Utfridd av en ulykkelig tilværelse

Fortalt av Eusebio Morcillo

I september 1993 besøkte jeg et strengt bevoktet fengsel. Grunnen var at en av de innsatte — min yngre søster Mariví — skulle bli døpt. Noen av fangene og fengselsbetjentene fulgte respektfullt med da jeg holdt dåpstalen og døpte henne. Før jeg forklarer hvorfor hun og jeg var der, må jeg fortelle litt om vår bakgrunn.

JEG ble født i Spania 5. mai 1954 og var eldstemann i en søskenflokk på åtte. Mariví var nummer tre i rekken. Bestemor lærte oss opp til å bli gudfryktige katolikker, og jeg husker at jeg som barn følte meg nærere knyttet til Gud når jeg var sammen med henne. Men det var langt ifra noe åndelig miljø hjemme hos oss. Mor og vi barna ble ofte slått av far. Frykt var en del av hverdagen vår, og det gjorde meg virkelig vondt å se mor lide på den måten.

På skolen opplevde jeg også dårlige forhold. En av lærerne, en prest, slo hodet vårt i veggen hvis vi ikke svarte riktig på de spørsmålene han stilte. En annen prest misbrukte elever seksuelt når han skulle gjennomgå hjemmeleksene med dem. I tillegg ble jeg forvirret og skremt av flere av katolikkenes læresetninger, blant annet helveteslæren. Det forholdet jeg hadde til Gud, begynte snart å smuldre bort.

Et liv uten mål og mening

Ettersom jeg ikke fikk hjelp til å leve på en måte som behaget Gud, begynte jeg å vanke på diskoteker sammen med umoralske, voldelige mennesker. Det hendte ofte at det brøt ut slåsskamper, der folk brukte kniver, kjettinger, glass og krakker som våpen. Selv om jeg ikke direkte deltok i disse slåsskampene, ble jeg likevel én gang slått i svime.

Jeg ble til slutt lei av det miljøet, og jeg oppsøkte roligere diskoteker. Men også på disse stedene var det vanlig å bruke narkotika. Stoffmisbruket gav meg imidlertid ikke glede og fred i sinnet, men heller hallusinasjoner og angst.

Selv om jeg var misfornøyd med livet mitt, lokket jeg José Luis, en av mine yngre brødre,  og Miguel, en nær venn, til å begynne å leve på samme måte som meg. Sammen med mange andre ungdommer i Spania på den tiden var vi fanget i en fordervet verden. Jeg gjorde nesten hva som helst for å få penger til å kjøpe stoff. Jeg mistet all verdighet.

Jehova kommer til unnsetning

I denne tiden snakket jeg flere ganger med vennene mine om hvorvidt det kunne finnes en Gud, og hva som var meningen med livet. Jeg begynte å søke Gud ved å se etter noen jeg kunne dele følelsene mine med. Jeg hadde lagt merke til at Francisco, en av kollegene mine, var annerledes enn de andre jeg jobbet sammen med. Han virket glad, ærlig og vennlig, så jeg bestemte meg for å betro meg til ham. Francisco var et av Jehovas vitner, og han gav meg et eksemplar av Vakttårnet som inneholdt en artikkel om narkotika.

Etter at jeg hadde lest den artikkelen, bad jeg til Gud: «Gud, jeg vet at du finnes, og jeg ønsker å bli kjent med deg og gjøre din vilje. Vær så snill og hjelp meg!» Francisco og andre vitner brukte Bibelen for å oppmuntre meg, og de gav meg bibelsk litteratur som jeg kunne lese. Det gikk opp for meg at de gav meg den hjelpen jeg hadde bedt Gud om. Snart begynte jeg å snakke med José Luis og vennene mine om det jeg lærte.

En dag da jeg drog fra en rockekonsert sammen med noen venner, gikk jeg litt unna de andre i gruppen. Jeg så på dem som en objektiv iakttaker, og det slo meg hvor frastøtende oppførselen vår var blitt som følge av stoffmisbruket vårt. Der og da bestemte jeg meg for å ta avstand fra denne livsstilen og bli et av Jehovas vitner.

Jeg spurte Francisco om jeg kunne få en bibel. Det fikk jeg, og jeg fikk også boken Den sannhet som fører til evig liv. * Da jeg leste at Gud har lovt å tørke bort hver tåre og til og med fjerne døden, var jeg ikke i tvil om at jeg hadde funnet den sannhet som kan frigjøre mennesker. (Johannes 8: 32; Åpenbaringen 21: 4) Senere overvar jeg et møte i Jehovas vitners Rikets sal. Den vennlighet og varme jeg opplevde der, gjorde dypt inntrykk på meg.

