombestemmer deg. Behøver dette å bety at du er vinglete, eller kan det at du forandrer mening, være på sin plass?

Vår kjærlighet til Jehova har motivert oss til å innvie oss til ham og bli døpt. Vi ønsker av hele vårt hjerte å være trofaste mot ham. Men vår fiende, Satan Djevelen, gjør alt han kan for å få oss til å bryte vår ulastelighet. (Åp 12:17) Vi har bestemt oss for å leve opp til vår innvielse ved å tjene Jehova og holde hans lover. Tenk så trist det ville være hvis vi ombestemte oss! Det kunne koste oss livet.

For over 2600 år siden satte babylonerkongen Nebukadnesar opp en enorm billedstøtte av gull og befalte alle å bøye seg ned for å tilbe den. Hvis noen ikke gjorde det, kom de til å bli kastet i en brennende ildovn. Tre gudfryktige tilbedere av Jehova – Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego – adlød ikke kongens befaling. Fordi de ikke ville bøye seg ned for billedstøtten, ble de kastet i ildovnen. De ble mirakuløst reddet av Jehova, men de hadde vært villige til å risikere livet framfor å handle på tvers av sin avgjørelse om å tjene Gud. – Dan 3:1–27.

 Profeten Daniel opplevde senere noe lignende. Han fortsatte å be til Jehova på tross av trusselen om å bli kastet i en løvegrav hvis han gjorde det. Ja, han fortsatte å be til Jehova tre ganger om dagen, akkurat som han hadde pleid å gjøre. Daniel ombestemte seg ikke – han ville tilbe den sanne Gud. Derfor reddet Jehova ham «fra løvenes labb». – Dan 6:1–27.

Jehovas tjenere i vår tid lever også opp til sin innvielse. På en skole i Afrika nektet en gruppe elever som var Jehovas vitner, å delta i en seremoni der man skulle vise spesiell ærbødighet for et nasjonalt symbol. De ble truet med å bli utvist fra skolen hvis de ikke ville delta sammen med de andre elevene. Kort tid etter besøkte utdanningsministeren byen, og han snakket med noen av de elevene som var Jehovas vitner. De forklarte sitt standpunkt høflig og fryktløst. Siden da har ikke dette spørsmålet vært noe problem for elevene. Unge brødre og søstre kan nå gå på skolen uten å bli presset til å gjøre noe som kan ødelegge deres forhold til Jehova.

Tenk også på en bror som heter Joseph. Kona hans hadde kreft og døde plutselig. Josephs familie forstod og respekterte hans ønsker angående begravelsen, men konas familie var ikke i sannheten, og de ville ha med noen begravelsesskikker som innbefattet ritualer Gud ikke godtar. Joseph forteller: «Fordi jeg ikke ville inngå kompromiss, prøvde de å påvirke barna mine, men de gav ikke etter. Slektningene prøvde dessuten å arrangere en tradisjonell likvake hjemme hos meg, men jeg sa til dem at hvis de insisterte på å ha en likvake, måtte det skje et annet sted enn i huset mitt. De visste at en likvake ikke ville være i harmoni med min tro, og heller ikke med den tro min kone hadde hatt, så etter mye diskusjon holdt de den et annet sted.

I denne vanskelige og sorgtunge tiden bønnfalt jeg Jehova om hjelp, slik at familien vår ikke skulle komme til å bryte noen av hans lover. Han hørte bønnene mine og hjalp oss til å stå imot presset.» For Joseph og barna hans var det å skifte mening med hensyn til sin tilbedelse ikke et alternativ.

Ikke lenge etter påsken i år 32 kom en syrisk-fønikisk kvinne bort til Jesus Kristus mens han var i Sidon-traktene. Hun bad ham flere ganger om å drive ut en demon av datteren hennes. Til å begynne med svarte ikke Jesus henne. Han sa til disiplene: «Jeg er ikke blitt utsendt til andre enn de bortkomne sauene av Israels hus.» Da hun ikke gav seg, sa Jesus til henne: «Det er ikke riktig å ta barnas brød og kaste det til små hunder.» Men hun viste stor tro og svarte: «Det er sant, Herre; men de små hundene spiser jo av smulene som faller fra deres herrers bord.» Jesus etterkom ønsket hennes og helbredet datteren. – Matt 15:21–28.

