I 1870 begynte en liten gruppe i Pittsburgh (Allegheny) i Pennsylvania i USA å undersøke Bibelen. Denne gruppen, som ble ledet av Charles Taze Russell, undersøkte hva Bibelen sier om Kristi gjenløsningsoffer, og fant snart ut at det har en helt sentral plass i Jehovas hensikt. Så begeistret de ble da de forstod at gjenløsningen åpnet veien til frelse, også for dem som enda ikke hadde hørt om Jesus! Den takknemlighet de følte, gjorde at de ønsket å feire minnet om Jesu død hvert år. – 1. Kor 11:23–26.

Bror Russell begynte så å utgi Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn), som forsvarte læren om gjenløsningen som det største uttrykket for Guds kjærlighet. Bladet omtalte tiden omkring høytiden til minne om Kristi død som «en meget dyrebar tid» og oppfordret leserne til å feire minnehøytiden enten i Pittsburgh eller i private grupper andre steder. «Selv om det ikke skulle være flere enn to eller tre med den samme dyrebare tro» – eller bare én – ville deres «hjerte være forent med Herren».

For hvert år som gikk, kom det stadig flere til Pittsburgh for å overvære minnehøytiden. «Du vil bli tatt imot med varme og kjærlighet», stod det i invitasjonen. Ja, lokale bibelstudenter tok hjertelig imot sine åndelige brødre og søstre og gav dem kost og losji. I 1886 ble det etter minnehøytiden holdt et tredagers «allmøte». Watch Tower oppfordret leserne: «Kom med et hjerte som strømmer over av kjærlighet til Mesteren, til hans brødre og til hans sannhet.»

I flere år arrangerte bibelstudentene i Pittsburgh stevner for dem som trodde på gjenløsningen og kom dit for å overvære minnehøytiden. Etter hvert som tallet på bibelstudentene økte, holdt de minnehøytiden flere steder verden over og i stadig større grupper. Ray Bopp, som tilhørte Chicago ekklesia (menighet), fortalte at det i årene etter 1910 tok flere timer å sende symbolene rundt til de flere hundre som var til stede, for nesten alle forsynte seg av dem.

Hva slags symboler ble brukt? Selv om Watch Tower bemerket at Jesus brukte vin under Herrens aftensmåltid, anbefalte bladet i noen år at man brukte saft av ferske druer eller av kokte rosiner, for at de som var «svake i kjødet», ikke skulle bli fristet. Men det ble sørget for vin til dem som mente at «vin var det som skulle brukes». Senere forstod bibelstudentene at det er rødvin det er riktig å bruke som symbol på Jesu blod, det vil si rødvin uten tilsetninger.

 Høytiden til minne om Jesu død gav anledning til dyp ettertanke. I noen menigheter var det imidlertid en sørgmodig stemning, og da programmet var ferdig, gikk alle uten knapt å si et ord. Men i boken Jehova, som ble utgitt på engelsk i 1934, stod det at minnehøytiden ikke bør bli holdt «med bedrøvelse» over Jesu smertefulle død, men «med glede» over at Jesus har hersket som Konge siden 1914.

I 1935 ble det klargjort hvem som utgjør ‘den store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7:9, noe som fikk stor betydning for framtidige feiringer av minnehøytiden. Fram til da hadde Jehovas tjenere trodd at denne gruppen bestod av innviede kristne som var mindre ivrige. Nå ble denne store skaren identifisert som trofaste tilbedere som har håp om å leve på en paradisisk jord. Som en følge av denne klargjøringen og etter en grundig selvransakelse erkjente Russell Poggensee: «Jehova hadde ikke ved den hellige ånd vakt det himmelske håp i meg.» Bror Poggensee – og mange andre lojale brødre og søstre – sluttet å forsyne seg av symbolene, men fortsatte å overvære minnehøytiden.

I den ‘meget dyrebare tiden’ rundt minnehøytiden gav spesielle forkynnelseskampanjer alle en fin mulighet til å vise sin takknemlighet for gjenløsningen. I 1932 oppfordret Bulletin * de kristne til ikke å være «minnehøytidshellige», personer som forsynte seg av symbolene uten å være «virkelige arbeidere» som forkynte sannhetens budskap. I 1934 etterlyste Bulletin det som nå tilsvarer hjelpepionerer, og spurte: «Vil det melde seg 1000 stykker innen minnehøytiden?» Informant sa om de salvede: «Deres glede kan bare bli fullstendig hvis de deltar i arbeidet med å vitne om Riket.» Med tiden kunne det samme sies om dem som har et jordisk håp.

Den kvelden minnehøytiden holdes, er den helligste kvelden i året for alle som tilhører Jehovas folk. De feirer denne høytiden også under vanskelige omstendigheter. I 1930 gikk Pearl English og søsteren hennes, Ora, hele åtte mil for å være til stede på minnehøytiden. Da misjonæren Harold King satt fengslet i enecelle i Kina, skrev han dikt og sanger om minnehøytiden og laget symbolene av solbær og ris. Fra Øst-Europa til Mellom-Amerika og Afrika har modige kristne feiret minnet om Jesu død trass i krig og forbud. Uansett hvor vi er, eller hvilken situasjon vi er i, kommer vi sammen for å ære Jehova Gud og Jesus Kristus ved å feire minnehøytiden.