Jeg var ivrig etter å fortelle andre om det jeg hadde opplevd i Rikets sal, så jeg fikk straks tak i José Luis og vennene mine og fortalte dem hva jeg hadde sett og hørt. Noen dager senere gikk vi på møtet alle sammen. En ung jente som satt på raden foran oss, kastet et raskt blikk på oss. Hun var tydeligvis ganske forbauset over å se alle disse langhårete hippiene, og hun passet på ikke å snu på hodet igjen. Hun må ha blitt overrasket da vi neste uke kom tilbake til Rikets sal, for denne gangen hadde vi på oss dress og slips.

Ikke lenge etter var Miguel og jeg også på et av Jehovas vitners kretsstevner. Vi hadde aldri opplevd noe lignende — et ekte brorskap bestående av folk i alle aldere. Og pussig nok ble stevnet holdt i det samme lokalet hvor vi for kort tid siden hadde vært på rockekonsert. Men denne gangen var atmosfæren og musikken noe som virket oppbyggende og oppmuntrende på oss.

 Alle i gruppen vår begynte å studere Bibelen. Omkring åtte måneder senere, 26. juli 1974, ble Miguel og jeg døpt. Vi var begge 20 år gamle. Fire andre i gruppen vår ble døpt noen måneder senere. Den bibelske opplæringen jeg hadde fått, motiverte meg til å begynne å hjelpe min utholdende mor med husarbeidet og til å dele min nye tro med henne. Vi fikk et nært forhold. Jeg brukte også mye tid på å hjelpe mine yngre brødre og søstre.

Min mor og hele søskenflokken, bortsett fra en av brødrene mine, lærte med tiden Bibelens sannhet, og de ble døpt som Jehovas vitner. I 1977 giftet jeg meg med Soledad. Hun var den unge jenta som virket ganske forskrekket da hun så oss den første gangen vi var i Rikets sal. Etter noen måneder begynte vi begge som pionerer, det vil si heltidsforkynnere av det gode budskap.

Min kjære søster finner sann frihet

Min yngre søster Mariví var blitt seksuelt misbrukt som barn, og dette hadde satt dype spor hos henne. Da hun kom i tenårene, begynte hun å leve et umoralsk liv som innebar narkotikamisbruk, tyveri og prostitusjon. Da hun var 23, ble hun satt i fengsel, der hun fortsatte å leve et normløst liv.

På den tiden tjente jeg som kretstilsynsmann, det vil si som reisende tilsynsmann blant Jehovas vitner. I 1989 ble Soledad og jeg tildelt en ny krets, som omfattet det stedet hvor Mariví satt i fengsel. Myndighetene hadde nylig tatt sønnen hennes fra henne; hun var helt knust og hadde ikke lyst til å leve lenger. En dag besøkte jeg henne og foreslo at vi kunne studere Bibelen sammen. Hun takket ja til tilbudet. Etter at hun hadde studert en måned, sluttet hun å røyke og bruke narkotika. Jeg ble så glad for å se at Jehova gav henne styrke til å gjøre disse forandringene i livet sitt. — Hebreerne 4: 12.

Ikke lenge etter at Mariví hadde begynt å studere, var hun i gang med å dele bibelske sannheter med andre innsatte og med fengselsbetjenter. Selv om hun ble overført fra det ene fengselet til det andre, fortsatte hun å forkynne. I ett fengsel forkynte hun til og med fra celle til celle. I årenes løp startet Mariví studier med mange innsatte i forskjellige fengsler.

En dag sa Mariví til meg at hun ønsket å innvie sitt liv til Jehova og bli døpt. Men hun hadde ikke tillatelse til å forlate fengselet, og det var heller ingen som fikk lov til å komme innenfor murene og døpe henne. I fire år holdt hun ut i det fordervede miljøet i det fengselet. Hva var det som hjalp henne til å bevare troen? På nøyaktig det samme tidspunktet som den lokale menigheten hadde møte, gikk hun igjennom det samme programmet i fengselscellen. Hun hadde også et fast program for personlig bibelstudium og bønn.