Jesus etterlignet her Jehova, som er villig til å ombestemme seg hvis situasjonen gir rom for det. Da israelittene for eksempel laget seg en gullkalv, ville Jehova utslette dem. Men så hørte han på Moses’ inntrengende bønn og revurderte avgjørelsen. – 2. Mos 32:7–14.

Apostelen Paulus etterlignet Jehova og Jesus. En gang mente Paulus at det ikke var riktig å ta med seg Johannes Markus på nye misjonsreiser, siden han hadde forlatt Paulus og Barnabas på deres første misjonsreise. Men senere forandret Paulus oppfatning. Han så tydeligvis at Markus hadde gjort visse framskritt, og at han kunne bli en god medarbeider. Paulus sa derfor til Timoteus: «Ta Markus og ha ham med deg,  for han er nyttig for meg når det gjelder å utføre tjeneste.» – 2. Tim 4:11.

Hva med oss? Når vi etterligner vår barmhjertige, tålmodige og kjærlige himmelske Far, kan det være at vi kommer til at det er riktig av oss å skifte mening. I motsetning til Jehova og Jesus er vi ufullkomne. Når de er villige til å ombestemme seg, bør ikke da vi også være villige til det? Kanskje vi for eksempel kan forandre vår oppfatning av andre etter å ha tenkt over formildende omstendigheter.

Kan det være at vi med fordel kan ombestemme oss når det gjelder teokratiske mål? Noen som har studert Bibelen og gått på møtene våre en stund, velger kanskje å utsette det å bli døpt. Enkelte brødre og søstre nøler med å begynne som pionerer, selv om det er mulig for dem å utvide tjenesten sin på den måten. Og noen brødre vegrer seg for å påta seg ansvar i menigheten. (1. Tim 3:1) Kjenner du deg igjen i en av disse situasjonene? Jehova vil gjerne at vi skal få erfare den gleden slike privilegier gir. Så hvorfor ikke tenke i nye baner og få erfare hvor glad man blir når man gir av seg selv for å tjene Jehova og andre?

Ella sier om sin tjeneste ved et av Jehovas vitners avdelingskontorer i Afrika: «Da jeg kom til Betel, visste jeg ikke om jeg kom til å bli der lenge. Jeg hadde et ønske om å tjene Jehova helhjertet, men jeg var også veldig knyttet til familien min. Til å begynne med savnet jeg dem så mye! Men romkameraten min oppmuntret meg, så jeg bestemte meg for å bli. Nå har jeg vært på Betel i ti år, og jeg ønsker å fortsette å tjene mine brødre og søstre så lenge som mulig ved å utføre min oppgave på Betel.»

Husker du hva som skjedde med Kain da han ble sjalu og sint på broren sin? Gud fortalte ham at han kunne få Hans velvilje hvis han begynte å gjøre det som var rett. Han rådet Kain til å få kontroll over den synden som lå «på lur ved inngangen». Kain kunne ha forandret holdning og tankegang, men han valgte å ikke bry seg om Guds veiledning. Sørgelig nok drepte Kain broren sin og ble den første morder på jorden! – 1. Mos 4:2–8.

Tenk også på kong Ussia. Til å begynne med gjorde han det som var rett i Jehovas øyne, og søkte Gud. Men dessverre forandret Ussia seg – han ble hovmodig. Han gikk inn i templet for å ofre røkelse, selv om han ikke var prest. Hvordan reagerte han da prestene advarte ham mot å gjøre denne troløse, frekke handlingen? Ombestemte han seg? Nei. Ussia «ble rasende» og ignorerte advarselen. Det førte til at Jehova gjorde ham spedalsk. – 2. Krøn 26:3–5, 16–20.

Ja, det finnes situasjoner der man absolutt bør ombestemme seg. Her er et eksempel fra vår tid: Joachim ble døpt i 1955, men i 1978 ble han ekskludert. Over 20 år senere, etter at han hadde fått en angrende holdning, ble han gjenopptatt som et av Jehovas vitner. En eldste spurte ham nylig om hvorfor han ventet så lenge før han søkte om å bli gjenopptatt. Joachim svarte: «Jeg var både sint og stolt. Jeg skulle ønske jeg ikke ventet så lenge. Selv om jeg var ekskludert, visste jeg at Jehovas vitner har sannheten.» Han måtte forandre holdning og angre.

Det kan hende at vi kommer i en situasjon som krever at vi ombestemmer oss og gjør forandringer. Hvis vi er villige til å gjøre det, kan vi være personer som Jehova er glad i. – Sal 34:8.