Med tiden ble Mariví overført til et strengt bevoktet fengsel som hadde et svømmebasseng. Hun tenkte at dette kanskje kunne gjøre det mulig for henne å bli døpt. Og ganske riktig — Mariví fikk til slutt tillatelse til å bli døpt. Det var det som var foranledningen til at jeg kom og holdt dåpstalen. Jeg fikk være sammen med henne i det viktigste øyeblikket i hennes liv.

Som følge av sin tidligere livsstil utviklet Mariví aids. Men hennes gode oppførsel gjorde at hun slapp ut fra fengselet i mars 1994, tidligere enn ventet. Hun flyttet hjem til mor og var en aktiv kristen inntil hun døde to år senere.

Kampen mot destruktive følelser

Heller ikke jeg har helt unngått konsekvensene av min tidligere livsstil. Det at jeg ble mishandlet av far, og det livet jeg levde i tenårene,  har satt sine spor i personligheten min. Etter at jeg ble voksen, har jeg ofte vært plaget av skyldfølelse og lav selvfølelse. Noen ganger har jeg vært svært nedtrykt. Men Guds Ord har vært en uvurderlig hjelp for meg når det gjelder å bekjempe disse foruroligende følelsene. Det at jeg ofte har meditert over slike skriftsteder som Jesaja 1: 18 og Salme 103: 8—13, har i årenes løp hjulpet meg til å dempe den tilbakevendende skyldfølelsen.

Bønn er et annet åndelig våpen som jeg bruker for å bekjempe følelsen av ikke å være noe verd. Jeg har ofte bedt til Jehova med tårer i øynene. Ordene i 1. Johannes 3: 19, 20 er stadig til styrke for meg: «På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal gi våre hjerter forvissning innfor ham med hensyn til hva våre hjerter enn måtte fordømme oss for, for Gud er større enn våre hjerter og vet alt.»

Ettersom jeg oppriktig vender meg til Gud med et «sønderbrutt og knust hjerte», innser jeg at jeg ikke er et så dårlig menneske som jeg en gang trodde. Bibelen forsikrer alle som søker Jehova, om at han ikke forakter dem som oppriktig angrer det de tidligere har gjort, og har vendt om og begynt å gjøre hans vilje. — Salme 51: 17.

Hver gang jeg tviler på meg selv, prøver jeg å fylle sinnet med positive tanker, slike oppbyggende ting som er nevnt i Filipperne 4: 8. Jeg har lært Salme 23 og Bergprekenen utenat, så når negative tanker dukker opp i hodet mitt, begynner jeg å gjengi disse delene av Bibelen for meg selv. Denne mentale storrengjøringen er spesielt virkningsfull når jeg ikke får sove om natten.

Noe annet som har vært til hjelp, er den ros jeg har fått av min kone og andre modne kristne. Selv om jeg til å begynne med syntes det var vanskelig å ta imot de oppmuntrende ordene de kom med, har Bibelen hjulpet meg til å forstå at kjærligheten «tror alt». (1. Korinter 13: 7) Og jeg har selvfølgelig også gradvis lært meg ydmykt å akseptere at jeg har svakheter og begrensninger.

Det at jeg har kjempet mot negative følelser, har også en positiv side: Det har hjulpet meg som reisende tilsynsmann til å vise empati. Både min kone og jeg har vært heltidsforkynnere av det gode budskap i nesten 30 år. Den glede jeg opplever når jeg tjener andre, hjelper meg til å skyve de negative følelsene og minnene fra de motbydelige tingene jeg har opplevd, mer og mer i bakgrunnen.

Når jeg nå ser tilbake og tenker over alle de velsignelsene Jehova har gitt meg, får jeg lyst til å si som salmisten: «Velsign Jehova, . . . han som tilgir all din misgjerning, som helbreder alle dine sykdommer, som krever ditt liv tilbake fra gravens dyp, som kroner deg med kjærlig godhet og barmhjertighet.» — Salme 103: 1—4.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 30]

Jeg har ofte vært plaget av skyldfølelse og lav selvfølelse, men Guds Ord har vært en uvurderlig hjelp for meg når det gjelder å bekjempe disse foruroligende følelsene

[Bilder på side 27]

Broren min, José Luis, og Miguel, en venn av meg, fulgte både mitt dårlige og mitt gode eksempel

[Bilde på side 28]

Familien Morcillo i 1973

[Bilde på side 29]

Mariví da hun satt i fengsel

[Bilde på side 30]

Sammen med min kone, Soledad